Tvangstanker : ( Hvorfor går de ikke bort ??

[Anonym bruker]

Huff, nå er jeg lei meg. Fikk fæle tvangstanger om å skade jenta mi etter hun ble født, har aldri hatt slike tanker før. Har gått til psykiater siden hun var 3 mnd, hun er nå 1 år. Det har gått bra de siste 2 mnd, så skulle jeg trappe ned på medisinen, og da kom de tilbake igjen. Blir så lei meg, vil ikke ha slike tanker om jenta mi eller noen andre for den saks skyld. Hvordan skal dette gå, har ikke lyst til å gå på piller resten av livet heller, har lagt på meg en del av de også, selvtillitten er heller ikke på topp, men vært er tankene som ikke vil gå bort, får også angst av å ha det slik : ( Flere i sammebåt som har blitt friske ??

[Anonym bruker]

Uff, føler med deg, dette er vondt og slitsomt. Hadde snev av dette de første månedene etter at jeg ble mor, men ble ikke så hardt rammet. Det er mer vanlig enn man tror, er vel tabu å snakke om, da det virker så motsatt av alt som har med morslykke å gjøre. De eneste eg åpnet meg litt for var samboer og min søster, selv om jeg fortalte om problemet på en 'mild' måte.

Tror for min egen del at noe kan ha blitt utløst av en svært stresset og ubehagelig jordmor jeg fikk da jeg kom til sykehuset i ambulanse med full åpning (etter å blitt sendt hjem en time tidligere). Hun trodde ikke på meg og smertene før hun sjekket meg og så at jeg hadde 10 cm åpning. Hun var svært ufin i ting hun sa og gjorde, og dette har preget meg mer enn jeg trodde i ettertid.

 

Tvangstankene har nok med en sterk beskyttelsestrang overfor barnet å gjøre, selv om det fortoner seg 'motsatt' i hodet. Jeg så for meg de verste scenarioer om hva som kunne hende barnet, og var livredd for at tankene aldri skulle forsvinne. Dette var blandet med en stor lykkerus over å ha blitt mor - noe som heldigvis overdøvet tvangstankene. Søkte ikke profesjonell-/legehjelp for dette, men det hjalp utrolig å bare si det til mine nærmeste.

Vanskelig å gi konkrete råd, for meg hjalp det altså å si det til mine nærmeste, og faktisk høre og lese at dette er ganske vanlig den første tiden. For meg hjalp det å komme i barselgruppe og skravle om babyting og annet og faktisk se at alle har vi mødre forskjellig å 'stri' med.

Kan bare ønske deg lykke til og si at det fins flere i samme båt. Har inntrykk av at dette 'fader ut' med tiden og at det hjelper betro seg til folk du stoler 100 prosent på.

[Anonym bruker]

Prøv å tenk at dette bare er tvangstanker og ikke farlig, bare tanker. ignorer dem og tenk ja ja når de kommer, prøv og smil av dem også uansett hvor groteske og jævlige de er.prøv......... Lykke til klem

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har det slik selv nå. Gutten min er snart ett år og jeg har det ofte veldig vondt. Jeg fikk en skikkelig knekk når han var 4 mnd. Jeg tar ikke medisiner, men går til psykolog. Det hjelper meg veldig og snakke om det både med fagfolk (fastlegen min) og mine nærmeste. Men det er som sagt veldig vanlig. Men ingen som tørr å snakke om det i frykt for å bli sett på som dårlig mor. Vi har disse tankene fordi vi er så utrolig redd for barna våres. De er jo de kjæreste vi har. Ta fantaserer tankene om alle groteske og forferdelige ting som kan skje. Også leser man stadig ting og danner seg bilder. Det vil bli bedre etterhvert. Man må bare la det brenne ut tror jeg. Men som sagt så vil det gi seg. Selv om det er vanskelig å tro nå.

[Anonym bruker]

Hei,kjære søte deg:)

 

Forstår så altfor godt hva du går igjennom,har hatt det slik jeg også,og det er det tøffeste jeg noen gang har opplevd!Det gikk så langt at jeg begynte å drømme at jeg tok liv av meg!

Det hele startet for ca ett år siden,jeg fødte verdens nydligste prins!

Da jeg hadde hatt et veldig komplisert svangerskap og gikk på masse medisiner for å klare å komme igjennom alle smertene,og var inn og ut av sykehuset,var jeg helt sikker på at jeg ikke kom til å få en frisk unge,pga mine medisiner.

Det var en helt fantastisk følelse å få en sunn og frisk baby som i tillegg var verdens vakkreste og som verken hadde kolikk eller noe.

Alt var bare kjempe bra,jeg var nesten helt manisk,kunne ikke sove og kunne ikke slippe synet av babyen,tenk han var min!

Etter en uke,kom tankene:tenk om noe skjer han?eller enda verre tenk om jeg skader han mot min vilje...

Tenk om jeg slår hodet hans i veggen eller mister han i badevannet så han drukner...Det var så ille at jeg så for meg begravelse og at jeg ble arrestert for mord på min egen sønn!

Disse tankene plaget meg dag og natt,tenk om jeg var gal!Jeg ville jo aldri skade det kjæreste jeg hadde,men likevel forsvant ikke tankene.

Til slutt turde jeg ikke å bære han lenger,min mann måtte ta fri for å være sammen med meg,jeg bare gråt og gråt,så på min nydelig lille gutt og tenkte at noen kom til å ta han fra meg,for jeg var jo sikkert gal..

Det nyttet ikke at mannen min og venner sa at det var helt normalt med sånne tanker,tankene var der for det!

Etter en mnd.kom jeg til en kjempe flink psykiater,han fortalte meg at dette var helt normalt,og at ting kom til å bedre seg ,etter hvert forsvinne helt.

Han ga meg fontex og sobril så jeg skulle få sove,og jeg tenkte at jeg aldri kommer til å bli frisk...

Men vet du hva? det tok noen mnd før virkningen kom,men nå etter et år er tankene så og si helt vekk!kan kjenne at de kommer iblandt,men ikke så sterk og jeg klarer å dytte dem bort.

men det har vært mange timer hos psykiater og mange dager med gråt og fortvilelse,men jeg LOVER deg at det kommer å BLI helt bra!om du vil,kan du gi meg din e mail adresse så kan jeg skrive til deg.

Ikke gi opp,det går over!

 

STOR KLEM fra meg

[Anonym bruker]

Hei : )

Takk for fine ord, det er godt å høre at de fleste blir bra til slutt.

Nå er jeg heldigvis bedre, har sluttet på medisinen og har hatt kun små tilbakefall som har vært så milde at de har gått over av seg selv. Det er godt å være tilbake til seg selv igjen, men jeg er alltid redd for at jeg må leve med disse små tankene resten av livet, har ikke lyst til å ha de, men hvem har jo det !! Min mail adr er [email protected]

Skriv gjerne til meg, det er godt å ha noen å skrive med som har vært i samme situasjon.

 

Hilsen Hovedinnlegger