Trenger saklige argumenter til mannen min om gråt!

[Anonym bruker]

Sønnen vår er akkurat ett år. Til nå har jeg tatt nettene, men nå skal vi egentlig ta annenhver natt/morgen. Sønnen vår sover stort sett godt, men har begynt å våkne ca kl 2-4, hyler da og hopper i senga. Jeg får roet ham ved å ta ham opp, bysse, synge, og så legge ham igjen. Av og til må det gjentas noen ganger. Jeg lar ham også gråte 2-3 min alene hvis jeg har sjekket at alt er ok. Jeg vil at mannen min skal behandle ham likt, slik at det blir forutsigbart. Men gubben er lei av disse øktene, og nekter å gå inn. Han mener gutten bare skal gråte! For å skjønne at han ikke oppnår noe. Han mener at han bare vil ha selskap. Gutten får tenner nå, selvfølgelig har han plager og må få trøst!

 

Jeg synes dette er horribelt og barnemishandling. I det minste MÅ han inn og sjekke at alt er ok, fortelle rolig at nå er det natt og legge ham ned. Men han nekter...

Jeg har forklart om trygghets-behovet, oppbygging av selvfølelse og at gråt er barnets kommunikasjon. Men han hører ikke.

 

HJELP, gi meg råd og gjerne nye måter å forklare meg på!

[Anonym bruker]

Hei..

Jeg skjønner veldig godt hva du mener.. Hadde samme problemene her i huset og.. Men vår gjorde det faktisk bare for å få selskap.. Så min samboer satte hardt mot hardt, og sa att jeg kunne ikke løpe inn til han hele tiden, og kose han til han sovna.. Så det vi gjorde var å snakke med helsesøstera for å fa hjelp.. Hun sa gå inn til han, sjekk at alt er i orden. Så sier du bestemt att nå er det natta. Legg han ned igjen, legg over han dyna og gå ut igjen.. Også lar dere han få herje litt.. For oss varte det ikke en uke en gang også sov han hele natta.. En annen ting dere kan gjøre som jeg fikk som ett godt råd fra ei venninne er å gå inn til han mellom skrikene.. Sånn at han ikke får belønning for å skrike.. I kveld har vår lille holdt på i over en time nå.. Han er så trøtt så trøtt, men vil liksom ikke sove.. Han er ikke sulten eller tørst, og han ha tørr bleie.. Og det er ikke hyle skriking, det er trøtte skriking.. Og han ha store opphold hvor han nesten sovne.. Ha vært inne til han to ganger..

 

Håper dette var til noe hjelp..Også håper jeg det løser seg for dere.. Husk det er som regel værre for mor enn det er for far..

[Anonym bruker]

Det som er med barneoppdragelse, er at det finnes mange teorier som er bra for barnet. Og så må man bare finne en som man både kan stå inne for og som man kan klare å gjennomføre.

 

Vanlig å være uenig om strategi i forhold til søvn tror jeg.

 

Det jeg kan si om din strategi, er at hvis du fortsetter med den, så har du skaffet deg selv et problem i form av avbrutt nattesøvn. Barnet tar jo ingen skade av at du står opp hver natt og tilbyr en kosestund, men spørsmålet er jo om du orker å fortsette med det. For at det blir en vane, er helt sikkert!

 

Mannen din sin strategi vil føre til at barnet deres ganske snart utvikler et bedre søvnmønster, men det er naturligvis ikke særlig smart å bare la ungen grine heller. Veldig viktig å sjekke barnerommet når barnet gråter over litt tid. Det kan jo være ting som kan fikses. En dyne som er sparket av, en arm som har sneket seg ut av pysjen, en veps eller en innpåsliten mygg, varme, kulde, bæsj i bleia til og med. Det er jo et ganske uimotsigelig argument for at han ihvertfall må gå innom rommet.

 

Er alt ok, kan man si "det er natt, du må sove" og gå ut igjen. Og gjenta hvert 4. minutt f.eks.

 

Dere bør diskutere hva som er deres felles mål. Ønsker dere at barnet skal sove natten igjennom? I så fall bør dere tåle litt gråt (vel og merke med regelmessige sjekk på barnerommet) i noen dager. Kanskje mannen din kan være villig til å ta de verste nettene hvis det er mye verre for deg å høre barnet gråte? Det er ikke barnemishandling, i det lange løp er det jo bra å lære barnet et godt søvnmønster.

 

Men som jeg sa først, det finnes sikkert andre teorier også som folk har prøvd med god effekt. Kanskje andre har innspill som passer bedre for deg og mannen din?

[Gjest]

Uff, det er vanskelig å være helt saklig for det er jo mye følelser inne i bildet. Jeg er helt enig med deg at ingen barn skal gråte alene, men det er nok ikke nødvendig at dere gjør ting helt likt. Han skjønner nok at et det er forskjell på dere to og det er viktig at dere handler på en måte som står i stil med personligheten ellers så han ikke blir forvirret. Hvis dere begge er forutsigbare så kan dere godt være det på hver deres måte.

Vi har nurket inne hos oss fremdeles (hun er 16 mnd) og da er det mye lettere å trøste når man slipper å gå inn på et annet rom, og det er helt nødvendig for man kan jo ikke ligge å høre på skrik to meter unna.

Å gjengi denne artikkelen til mannen din kan nok være too much, for han er litt ukritisk til den forskningen han selv liker... Men Jesper Juul er en klok mann som setter barnets behov først.

http://www.famlab.no/article.asp?id=948

 

Det viktigste ved å oppdra barn er at de skal føle seg trygge. Man kan kanskje oppnå at barnet blir stille ved å ignorere det. Og tenke "ja, det virker!" Men hva virker? Hva har man oppnådd? Et barn som har innsett at det ikke kan stole på at mamma og pappa er der når han trenger dem? Som skjønner at han må klare seg selv og at ingen er interessert i å vite hvordan han har det? Jeg har selv opplevd å sitte alene på soverommet og gråte og at mannen min ikke kommer å spør hva det er. Det kan kanskje ikke sammenlignes, men Gud så forferdelig og ensomt det er...

 

Det vil lønne seg å investere litt tid og krefter i forholdet til gutten nå, for da får dere det lettere når han blir større. Han tester kanskje ut hvor han har dere, men dere må bare bevise for ham at dere bryr dere. "Elsk meg når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest" er gangbar for alle aldre.

Og det er vondt med tenner. For vår jente må vi ty til sterkeste lut noen netter. Teletubbies ;-)

[Frogner79]

Jeg er helt enig med deg mammapus! Det er stor forskjell på barn, og de går gjennom faser hvor de trenger mer trygghet og kontakt. Jeg tror det er avgjørende at de i de periodene blir møtt med forståelse og kjærlighet. Å la barnet gråte seg i søvn, selv om man "sjekker" ofte, er som mammapus sier: slukking av adferd. Og rolige netter må ikke gå på bekostning av barnets eneste måte å utrykke seg på! Og jeg er på ingen AP-mor:-) Og det er selvfølgelig ikke lurt å venne barnet til å bli bysset og båret i søvn.. Men noen netter i en vanskelig periode? Absolutt! Fleksibilitet må til:-)

[Anonym bruker]

Fra meg som startet tråden: Takk for god respons. Jeg har kanskje uttrykket meg litt galt om hva jeg pleier å gjøre selv. For å si det først: Det er jeg selv som tok nattavvenningen da han var 7-8 mnd, og da ved å la ham skrike endel alene, men gå inn hyppig og bysse når det ble for ille. Og det gikk! Det samme gjør jeg egentlig nå, dvs at jeg lar ham gråte litt, men først så roer jeg ham, og så lar jeg han gråte med tilsyn hvis han begynner på'an igjen. Forskjellen er bare at mannen min tror at han blir bortsjemt om man bare går inn til ham en eneste gang, dvs at han ikke vil gå inn i det hele tatt. Det er jo galt, det er vi alle enige i!

 

Jeg tror problemet for gutten er at han tror det er morgen, og da er han vant med å få pupp, dvs at jeg gir ikke pupp før 6, men etter 6 så får han, og da hender det han sovner videre. Dette opplever kanskje han som nattpupp, og vil ha det samme kl 2-4.

[Anonym bruker]

Jenta mi var lik, og ville ha melk...og hun gråt så lenge at hun var veldig tørst. Så jeg gav henne tilbudet om kaldt vann på flaske hver natt. Da visst hun at hun ikke fikk melk, men at mamma ville komme inn og tilby kaldt vann.

Jeg vet jo ikke hvorfor det gikk over, men kanskje det ikke var noen vits i å våkne for dette dumme vannet....jeg vet ikke:-)

Men jeg forstår deg så godt, det er vondt å være uenig om noe som er så følelsesladet, man vil jo at barnet skal føle seg trygg og elsket....samtidig som det er best for barnet, å ha våkne greie foreldre òg....