Har noen av dere fått profesjonell hjelp til å takle angst?

[Anonym bruker]

Hei jenter! Jeg lurer på hvordan dere har opplevd samtale med profesjonelle i forbindelse med fødselsangst. Jordmor på stedet er ikke godt rustet for samtalen og jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg, eller hva jeg kan forvente av en slik samtale??

Dette er min forhistorie, for de som måtte kjenne seg igjen:

Jeg er 16 uker på vei, og har en toåring som sover søtt i sengen sin. Jeg har vært igjennom en vanlig fødsel, som dessverre var en sen spontanabort. Og nurket på to år kom i full fart med keisersnitt. Jeg husker at det var veldig vondt og føde normalt (særlig på grunn av omstandighetnene), men jeg overlevde:-) Da vi endelig fikk vår lille keiserinne var jeg bare så glad for at alt gikk bra at jeg tenkte ikke over fødselsopplevelsen. MEN... nå vil jeg så gjerne føde "normalt" samtidig som jeg hysterisk redd for alt som kan gå mye verre enn det gjorde sist gang. Tenk om barnet mister oksygen, setter seg fast, blir skadet, dør... Samtidig vil jeg ikke ha et nytt keisersnitt. Det er seks lange uker med smerte etter fødselen. Jeg kan ikke løfte eldstemann og jeg har ikke fått med meg den utrolige fødselsopplevelsen...

[Oria]

hei,

Uff, jeg skjønner at du er engstelig.

 

Bor du på et lite sted ettersom du sier jm ikke egner seg? Hvis du har flere å velge mellom ville jeg forsøke en annen. Psykolog er jo også et alternativ.

Jeg har søkt hjelp på forskjellige steder. Jeg har også et ønske om en naturlig fødsel, men etter at ønsket om en naturlig fødsel første gang gikk 'i dass', er jeg redd for at det skal gå galt denne gangen også.

 

Første gang var jeg redd uten å vite HVOR redd, men jeg var faktisk likevel optimistisk for jeg trodde det ville gå bra. Denne gangen bare gruer jeg meg fordi jeg hadde en traumatisk opplevelse sist.

Jordmoren min er fantastisk, veldig flink og forståelsesfull. Det hun gav meg i lekse til neste kontroll var å skrive om min første fødsel.

Prøv det du også, det er en veldig fin måte å få ut mange tanker på, samtidig som man får bearbeidet mange av følelsene som sitter langt inne . Du vil kanskje også plutselig huske ting du har glemt eller 'fortrengt'.

 

Jeg har så langt fått hjelp fra

-jordmoren

-å prate med samboer

-å skrive om opplevelsen min

-en alternativ lege som driver med blomstermedisin og healing

-akupunktur

-sist jeg var gravid gikk jeg til en fantastisk homeopat

 

Akupunktur er faktisk virkelig å anbefale, det har en ganske stor innvirkning på psyken også. Det har hjulpet meg både fysisk og psykisk. Akupunktur kan også være med på å styrke kroppen og forberede den på fødselen slik at ting vil gå bedre. Det vil også sannsynligvis gå bedre fordi du føler deg tryggere etter å ha fått hjelp. Det er viktig å finne seg en som er dyktig, og som setter nåler på kroppen, ikke bare på øret.

 

Hvis du er åpen for å prøve litt andre ting, kan jeg anbefale Bachs blomstermedisin. Det er en serie på 38 essenser som først og fremst jobber med psyken. De virker etter det homeopatiske prinsipp. Alle essensene har sine egenskaper, og de er utviklet av en lege i England tidlig 1900 som var opptatt av at folk skulle kunne klare å hjelpe seg selv.Du kan få kjøpt essens flasker i de fleste helsekostbutikker, eller på internet. Søk på internet, eller se på www.myrra.no. I menyen til venstre er det en link som heter blomstermedisin, du kan følge denne for å få litt mer info.

Legen jeg nevnte ovenfor er utrolig dyktig, og åpen for at mennesket er helhetlig sammensatt, han ser ikke bare på det fysiske som mange andre leger gjør. Jeg pratet med ham om min angst, og fortalte gråtkvalt om min fødselsopplevelse.

Han tok meg helt på alvor og forstår hvor grunnleggende viktig fødselsprosessen og opplevelsen er for en kvinne. Han har jobbet med kvinner med fødeangst mange ganger før. Ofte har de ønsket en naturlig fødsel, og selv med vonde opplevelser forut, har de gjennom dedikert arbeid klart seg veldig bra. Det gav meg håp.

Han sa de har bearbeidet følelser, meditert jevnlig for å skape indre ro og fokus, samt brukt blomstermedisiner.Det er den prosessen jeg har begynt på nå.

Oppskriften på essenser han anbefaler for å lette fødselen:

Aspen, Agrimony, Chicory, Elm, Imatiens, Mimulus. Etter føselen kan både mor og barn behandles med Star of Bethlehem for å lette overgangen og hjelpe med å bearbeide evt sjokk og traumer.Dette midlet kan du gjerne ta nå også, det kan hjelpe deg selv lenge etter at traumet har inntruffet. Jeg tenker på dine tidligere opplevelser knyttet til dette.

 

Hvis du syntes dette virket interessant kan du også lese mer på http://www.bachfloweressences.co.uk/dynamic/en/index.php?section=products

Der ser du en liste over alle essensene, og det står litt om hver, slik at du kan velge de som passer for deg.

 

Jeg leste innlegget ditt nederst på 'hvorfor har dere angst' hvor du ønsket deg like mange svar som innleggeren.. du har vel ikke fått det fordi du ikke har provosert noen i innlegget ditt... heh. Virker som om de mest provoserende innleggene får mest svar. Kanskje du må formulere deg skikkelig harry..

 

Lykke til, jeg håper du fikk noe hjelp fra dette.

[Gjest]

Fortell litt om den forrige fødselen du hadde, Oria. Fortell hva som var så traumatisk i den fødselen.

[Oria]

Hei nøffemor,

Ja.. hva som var traumatisk.. hvis du orker å lese avhandlingen min..

 

I utgangspunktet ønsket jeg en naturlig fødsel og forsto ikke hvor mye angst jeg hadde. Men i ettertid har jeg skjønt at angsten var rettet mer mot en 'vanlig sykehusfødsel' hvor helsepersonalet bestemmer over deg, enn mot selve fødselen. Jeg hadde plass på ABC på Ullevål og var veldig fornøyd med det. Problemet her er bare at man må føde innen tidsrammen 2 uker før termin til 2 uker etter. Terminen min var i tillegg satt en uke for tidlig, jeg vet nemlig akkurat NÅR det skjedde, men det var det ingen som hørte på, så jeg ble mer og mer stresset når jeg nærmet meg den egentlige terminen, fordi i følge sykehuset ville jeg da være en uke på overtid. dermed ble det liten tid til overs for å kunne rekke å føde på abc..

Dette stresset meg faktisk noe helt enormt! Og på nest siste dagen av 'sjansen' jeg hadde friket jeg helt ut, gråt masse og dyttet på magen og sa til barnet at nå måtte det komme ut. Dagen etter startet det, og jeg var glad for at jeg ville rekke det! Riene ble etter ca 12 timer så vonde at jeg måtte reise til sykehuset, men jeg var så dårlig og kastet opp og grudde meg sånn til å sitte i en bil, jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare det med riene. Så da jeg satte meg i bilen sluttet riene. Og da jeg kom til sykehuset ble det så som så. De tok seg godt av meg på ABC, men oppdaget at jeg hadde svangerskapsforgiftning og feber, og dermed MÅTTE de iflg. reglene sende meg ned til vanlig føde. Da ble jeg kjempe lei meg og redd og gråt, og selv om de var hyggelig nede på vanlig føde var det bare ikke der jeg ville være. Rommet var knøttlite, trangt, og ukoselig med masse ledninger og sykehusgreier, og de satte selvfølgelig masse hormoner i blodet mitt for å få litt fortgang. Alle de sykehustingene får meg ikke til å føle meg trygg, heller omvendt.

 

Når man gir ri-stimulerende midler, blir smertene unaturlige og ekstreme, men jeg holdt ut lenge likevel. Jeg ville ikke ha epidural, var redd for det også, og lystgass ble jeg bare kvalm og svimmel av, og akupunkturen funket ikke med alle hormonene i blodet.Jeg hadde vel kanskje holdt ut litt til, hvis ikke jordmoren først hadde gitt meg gladbeskjeden etter mange timers smerte om at nå var det 8-snart 9 cm åpning! Jeg ble så glad for jeg skjønte jo at da er det snart over, da klarer jeg meg! Gledestårene rant. Jeg fikk ny motivasjon og det gikk å fortsette uten smertestillende.

Vel og lenge etter ble jeg undersøkt på nytt, og da kom hun med beskjeden at, beklager, her er det visst bare 6 cm, jeg må ha tatt feil.

 

Nedturen fra å være nesten ferdig til være bare halvveis var enorm, og tårene bare rant igjen, ikke akkurat av glede. Jeg mistet helt piffen og motivasjonen forsvant. Jeg var helt utslitt etter ca 29 timer rier og minimalt med søvn og mat. Samtidig hadde riene begynt å bli så intense at jeg trodde jeg skulle eksplodere, og jeg hadde ikke lenger motivasjonen til å holde ut, så jeg måtte bare bite i det og be om epidural. Hadde jeg fått en ri til så intens som den forrige vet jeg ærlig talt ikke hva som hadde skjedd med meg, og det beste ved hele fødselen var nok at jeg rakk å få epiduralen før den neste rien kom. De neste 4 timene var bedre, da kunne jeg jo slappe av og fnise litt bare når jeg kjente en ri. Men barnet kom bare ikke, de tok fostervannet, og pumpet på med hormoner, men det hjalp liksom ikke og plutselig kom flere leger eller hvem det nå var stormende inn og sa at nå var gutten sliten så jeg måtte få ham ut.Jeg hadde ledninger overalt og var koblet til både den ene og den andre dingsen så det å flytte på seg var et prosjekt. Jeg ble beordret ned på fødesengen, hvorpå jeg ytret ønske om å bestemme stilling selv, men det fikk jeg ikke lov til. de trakk bena mine opp i gynekolog-fot-støttene, så liggende på rygg, med bena iværet skulle jeg liksom føde. med masse ledninger på meg og stressa folk som ikke forklarte meg noen ting som helst. absolutt siste måten jeg ville føde på og absolutt dummeste stilling å bruke med mindre man ikke vil sloss litt mer med tyngdekraften og heller stå på hodet.

 

Jeg fikk beskjed om å trykke ham ut fort ellers måtte de bruke vakuum, og noen løp ut for å hente det. Det ville jeg absolutt ikke, så jeg presset som en gudinne og på to ri var han ute. Det sved som et helvete trass i epiduralen da jeg revnet masse, for jeg fikk jo ikke bruke tid på å tøye vevet. Barnet var sunt og friskt men dopa, som alle andre epiduralbarn, og dermed ble ammingen vanskelig å få i gang. Jordmoren innrømmet da hun sydde meg, at de ikke hadde tatt så mye hensyn til meg, desverre, fordi barnet var slitent. Klart de må ta hensyn til barnet også, men de kune jo ha gitt meg informasjon i stedet for bare å storme inn og skremme meg til å presse så hardt at jeg revnet fra himmel til helvete!

I tillegg klarte de ikke å sy ordentlig, så noen timer etter hadde mange sting falt ut, og jeg fikk beskjed om at det desverre ikke kunne gjøres noe med det så lenge etterpå.

Barseltiden var skikkelig smertefull, og jeg var kjempe svak pga blodtap. Heldigvis hadde jeg hjelp hjemme ellers vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg.

Etter omtrent 2 uker da jeg satte meg opp i sengen en dag gjorde det skikkelig vondt i og rundt klitoris\urinåpningen så jeg ringte sykehuset og fikk time, men de klarte ikke å finne noe som helst. Heller ikke foreslo de noe eller noen jeg kunne forhøre meg hos for å finne ut av det. de bare sendte meg hjem igjen. men jeg fikk hvertfall en ny time senere, for å sys sammen skikkelig igjen. Smerten forsvant ikke, det bare avtok sakte men sikkert, men er nå 2 år etter ikke helt borte, så jeg regner med at det må være nerveskade, men ingen kan jo svare meg på noe som helst, så jeg vet ikke hva det er. Da jeg med skrekkblandet glede kom inn til sykehuset etter noen uker for å sys sammen igjen, fikk jeg bare beskjed om at dette kom ikke til å gro sammen, det var ikke noe vits i å sy, så de sendte meg bare skuffet hjem igjen.

Nå har min private gynekolog sagt at dette er jo ikke noe problem, det vil gro fint og det tar ikke lang tid å gjøre! Da føler jeg meg rimelig bitter for at jeg har gått rundt sånn i nesten 2 år, og nå må jeg jo vente til etter neste fødsel før jeg kan opereres.

I flere måneder var sex\penetrering uutholdelig smertefullt, og først etter 6 måneder klarte jeg å ha sex uten nevneverdig ubehag.

Jeg har bare hatt så mye ubehag og plager i underlivet og sex var ikke noe særlig før etter nærmere ett år, jeg kjente nesten ingen ting, eller bare irritasjon i arret og der jeg ikke henger sammen. Jeg revnet fremover, oppover på hver side av klitoris, begge de ytre kjønnsleppene ble revet i 2 og det er den ene de ikke klarte å sy.

 

Fødselen i seg selv var vond, men det er hele opplevelsen til sammen med barseltiden og alt ubehag siden som har satt spor og gjør at jeg gruer meg og er redd for å bli enda mer ødelagt neste gang, som bare er om 2 måneder! hjlp--

Jeg tror grunnen til at jeg opplevde det som traumatisk var at slik jeg ikke overhodet ville at fødselen skulle bli, og slik jeg var redd for at den skulle bli, slik ble den. Jeg ble tvunget inn i en, for meg, ubehagelig situasjon, hvor jeg måtte overlate alt til de menneskene jeg i utgangspunktet ikke føler tillitt til. Det var veldig vanskelig. Det sier seg at man tiltrekker seg det man frykter. I mitt tilfelle virket det slik.

 

For meg er det veldig viktig å føle at jeg mestrer en situasjon, og at jeg selv bestemmer hva som skjer med meg og hvordan jeg gjør ting. Ikke fordi jeg er kontroll frik, men fordi jeg er min egen sjef, et fritt og selvstendig vesen, og ingen andre kan fortelle meg noe om min kropp som om jeg ikke vet det selv. Det verste jeg vet er å bli bestemt over, det oppleves som overgrep. Så i ettertid føler jeg meg overkjørt og umyndiggjort.

Det er helt tydelig at de ikke hadde lest brevet mitt, ellers hadde de oppført seg anderledes, de hadde forstått hva jeg ønsket og hva jeg var redd for.

Nå er jeg livredd for å ende opp på føden på Ullevål igjen, aldri om jeg skal! Men ABC, dit vil jeg.

En kvinne som fødte første barn på vanlig føde, ble overført til ABC ved andre fødsel, og hun sa i ettertid at det var himmel og hav av forskjell. På vanlig føde måtte føde i jordmor sitt tempo, på ABC var det jordmor som ventet på henne. kroppen kunne gjøre sin naturlige prosess i sitt eget tempo.

Det er dette jeg ønsker meg!!

 

Jeg er overbevist om at fødselen min gikk tregere og var vondere og mer traumatisk for meg fordi jeg var redd, og fordi jeg ikke følte meg trygg der jeg var. Derfor er det viktig for meg å jobbe meg frem til en ny trygghet denne gangen, og bearbeide de ubehagelige følelsene fra sist fødsel.