jeg er så frustrert ( samme som på "mistet baby gravid på nytt)

[jordbærsjokolade]

Og må bare skrive litt om et litt intimt og privat problem..

 

For tre dager siden fikk jeg positiv eggeløsningtest og fortalte det til samboeren min (som er verdens snilleste og beste mann og en stor støtte etter de to ma jeg har hatt). Jeg ville selvfølgelig sette igang og lage barn med det samme. Problemet er at kjæresten min får sånn prestasjons angst at han rett og slett ikke får det til!!!! Elles i måneden kan det ta ham ca to min, men akkurat når jeg har eggeløsning får han det nesten ikke til. Etter mye hardt arbeide gikk det til slutt. En gang på den dagen jeg fikk påvist eggeløsning og en gang dagen etter. Prøvde to ganger den tredje dagen men da gikk det ikke.

Noen andre som har menn som ikke klarer helt å prestere pga prestasjonsangst?

Jeg tror dette blir til en ond sirkel for oss, for jeg i min hormonelle verden blir selvfølgelig sint og sur og sier at han sikkert bare ikke har lyst på meg lenger og at det er derfor det ikke går, og da får han jo bare mer angst.

Jeg vet at dette ikke er noens feil men jeg blir bare så frustrert!!!!!! Sex er ikke noe bra lenger og jeg tror vi begge sliter. Noen som har noen gode råd eller noen trøstende ord?

elinelinea

 

[VirreVirre]

hei, vi har opplevd det et par ganger. Første gangen bestemte jeg meg for å ikke si noe til han. Det funket, men hvis han ikke hadde lyst på da, ble jeg jo også lei meg. Jeg snakket med han om det, at jeg ikke ville fortelle når jeg hadde EL. Men da sa han at det var best han fikk vite det. Så det jeg gjør nå, er å forberede han på at snart kommer EL, og foreslår f.eks at vi skal ha sex etter jobb. Da er han mye mer innstilt på det, og kroppen er på en måte klar for sex.

 

Det er jo ikke sikkert dette fungerer for all, men det var det tipset jeg kunne gi deg. Jeg skjønner godt hvor frustrerende det er, og jeg tror det er flere her inne som sliter med det samme.

 

Ønsker dere lykke til, håper det blir en liten spire snart

[mia72]

Kjære deg!

Jeg vet akkurat hvordan du har det! UTROLIG frustrerende!! Vi har vært prøvere i snart tre år og hatt tre aborter på den tiden, så det har vært mye opp og ned.. I fjor sensommer og utover høsten fikk mannen min helt STOPP... Han klarte å få stå, men han klarte nesten aldri å få utløsning når det virkelig gjaldt.. Det varte i noen sykluser og jeg var skikkelig ulykkelig. Det var jo han også så klart... Vet ikke helt hva som fikk oss ut av uføret. Dels var det nok at jeg ble tvunget til å legge vekk det litt desperate.. Så måtte jeg aldri si når jeg hadde eggløsning.. Det var utrolig vanskelig, og jeg ble nesten alltid avslørt fordi jeg ikke gav meg på de viktige dagene... Det var harde måneder.. Til slutt orket jeg ikke mer og tenkte at vi måtte legge hele prøvingen på hylla. Etterhvert begynte nok mannen min å ta mere del i ønsket om flere barn. Han trengte noen måneder på å slappe av igjen. Samtidig som vi begge måtte erkjenne for hverandre at sex for å få barn ikke nødvendigvis var så romantisk. At det var noe som måtte til.. Etter at vi nådde dette bunn-nivået ble sexen faktisk veldig bra igjen, og nå er det heller han som tar ansvar på de viktige dagene. Kanskje ikke når jeg er klar, men når han er det. Midt på natta fks. Fort og grei levering. En partner som opplever at kvinnen aborterer kan ofte bli litt antisex en stund. Han ønsker ikke forårsaker mere smerte og plage! Egentlig litt forståelig? Mange menn som mister selvtillitt fordi de ikke klarer å bidra til en graviditet også.. Lykke Lykke til!

[susse]

Jeg har nå forsåvidt ikke vært oppi samme situasjon men dette har jeg opplevd:

For en del år siden hadde jeg det virkelig tøft psykisk og dette hadde ingenting men babylaging å gjøre. Men etterhvert ble problemet at jeg ikke orket å ha sex. Hadde stort behov for nærhet men orket bare ikke tanken på sex. Etterhvert begynte jeg å telle dagene fra sist gang og ble mer og mer stresset forde jeg ble redd for at hvis jeg nå ikke hadde sex ville han gå et annet sted. Hadde en forskrudd ide om at menn må ha seg så og så ofte hvis ikke går de et annet sted. Etterhvert ble det slik at jeg la meg enten lenge før ham slik at det var natulig at han ville tro at jeg sov når han la seg eller jeg ventet til lenge etter at han hadde lagt seg slik at jeg viste at han sov. Dette forde jeg skulle slippe å avvise ham. Men etterhvert som ukene gikk ble angsten og presset jeg laget selv for å ha sex bare større og større. Til slutt skjønte han at noe var virkelig galt, og han presset meg til å si det slik det var. Jeg gråt og gråt og trodde at jeg hadde mistet mannen i mitt liv. Men nei da. Svaret hans var at nå skulle vi ha en sex fri periode. Og han ville ikke ta initiativ til sex før jeg sa at det var greit. Hvis han spurte om jeg ville ligge på armen var det det han spurte om og ingenting annet. Dette gjorde at jeg ble trygg og slappet av. Fikk den nærheten jeg trengte. Det tok litt over en uke så var sex lysten på topp igjen og etter enda en ukes tid var det helt greit at han tok initiativ igjen.

Ca et års tid etter dette fikk jeg det slik igjen. Men den gangen sa jeg i fra etter bare et par dager og jeg fikk det samme svaret som første gangen. Da gikk det bare et par dager til og vi var i gang igjen.

Så for meg handlet det om å bli trygg og få slappe av litt.

Har vel egentlig kommet fram til at det handler om å snakke sammen også om det som ikke er så lett å snakke om og det man er redd for.

Håper dette kanskje kan hjelpe deg litt.

 

Klem

 

Ps. Den gangen hadde vi vært sammen i ca 4 år og samboere i 1. Nå er vi gift og har totalt vært sammen i 12 år

[*påveitilåbli4barnsmamma*]

hei du, kjenner meg så godt igjen i det du skriver at jeg bare er nødt til å svare. Har ikke opplevd at han ikke har fått det til, men at han rett og slett skyr meg ved el-tider! Vi ble enige om at jeg ikke skulle si noe når el nærmet seg, men da ble det enda værre... Akkurat som det sto eggløsning i panna på meg. Vi slet virkelig til tider. Mye går på rutiner under dette babystyret, og det blir mindre spennende.

 

Men så tenkte jeg at kanskje jeg kunne prøve å gjøre det litt mer spennende, som sexy undertøy, levende lys... sex-spill (mange kule på kondomeriet) eller feks klespoker, og det hjalp, så min konklusjon er å gjøre det litt mer spennende, slik at man kan finne tilbake til litt av det gamle... Phu, jeg savner gamledager;-)

[74skytte]

Å så deilig å høre at andre også har opplevd det. De andre pp har det vært bra, men nå har vi begge vært så slitne og trøtte på kvelden at det bare ikke har blitt noe kos. Den dagen vi virkelig burde hatt sex, så sovna jeg på sofaen, og han ville ikke når jeg var så trøtt. Også ble det ikke noe av neste dag, og et par dager som han ikke ville fordi jeg hadde fått i meg hvitløk, og han hater det. Var på jentetreff og kunne jo ikke la være å spise. Ville jo ikke si "nei takk, jeg skal hjem å ha sex". Jeg har vært temmelig bitter og frustrert, for jeg tror vi har mista hele denne perioden. Hadde det en gang, men tror det var en dag for sent. Vi pleier å prate åpent om sitasjonen, men nå har vi latt det bli liggende. Han vet hva han har "gjort"(ikke gjort). Han er også veldig opptatt av å tilfredstille meg, og det er bra, men noen ganger må vi kunne ta en "kjapp" en også.

Å så deilig å få ut litt frustrasjon!

 

 

[jordbærsjokolade]

Tusen takk for alle svar!

Det gjør så utrolig godt å høre at dette ikke er noe bare jeg sliter med(og kjæresten min). Har bestemt meg for å droppe eggeløsningstester heretter. Tror, som det står skrevet i et innlegg over at det står"eggeløsning" i panna mi når jeg er klar over at jeg har det selv. Men, forhåpentligvis, klarte vi å få det til denne gangen, det er en ørliten sjanse for det!

Stor klem!!