Barn tåler å gråte litt

[Anonym bruker]

synes dere det er noe galt i å la barne skrike litt i senga. Det synes ikke jeg,så lenge man går inn med jevne mellomrom. Man må da være litt konsekvente.

 

Eller er det bare Ap folk her? som bare skal bysse,bære og amme til barna er 3 år? De barna synes jeg synd på. Aldri noien faste rammer.

 

Og ja, jeg gir mitt barn all den kjærligheten jeg kan tenke meg. Barnet mitt er det viktigste i livet mitt. Bare føler folk er så Ap'ere her. Tar jeg feil?

[Ebba2]

Hehe...jeg er så treg! Måtte lese to ganger før jeg skjønte at dette er et tøyseinlegg. Men moro var det......hehehehe................

[-Petrine-]

Alle får gjøre det de mener er best for sitt barn, ap eller ikke. Jeg legger meg ikke opp i hvordan andre oppdrar sitt barn, så lenge det er ekstremt.

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Jeg lar han skrike litt så lenge jeg vet at han har ren bleie,er mett og ikke har vondt noe sted. Og med jevne mellomrom kikker inn til han. Gutten vår er 1 1/2 år og vet nå hvordan han skal teste grenser. Babyer synes jeg ikke skal gråte noe særlig uten å trøste de. Hos oss er dette ikke noe veldig stort problem siden han sovner med en gang. Men det kan jo være en gang innimellom.

[Gjest]

Selv lytter jeg til gråten til barna mine og reagerer deretter. Er det skikkelig gråt, hører de er redd, har det vondt el får de all trøst og nærhet de trenger så lenge de trenger det. Sint gråt eller sutring derimot er det ikke alltid jeg responderer noe særlig på. Jeg verken bysser, bærer eller ammer barna mine til 3 års alder, men jeg vil helst ikke la en unge på under 1,5-2 år ligge og illskrike alene heller. En ting er at man ikke nødvendigvis tar barnet opp, men man bør vise at man er der hele tiden, ikke bare vise seg i døråpningen allernådigst innimellom. Små barn har verken samme hukommelse eller tidsbegrep som det vi har. Dog igjen, lytte til gråten og handle deretter føler jeg er en god ting.

[Løvemor79]

Enig med deg, Alva. Det er viktig å kjenne gråten til barnet, mener jeg. Noen barn sutrer seg alltid i søvn, uten at det er sår gråt. Det viktigste er at de føler seg trygge, og vet at vi er der for dem. Om de sutrer lenge før de sovner, er det nok lurt å gå inn med jevne mellomrom og roe og trøste. Er det protestskriking fra litt større unger, ville jeg sett det an litt. Det er lurt å la dem bli vant til å roe seg på egenhånd, så lenge de har det trygt og godt. )

[marianne1231]

Enig med deg, Alva

[alvis]

Jeg forstår ikke helt hva dette har med Ap å gjøre men jeg er enig med Alva.

[oliven]

Ap folk? Som i arbeiderpartiet...nei? Er de spesielt ivrige på byssing, bæring og amming?

 

[Anonym bruker]

Du sier at de barna som alltid blir bysset, bært og ammet til de er 3 år ikke har faste rammer? "Aldri faste rammer". Hvis de alltid blir bysset og bært, og er vant til det, er ikke det ganske konsekvent det da, med faste rammer? Hvis man gjør en ting den ene dagen og noe annet den neste, så er det forvirrende for barnet, men det er jo ikke det du snakker om. Du var utrolig lite reflektert må jeg si. Men mulig det var et tulleinnlegg. Jeg er ikke AP, men gjør ting konsekvent, dvs, jeg har alltid trøstet barnet mitt om han gråter sårt. Jeg har alltid gjørt det som føles riktig for meg og barnet mitt. Hva andre gjør er helt opp til dem!

[Løvemor79]

ap=attachment parenting.

[Anonym bruker]

Du har så rett du over her, hovedinnlegger har misforstått alt.

Rammer i barneoppdragelse har ikke noe med hvor lenge

man ammer eller hvor ofte man trøster et gråtende barn.

 

I alle dager!

 

Rammer er forutsigbarhet, trygghet og tydelige grenser.

 

Du får lese den boka di en gang til, tror jeg Hovedinnlegger.

 

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Vi har masse faste rammer vi, og den som er aller mest fastspikra er respekt for hverandre og forutsigbarhet. Trenger jeg mannen min, så kommer han. Trenger datteren min trøst og roper eller gråter etter oss kommer vi. Det er våre rammer. Og det fungerer bra i vårt liv. Jeg bysser sjelden lenger, det trengs ikke lenger. Jeg bærer heller ikke så mye lenger, jenta mi vil helst gå selv (og bæres i stedet for vogn fordi det er det vi foretrekker, er ikke så glad i å drasse på vogna). Og ikke planlagt ammeslutt har vel strengt tatt ikke noe med faste rammer eller mangel på sådanne å gjøre?

 

Ja, vi er "AP", men vi har i aller høyeste grad faste rammer. Vi spiser når vi er sultne, ikke etter klokka (selv om det ofte blir ganske likt dersom dagene er like), vi sover når vi er trøtte (det er også ganske likt dersom dagene er like). Vi har ting som er lov, og ting som slett ikke er lov. Og ingen som treffer oss kan si at det er det minste synd på datteren vår, vi hører tvert om det motsatte. AP, byssing, bæring, amming - det har da ikke noe med faste rammer å gjøre??? Jeg skjønner ikke noe av hovedinnlegget egentlig...

[Aga:-)]

"Du sier at de barna som alltid blir bysset, bært og ammet til de er 3 år ikke har faste rammer? "Aldri faste rammer". Hvis de alltid blir bysset og bært, og er vant til det, er ikke det ganske konsekvent det da, med faste rammer? Hvis man gjør en ting den ene dagen og noe annet den neste, så er det forvirrende for barnet, men det er jo ikke det du snakker om. Du var utrolig lite reflektert må jeg si. Men mulig det var et tulleinnlegg. Jeg er ikke AP, men gjør ting konsekvent, dvs, jeg har alltid trøstet barnet mitt om han gråter sårt. Jeg har alltid gjørt det som føles riktig for meg og barnet mitt. Hva andre gjør er helt opp til dem! "

 

Som jeg skulle skrevet det selv:-)

 

Uansett, det er ikke riktig under noen omstendigheter å la et barn gråte alene over lengre tid. Såpass vet vi i dag.

[Lionmom]

Siden du spør, så kan jeg jo svare for meg selv.

Ja, jeg syns det er galt at babyer og barn skal måtte gråte alene i senga si for å sovne. For meg handler ikke det om å ha faste rammer og rutiner eller være konsekvent. For meg er det en måte å være mot barnet på, som jeg ikke tror barnet har det noe godt med.

Det blir for meg å overse barnet når det ber om oppmerksomhet og nærhet feks, og det føles feil for meg.

 

Derfor er vår rutine og våre rammer satt utifra behovene som er der. Det er ikke at barnet må gråte seg i søvn alene, men vite at vi er der og er det litt byssing som skal til en kveld, så er det greit. Er det pupp, javel. Andre ganger kommer roen av seg selv. Minste er snart 1 år.

Mellomste er 3 år og er 5,5. De sovner forsåvidt av seg selv, bærer ikke rundt på de nei, he, he....

 

Å være konsekvent kan jeg være på andre ting, som feks ikke ha Nugatti på brødskiva.

 

 

[Løvemor79]

Jaja. Greit at man er uenige. Jeg tror ikke jenta mi hadde lært seg å sovne på egenhånd hvis jeg ikke hadde vent henne med det tidlig. Hun fikk oppmerksomhet ja, men ikke lenge. Jeg fulgte rådet fra helsesøster om at det beste var at de fant roen på egenhånd, og det har jeg aldri angret på. Hun har vært en drøm å legge fra hun var et halvt år, aldri noen protester og sutring, og hun er trygg og elsker senga si. )

 

Så ja, jeg tror på å være konsekvent med det også. Å være konsekvent, mener jeg gir størst trygghet. Såklart om man vil dulle med dem til de er to år eller mer, må man jo få gjøre det! ;o)

[Anonym bruker]

Hvor lenge skal man være AP? Klart barn har godt av faste rammer. De blir trygge av det, det å få sutre og gråte litt før de sovner kan være en måte å få ut stress på for de små. Man må jo respondere på gråt, men man må også kjenne ungen sin godt nok til å tyde gråten.

 

Synes det blir for mye av det gode eller vonde å amme og bysse til de blir 3. La de få bli selvstendige individ uten å gjøre dem avhengig og missforstått trygge. Barn blir ikke nødvendigvis mer trygge av å bli bysset til de blir 3. Selvstendighet gir trygghet og selvtillit og sikkerhet til seg selv.

[Lionmom]

AP er noe man er hele livet. Det er en måte å leve på, det handler om hvilket grunnleggende syn man har på barn. Og igjen dette med faste rammer- å ha faste rammer er ikke ensbetydende med at ungen må skrike seg i søvn, eller aldri få pupp lengre enn året eller aldri bli bysset i søvn etter 3 mnd.

 

AP er ikke bare å bysse, amme, bære og samsove. Ergo er det ikke noe som handler om en liten del av barnets liv, eller noe man er i 1 eller 3 år.

Nå kjenner jeg veldig mange AP foreldre, men ingen som bysser ungen i 3 år altså ;-)

Derimot mange som er hos barnet til det sovner- hvis det har behov for det. Noen barn vil ha ro og fred alene lenge før de er året, andre barn trenger å ha en liten hånd på ryggen om kvelden til de begynner på skolen. Barn er forskjellige.

Felles er vel at dersom barnet gråter, så føles det ikke riktig at de skal gjøre det alene. Å gråte kan være godt, akkurat med tanke på å få ut stress og uro. Men å gråte alene i senga si er noe helt annet, enn å vite at man er nær og at det er noen der som tar seg av en.

Trygge barn blir også selvstendige barn, og barn som får tilfredstilt sine behov NÅR behovene er der, og vet at de blir hørt og sett- blir jo trygge barn, og dermed også selvstendige. Noen fortere, andre senere. Men selvstendighet og trygghet bør komme fra barnet selv, det hele er jo en prosess i barnet, ikke noe som skal bli presset på utenfra av oss foreldre som feks mener at "nå er det på tide at..." mentaliteten.

 

En baby som gråter seg i søvn og "lærer" seg å sovne av seg selv 6 mnd gammel er ikke nødvendigvis tryggere og mer selvstendig enn et barn på 1,5 år som trenger å ha en liten hånd på ryggen for å sovne. Men som kanskje som 2 åring legger seg selv og ikke har det samme behovet lengre for å ha noen i nærheten.

Barn er nå engang avhengige av oss voksne, jo yngre de er, jo mere. Sånn er det bare, på veldig mange områder, mener jeg. Derfor syns jeg i det hele tatt det blir litt merkelig å snakke om veldig selvstendige barn når vi er i alderen 1-2 år- for de er jo faktisk enda ganske små og trenger oss veldig veldig mye en god stund fremover.

 

[Anonym bruker]

Det blir mye 'vi og dere' når det er snakk om ap eller ikke ap. Jeg er ikke ap, men gjør mye av det ap-tilhengerne gjør. Jeg følger ikke en oppsatt oppdragelsesplan, jeg er bare mamma.

 

Tror du virkelig at mødre er slemme mot ungene sine når de lar de få gråte litt av og til? Jeg kjenner mange som har mange barn og felles for dem er at barna deres er forskjellige. De trenger ulik oppfølging og noen barn trenger kanskje å gråte litt alene.

 

Helt greit at det er riktig for deg å sovne sammen med barnet ditt, men for meg er det uaktuelt. Selvfølgelig trenger barna oss i mange år, de skal selvfølgelig få kos, trøst og omsorg. Men de må også lære seg de små koder i livet der det ikke alltid vil være en mamma som kan ta en på fanget når alt går imot. En dag begynner skolen og der er forhåpentligvis ikke mamma. Skolen driver ikke etter ap-prinsipp etter hva jeg vet.

[Gjest]

Barn skal protestere, og vi voksne skal håndtere protestene på en forutsigbar og forsvarlig måte. Når datteren min en sjelden gang protesterer mot å legge seg, er det min rett som voksenperson å bestemme at hun skal sove. På den måten gir jeg datteren min erfaringer som tilsier at jeg er en som tar ansvar for henne. Hun har m.a.o ikke ansvar for å finne ut når hun skal sove. Jeg går inn til henne med jevne mellomrom og forteller henne at det er natt. På den måten er hun ikke overlatt til seg selv, men får stadig(og konsekvente) påminnelser om hva hun skal gjøre. Jeg lar henne aldri gråte over lengre perioder uten å gi henne respons. Poenget er at responsen ikke skal være mer attraktiv enn søvnen.

 

Jeg praktiserer faste rutiner. Noen har hun selv "valgt", mens andre har jeg valgt for henne. De jeg har valgt for henne, er rutiner som jeg ser passer best inn med vårt familieliv.

 

Jeg mener ikke at barn selv skal ha ansvar for sin egen hverdag, og de skal heller ikke bli møtt på alle sine behov til enhver tid(nå snakker jeg ikke om spedbarn). Det er helt ok å lære behovsutsettelse. Jeg er langt fra noen AP-mamma, og identifiserer meg ikke med deres filosofi i ett og alt. De har noen gode poenger, samtidig som jeg er sterkt uenig i andre ting. Jeg mener ikke at barnet skal være "the center of the universe". Det skal lære å tilpasse seg andre familiemedlemmer, og jeg mener også at det er viktig at foreldrene gir seg selv mulighet til å pleie forholdet. Som AP-foreldre må investering i parforholdet nødvendigvis komme langt nede på listen, i og med at barnet lever så tett med mor/far.