Skuffet og sint på mannen min...syteinnlegg.

[Anonym bruker]

Vi har tre barn sammen, og jeg er nå høygravid med det fjerde. Begge to er i jobb, men jeg er delvis SM pga en hel haug med sv.skapsrelaterte plager. Er fryktelig sliten, og kjenner at det er såvidt det går rundt.

 

I går var minstemann syk, og nok en gang var det jeg som måtte være hjemme med ham. Hvis jeg skal være hjemme, så berører det ganske mange mennesker. Timer og avtaler må avlyses, og disse timene må jo tas igjen når jeg er tilbake. Det å ringe inn til jobben og si at jeg ikke kan komme, og de må avlyse den og den og den timen, det er virkelig noe av det verste jeg gjør.

 

Uansett hadde minsten og jeg en koselig dag sammen i går, men det tar jo på å være høygravid og bære rundt på en syk, liten tass som også er rimellig sutrete og i vil-ikke-humør. Det er selvfølgelig en del av gamet ved det å ha mange barn, men det er slitsomt.

 

Til morgenen i dag våknet guttungen klokken fem, dønn forkjølet og nøys og hostet og virket slapp og utilpass. Jeg tok opp temaet "hvem kan være hjemme i dag, mon tro?", og håpet at mannen min skulle svare at det kunne selvfølgelig han osv. Men neida. Han mente at litt snørr måtte jo barnehagen tåle, og at han ikke var sååååå syk. Jeg ble skikkelig lei meg, fordi jeg tenker at for det første ville jo ikke gutten hatt en bra dag i bhg når han hadde det slik, og for det andre ville nok ikke bhg satt pris på å ha ham der i den tilstanden i utgangspunktet.

 

Enden på visa var at jeg måtte være hjemme med gutten i dag også, avlyse en drøss med avtaler (rett før permisjon er det utrolig dumt).

Ble så lei meg og ganske så sint også, og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette videre. Nå slipper jo mannen min å tenke på evetntuelle sykt-barn-dager på ett år i det jeg går ut i permisjon, for jeg skal jo være hjemme uansett.

 

Merker at den sykemeldingen er en vits, har jo brukt de dagene til å være hjemme med sykt barn og det er ikke akkurat tidspunktet for å hente seg inn igjen og slappe av.

 

Uff. Langt og sutrete, men jeg måtte bare få det ut.

[Anonym bruker]

Det pleier å hjelpe å få ting ned ja, håper du fikk ut noe frustrasjon, men dette problemet blir jo på ingen måte løst selv om du skal ut i permisjon nå i ett år. Det er nok andre ting å bekymre seg over når man er gravid, forståelig om du ikke gidder å ta den kampen med å snakke om arbeidsfordeling nå. Men det blir nok ikke bedre etter permisjonsåret heller. Det er jo heller ingen av dere som har "en viktigere jobb enn den andre". Begge har forpliktelser i forhold til jobb.

 

Jeg og min kjære skal dele permisjonsåret likt - jeg er vel litt naiv som håper og tror han vil ta litt mer ansvar. I forhold til barnet vårt har jeg ingen betenkeligheter, men jeg er litt bekymret for hvordan huset ser ut. Han var litt vanskelig å få med på å dele nesten helt likt i begynnelsen, men nå gleder han seg bare til det! Jeg tror på å gi pappan litt mer ansvar allerede i utgangspunktet, og at vi kvinner ikke skal gjøre krav på hele permisjonsåret. Det blir spennende å se hvordan han reagerer på sykt barn utover permisjonsåret, om han også mener det er min jobb. Jeg håper og tror permisjonen vil gi han den ansvarsfølelsen som er nødvendig for å si at han kan bli hjemme med barnet en dag.

 

Jeg vet ikke med hvilket grunnlag jeg kan uttale meg om dette, jeg er "bare" førstegangsfødende, og stiller ganske på bar bakke.

[en av hver]

Ifølge loven har dere jo rett til like mange dager sykemelding pga sykt barn hver (er det ikke ti dager pr. forelder pr år, mulig mer ved flere barn), så det er jo meningen å dele likt. Sett opp liste, det er rett og rimelig at dere tar like mange dager hver. Har du vært hjemme en dag, er det hans tur neste gang. Ingenting å diskutere. Mener han ungen ikke er syk nok får du event prøve barnehagen, de ringer jo og forlanger at han blir henta hvis han er for syk, og da er det din manns telefonnr. de må ha, og han som må dra hjem på minuttet..

[På'n igjen]

Kjenner meg så godt igjen... Ikke høygravid enda, men ikke langt unna. Har gudskjelov 2 store barn fra før så der er det ikke mye bæring og sånt, men er de syke så må jeg være hjemme, ikke så viktig med min jobb mener han....Barna er veldig aktive på fritiden, og hvem må kjøre, hente, vaske klær, sommeravslutninger, handle, vaske hus mm, jo det er jeg. Har tatt opp dette problemet nå i flere år, men det hjelper ikke. Var så dum å tro at det skulle bli bedre når jeg nå ble gravid, men den gang ei. Og når jeg blir gående hjemme i permisjon så blir de bare enda mer bortskjemte, så jeg gruer meg virkelig til permisjonen er over... Gode tips mottas med takk på hvordan denne onde sirkelen kan endres.

[♥ Anadyome ♀&♀+♀]

Få det ut!!

 

Har hatt akkurat samme problemet med mannen min. Han tror han er guds gave til arbeidsgiveren, og er såååå uunnværelig at han bare MÅ jobbe. Det første året jeg var i jobb så var det faktisk jeg som alltid var hjemme med tuppa. Men så fikk jeg snudd på flisa.

 

Vi begynte samtidig i ny jobb begge to. Men nå som jeg er gravid, så har jeg nok av lege, fysio og jordmor timer. Så har gitt klar beskjed at han får ta seg av legebesøk, helsestasjon og hjemme med sykt barn fremover. Skulle egentlig bare mangle.

 

Hender han er uenig, men jeg står på mitt. Har litt med å ikke gi etter også. Neste gang så avtal at det er greit at barnet blir sendt i barnehagen, men ringer barnehagen, så er han den som må gå hjem. Greit kompromiss - og barnehagene er flinke til å ringe hvis barnet ikke er helt seg selv.

[Juvena]

uff, stakkars deg. høres ut som du trenger full sykemelding spør du meg. og kanskje du trenger å ta en ordentlig prat med mannen din. det er jo ingen tvil om at det er mer slitsomt å være hjemme med sykt barn enn å være på jobb!!

[Rut Bram]

Fullstendig enig med sol !! Du MÅ ikke finne deg i dette... det er opp til deg tydeligvis å stå på krava. Det er viktig at du ikke gir deg neste gang dette blir en diskusjon, legg premissene for hvordan dere skal håndtere dette FØR barnet blir sykt. Jeg hadde aldri akseptert det, her deles ting likt.

[Anonym bruker]

"Jeg tok opp temaet "hvem kan være hjemme i dag, mon tro?", og håpet at mannen min skulle svare at det kunne selvfølgelig han osv."

 

Det er på tide å skifte strategi. Menn må ha klar beskjed om hva du forventer. Hinte-metoder fungerer ofte ikke.

 

Du må bare si: "I dag må du være hjemme. Guttungen er fortsatt syk, og siden jeg var hjemme igår, må du være hjemme idag. Det er stort sett jeg som har vært hjemme med syke barn, men idag kan jeg ikke."

 

Lykke til neste gang.