Gruer meg til å fortelle det til mamma

[smørblomst og lille Ole]

Jeg er allerede alenemor til to, og venter nå nr. tre med en mann jeg aldri var sammen med. Ståa nå er slik at jeg ikke aner om han vil stille opp som far. Jeg sliter mye som alenemor til to, og jeg får en del hjelp av mamma.

 

Nå sliter jeg med å finne et riktig tidspunkt å fortelle mamma dette. Først utsatte jeg å fortelle det på grunn av et bryllup i familien. Jeg ville ikke ødelegge bryllupet for henne. Nå utsetter jeg det fordi hun snart får langtidsbesøk. Jeg vil ikke ødelegge for henne og besøket hun får. Jeg har kommet frem til at jeg ikke kan fortelle det før i august. Men da dukker det sikkert opp noe annet som gjør at jeg ikke kan fortelle det.

 

Det jeg er redd for, er at hun skal høre det av andre (jeg aner ikke hvem barnefaren har sagt det til), og jeg er redd hun oppdager det på andre måter, og kanskje konfronterer meg med det når pappa er i nærheten (han vil klikke fullstendig..*grøss* ).

 

Jeg er en voksen, 28 år gammel. Men nå er det slik at siden jeg er helt alene med mine to små (barna mine er sjelden hos faren), så er jeg ganske avhengig av mamma. Huff, som jeg gruer meg.

 

Er det noen andre her som har grudd seg mye til å fortelle det til foreldrene sine? Hvordan valgte du å gjøre det? Hvordan var reaksjonen? Hvordan tar de det nå?

 

 

[Hidjey]

Heisann.

 

Først vil jeg si at du er utrolig heldig som har så mye støtte i mammaen din. Er ikke alle som er like heldige som oss der nei

 

Jeg er selv gravid med mitt første barn, med en som jeg aldri var sammen med. Jeg bodde i USA da det skjedde (han er norsk han også) og ringte hjem og fortalte det til familien ca en mnd før jeg skulle komme hjem. Da fikk de litt tid på å fordøye det på før jeg kom hjem.

Reaksjonene var delte, pappa tok alt med største ro, mens mamma gav meg en skjennepreke uten like. Hvordan jeg kunne være så dum og uannsvarlig, og stakkars gutt som jeg hadde lurt opp i dette.

Men så tenkte hun seg om, og fant ut at det på ingen måte er verdens undergang, og nå gleder hun seg nesten mer enn meg.

 

kanskje du skal prøve å få det ut av verden så fort som mulig, så du slipper å slite deg ut på å gå å tenke på det alene?

uansett, så ønsker jeg deg mye lykke til og krysser alt som krysses kan

[gigi har okt.jenteskatt]

hei.....

jeg er også alenemamma til to.....og møtte den fine herlige mannen....

fant ut etter tre mnd at han drev med flere enn meg.....

bombe.....

min heldige rute i livet.......

fant ut et par uker etterpå at jeg var 11 uker på vei med denne karen da....

mamma er den som har stilt mest opp for meg og det var ganske jævlig å fortelle henne dette.....

hun tok det bedre enn jeg trodde og nå bli jeg mamma på nytt og for aller siste gang i november.....( mine barn er svært sjelden hos faren også...)

er 28 jeg også..... men jeg vet at jeg greier dette barnet også.....

ønsker deg masse lykke til vidre...

når har du termin da...??

[smørblomst og lille Ole]

Takk for svarene :-)

 

Barnefaren har nå sagt klart i fra om at han ikke vil ha noe med barnet å gjøre (jeg har skrevet eget innlegg om det). Så da blir jeg mutters alene med dette barnet også. Faren til de to eldste stiller opp, men mye mindre enn han bør. Han bor langt unna, og har kuttet ned samværet fra en gang i måneden til en gang annenhver måned. Dette til tross for at jeg henter og bringer annenhver gang.

 

Jeg har funnet ut at jeg må vente til august med å si det til mamma. Jeg er nesten sikker på at hele ferien blir ødelagt både for mamma og pappa om jeg forteller det nå. Jeg vet at mamma kommer til å reagere veldig med en gang, men at hun etterhvert vil ta det med fatning og stille opp like mye som hun har gjort til nå. Jeg frykter kanskje pappa verst. Jeg har aldri klart å kommunisere med ham, og jeg er redd dette gjør det mye verre. Det er mulig det blir så ille at jeg må ta ham med på familierådgivning.

 

Huff, dette blir helt forferdelig. Det blir fælt for mamma og pappa dette. Først blir jeg alene når den yngste datteren min er 8 måneder gammel (samboer hant seg ei ny ei). Så blir jeg psykisk syk og trenger masse hjelp. Deretter blir jeg gravid igjen med en tvilsom mann som gir blaffen. Attpåtil bor vi i en liten by der sladring er en stor interesse blant mesteparten av innbyggerne. Både jeg og dem for gjennomgå. Jeg fortjener det, jeg er klar over at jeg kommer til å bli minnet på dumheten min i lang tid. Det er verre, synes jeg, at dette folkesnakket også vil gå ut over familien min. Det er jo ikke de som har gjort noe "galt".

 

Jeg har termin i midten av februar, så det er fremdeles lang tid igjen. På torsdag skal jeg på UL for å vite om alt står bra til.

 

Lykke til dere andre som er i samme situasjon som meg.