Mistet igjen, hva skal til?

[Heihvordetgår]

Sa i helgen. Da har jeg mistet 2 på rad. Litt håplös situasjon dette her. Vet det ikke er mye å "bare" miste 2 ganger, men akkurat nå föler jeg at ingenting går min vei. Rykker tilbake til start, og må igjen bare sette meg ned og vente på at kroppen skal komme i gang igjen. Noen som har noen gode venteråd. Blir mindre sprö av dette.

[Anonym bruker]

Å miste "bare" 2 ganger, eller 1 for den saks skyld er tungt. Det er nok like tungt hver gang. Også blir man kanskje mer og mer frustrert. Jeg vet egentlig ikke hva man kan gjøre, annet enn å kanskje vente til kroppen og TR er tilbake i gjenge. Men det er jo kjedelig å vente da, ikke sant? Hvis man mister 3 ganger så kan man få utredning, men det vet du kanskje vell?

 

Føler med deg som har mistet 2 ganger, jeg har "bare" mista en gang med gud ka vondt det var.

 

Lykke til videre Knasboll

[Leontine]

At vi blir sprø, er bare begynnelsen... Stakkar deg...

 

Jeg har også mistet to ganger nå på tre måneder, en gang i mars og en gang i slutten av mai. Da jeg mistet nå andre gangen sa legen min at å miste en gang ikke er uvanlig i det hele tatt, å miste to ganger er heller ikke uvanlig, men å miste tre ganger på rad er mer skjeldent. Hva man skal tolke av det, er jeg usikker på, men velger å se den positive siden av det og tror at det skal mer til å miste tre ganger på rad.

 

Første gangen vi mistet, var vi innstilt på å begynne med en gang, så da jeg hadde min første eggløsning etter SA'en, satte vi i gang og ble gravid på første forsøk. Så mistet vi igjen etter ni uker, og denne gangen skal jeg vente to til tre mens før vi prøver på nytt. Hører så mange forskjellige ting. Noen anbefaler å sette igang med en gang, andre sier vent minst 3 måneder. Har en venninne som har en venninne som mistet 7(!) ganger på rad uten at de fant noen årsak til det. Hun fikk beskjed av legen sin om å slutte å prøve bli gravid på minst ett år. Etter et år begynte de forsiktig å skulle prøve og på første forsøk ble det full klaff og den gangen gikk det bare bra. Legen hennes hadde sagt at kroppen må ha hvile, selv om man føler seg i fin form. Det var tungt å miste to ganger med så kort mellomrom, derfor vil jeg vente litt denne gangen.

 

Nå sitter jeg på nettet å leser masse om det å miste, om hvilke prøver som kan tas for å sjekke om alt er i orden og hva man selv kan gjøre for å legge ting til rette for å beholde neste gang. Har nått fått en liten f'**n i meg, og neste gang skal jeg til lege og bli sikklig undersøkt og tatt på alvor. vet nå mer om hva jeg snakker om og hva som evt. kan gjøres. Vil bla. prøve progesteron neste gang. Detter har hjulpet meg masse!

 

Har nå godtatt at verden nå engang er sånn at jeg mistet to ganger, og for hver dag kommer litt mer på avstand. Men herregud hvor tungt det har vært, og kjenner av og til klumpen i halsen når jeg ser andre gravide eller små babyer.

 

Håper det går bra med deg; sender mange positive tanker din vei. Neste gang skal du se det går bra!

[Heihvordetgår]

Takk for fine svar. Nei, det er ikke enkelt når kroppen ikke vil det som jeg så gjerne vil. Jeg sliter litt nå når jeg ser alle gravide mager som tasser rundt i byen. I dag reiser vil til og med på hyttetur med en gravid vennine for helgen. Kan ikke si at jeg gleder meg akkurat. Hun har termin en måned etter at jeg skulle hatt termin med den første. Så jeg tenker nok at magen hennes begynner å bli ganske så stor nå.

Kjæresten min prøvde å trøste meg med at en på hans jobb mistet 8 ganger før hun fikk sine 2 barn, men hva hjelper det. Jeg har ingen lyst til å måtte miste 6 til før jeg kan få det barnet jeg ønsker. Jeg tror at å miste nr 2 gikk hardere inn på meg enn hva jeg trodde, selv om jeg denne gang var kommet så kort. Egentlig har jeg nå mest lyst til å dra langt vekk fra lt som heter barn og graviditet for en kort stund. Men på den annen side vil jeg bli gravid igjen fortest mulig. Tror nok ikke at jeg kommer til å vente en mens før jeg prøver igjen.

[sandnes]

alle gode ting er tre. Jeg mistet to ganger(SA) men på tredje forsøk satt den og jeg er nå mor til en 2 åring.......og jeg testet positivt i dag så da er det bare å håpe at lillebror/søster ikke lar vente på seg så lenge som førstemannn

[Femme Phoenix]

Føler virkelig med deg!

 

Man vil så gjerne tro at det skal gå bra etter man ha mistet første gang. Husker jeg tenkte "Jå. ja. Nå har jeg sikket brukt opp uflaks kvoten min. Det går sikkert bra neste gang". Det gjorde det altså ikke. Og så har jeg ingen barn fra før. Jeg var helt knust! Trodde aldri jeg ville få det til. Men om få dager er jeg 22 uker på vei og selv om jeg tar ingenting for gitt så vet jeg at dette går riktig vei.

 

Ikke mist håpet kjære deg!

[lille75]

Hei,føler med deg jeg også.Jeg mistet selv i går,hadde ikkje vondt,men måtte ha utskrapning.Det er virkelig tungt å gå igjennon noe slikt.Jeg var hos legen for første gang for ei uke sia og da var alle prøver bra.Men di var ikkje det allikavell,fordi fostret hadde faktisk dødt i uke 6/7.Det syns jeg er skremmende fordi mange går til legen for å få bekreftet at man er gravid.Så neste gang er det ultralyd jeg skal satse på.Etter utskrapninga i går fikk eg bare beskjed om å dra heim og på jobb i dag pg leve videre,ingen sa noe om oppfølging eller etterkontroll,følte oss helt alene.Snakket med jordmora i dag for å avlyse neste time hos henne,hun blei sjokka, og jeg skulle få komme å prate med henne på lørdag.Sorry ,det ble litt langt men godt å få det ut...

[Heihvordetgår]

Vi har ikke fått noe särlig oppfölging vi heller, annet enn at vi skal gå igjennom obduksjonen 10 agusut på förstemann. Gru,gleder meg. Hva om det er noe alvorlig galt med oss, slik at det er derfor vi ikke klarer å få det til? Håper og velger å tro at det ikke er slik, og at det bare er tilfeldigheter.

[Steinbukk77]

Hei på deg!

 

Forstår deg så godt- Jeg har også mistet to ganger. Begge gangene i uke 22. Utrolig tøft. Slik jeg føler det om dagen tror jeg at jeg aldri kommer til å få egne barn. Obduksjonsrapporten etter siste gutten har ikke kommet enda... Men den første kunne det se ut som om morkaka ikke fungerte helt som den skulle. Det er nå også tatt genprøver av meg og mannen min for å teste kombinasjonen mellom oss.

Jeg også venter på å få kroppen i normal og kanskje tørre å prøve igjen. Pr. i dag er jeg redd for å bli gravid igjen, men kanskje det vil endre seg om dem finner noe feil og medisinering vil hjelpe på noen måte.

 

Du sier at dere også venter på obduksjonsrapport, hvor sent mistet du? Blir jo som du sier "spennende" (dårlig ordvalg, men finner ikke noe bedre i farten)å få vite hva som har gått galt. Men husk, det er ikke alltid dem finner ut hvorfor barna dør.

 

Noen venteråd har jeg ikke! Man må bare sørge seg igjennom tapet og prøve å leve med det. ikke alltid like lett da vi nå er i en situasjon hvor mange rundt oss har barn og lager barn. Og "alle" får det til uten problemer.

 

Var i bursdag i kveld hvor det ble snakket om hvor fantastisk det er å bli foreldre. Det var bare såvidt jeg klarte å holde tårene innenfor våtkanten på øynene... Men vi klarer det nok en gang vi også Knasboll, må ikke miste håpet, selvom jeg synes håpet er langt borte akkurat nå!

 

Mange trøste klemmer fra

[Heihvordetgår]

Ja, jeg er klar over at de kanskje aldri kan gi meg noe svar på hvorfor det ble som det ble. Jeg visste aldri hvor langt jeg var på vei, men regner med sånn ca 14-15 uker. Fikk ul på grunn av små blödninger, og der så de at fosteret manglet hjerne og var sterkt misdannet, dermed kunne de heller ikke måle hvor langt på vei jeg var. Det at jeg mistet nå for noen uker siden igjen, er jeg jo redd for har en sammenheng med den förste.

 

Da jeg fortalte at jeg mistet fortalte 2 stk til meg at de var gravide, har fortsatt litt problemer med å väre helt vennlige med dem fortsatt. Spesielt med hun ene. Ofte må jeg virkelig konsentrere meg om ikke å begynne å grine framfor dem. Hvordan de får det til med null problem, og jeg har mistet 2 stk.

 

Håper vi snart får det til igjen, og at det bare er tilfeldigheter alt som skjer.

[Anonym bruker]

For deg som ønsker å få oppfølging - det er viktig å si ifra om dette, og jordmor er kanskje en god person å si det til.

Personlig ønsket jeg IKKE oppfølging, var klar for å komme meg videre ganske raskt, og da ville det blitt feil å bruke for mye energi på "det gamle".

 

Poenget mitt er at de kan ikke vite hva man tenker så man må si det. (Selv om de selvfølgelig godt kan spørre!)