Om å våge å håpe.. (langt)

[mia72]

Her kommer bare noen tanker fra meg som jeg tror flere av dere kjenner dere igjen i.. Jeg er på vei inn i min tredje sommer som prøver og har som mange av dere andre en historie med flere aborter bak meg. Nå er det et år siden forrige gang, og jeg har virkelig forsøkt hele det siste året iherdig å bli gravid igjen. Jeg er ferdig med min tredje pergokur og går i disse dager å venter på mensen. Jeg HÅPER jo ikke den kommer, men samtidig er jeg LIVREDD for at den ikke skal komme, for da kan jeg jo være gravid, og graviditet betyr jo angst, smerte og til sist abort og stor skuffelse! Jeg skal på ferie om tre uker og jeg er SÅ redd for å miste i Hellas! Redd for å ødelegge ferien for resten av familien med vondt i magen, blødninger og tårer... Kjenner dere igjen følelsen? Dere vil jo bli gravide mer enn noe annet, men dere er livredde samtidig? Hos meg har den gode følelsen rundt å være gravid helt forsvunnet. De siste dagene har jeg tvunget meg selv til å prøve å tenke tanken at det KAN FAKTISK GÅ BRA! Jeg lukker øynene når jeg legger meg om kvelden og forsøker å tenke positive tanker om det å ha en liten spire i magen. Jeg tenker at kvinner blir gravide i hele verden hver dag under umulige forhold. At dyr blir gravide bare av å såvidt være borti hverandre!! osv osv.. Jeg vil så gjerne ha et HÅP!! Så er det aldreren da jenter. Jeg er 34 nå og følte meg SÅ gammel til dette prosjektet, men så skrev jeg et spørsmål til "lommelegen" og i det svaret jeg fikk stod det "Vi regner 34 år som en IDEELL alder å bli gravid"! Det var jo positivt? Og så er det jo kjempepositivt alt dette som har skjedd i forumet i det siste? Alle dere som har GREID det!! Dette var egentlig bare masse tanker fra meg. Noen andre som kjenner seg igjen? Stor klem til alle..!

 

 

[susse]

Hei på deg

Jeg kan nok ikke si at jeg direkte kjenner meg igjen da jeg aldri har mistet men så har jeg aldri opplevd å være gravid heller selvom vi har prøvd ihærdig i over 2 år. Men jeg kan til en viss grad likevel forstå deg.

Jeg har heletiden sagt til meg selv at det må være bedre å gå slik som jeg: å ikke bli gravid enn å klare å bli gravid for så å få den store sorgen med å miste. Det må være så ufattelig vondt.

Det må være tøft å gå slik å hele tiden ha lyst til å blir gravid samtidig som du er så redd. Vet du hvorfor du har mistet?

Har du snakket med gyn om denne redselen ?

Jeg ville ha søkt hjelp for dette hvis jeg var deg. Det er jo synd hvis du skal gå slik når du egentlig skal på en deilig ferie. Og disse tankene vil vel være med deg helt til du føder et barn og det vil bli en kjempe tøff tid for deg.

Ønsker deg masse styrke og pågangsmot framover, og håper du får en fin ferie.

Klem