Har dere fortalt verden....

[ane_78_IVF_høygravid]

at dere er slitere og prøvere? Har fortalt det til et vennepar at vi er prøvere, men har ikke fortalt de ennå at vi har begynt med utredning, og noen på jobben min vet at vi prøver. Ingen i familien vet noe. Har ikke så lyst på så mange spørsmål ol. Men har på en måte lyst til å forklare de hvor landet ligger for oss, slik at de kan få en bedre innsikt i hvordan hverdagen er for oss for tiden og så de kan forstå hvorfor humøret ikke alltid er på topp.

 

Hva har dere gjort? Hører veldig gjerme fra dere! om deres erfaringer

[snøfilla - mamma til 2]

Etter ca. et år med prøving fortalte vi det til en del venner + den aller nærmeste familie. Det varierer veldig hvordan folk rundt oss forholder seg til dette. Noen venninner er hyggelige og spør hvordan det går og hva som er våre paner videre, mens andre (gjerne de som har barn selv og som blir lett gravid) spør så og si aldri og "later" neste som om de ikke vet hva vi sliter med.

 

Familien min satser på at "det ordner seg til slutt", og de vet at vi skal i gang med prøverør, men de vet ikke når.

 

Erfaringene mine er m.a.o. blannede, men generelt vil jeg vel si at den beste støtten får jeg av barnløse som selv sliter. De som er gravide, eller som har barn klarer nok ikke å forestille seg hvordan det er å lever med redselen for å forbli barnløs.

 

Klem

[ane_78_IVF_høygravid]

har et vennepar som har en datter på snart 1/2 år. De gidder ikke å bruke prevensjon, tar det som det kommer. Kommer det en baby til, så kommer det en baby til. Akkurat det er det er en ting jeg har vanskelig for å svelge akkurat nå. Kan de ikke vente med å prøve til vi har blitt gravide først da??? I tillegg er hun yngre enn meg!

I det barnslige og sytete hjørnet i dag....

[Gjest]

Vi har ikke sagt det til den nærmeste familie ennå. Men mesteparten av vennene våres vet at vi prøver og at vi sliter.

Har heller gjort det slik at de som spør får svar. De som ikke spør bryr seg egentlig ikke. Mye lettere å prate om det når man blir spurt.

[M m/baby i magen]

Hei ane_78

 

Vi har ikke fortalt det til noen enda. Kun en venninne som vet noe, hun sliter selv med å bli gravid. Er greit å kunne snakke med henne om det, men jeg ønsker ikke at vårt vennskap bare skal dreie seg om barnløshet, derfor prøver jeg å gjøre det slik vi ikke fokuserer for mye på det. Men det er veldig godt å ha henne.

 

Av og til har jeg veldig lyst til å fortelle til alle at vi sliter, slik at da kan forstå, men så har jeg jo så lyst at jeg bare skal bli gravid å slippe å fortelle noe om det.

 

Men dersom svigers begynner å mase, noe de nok snart gjør, så sier jeg det, for ellers er jeg redd de tror jeg er en egoistisk karrierekvinne, noe jeg ikke er. Men så lenge jeg ikke har noen barn, ønsker jeg å jobbe 100 %

 

Men det er ikke lett å vite hva man skal fortelle folk og ikke, det er fremdeles tabu...dessverre

[Flippa m Frida]

Vi forteller det til dem som vil høre at vi har prøvd i nå over ett år. Jeg syns det er greit å spre viten om at det ikke er gjort på ett blunk. De aller fleste gangene forteller folk om andre de kjenner eller seg selv at de strever med det samme og at det virker veldig vanlig!

Jeg opplever det som en trøst.

Både nærmeste familie og venner vet akkurat hvor lenge vi har prøvd, og på den måten slipper vi maset.

 

Og det med at det er litt tabu kan jeg nok være enig i ja, men da ser jeg det litt som en oppgave at vi moderne og oppegående jenter skriker ut om det. Det må da gå an å forandre det i 2006!?

 

Det verste med tiden vi lever i er at vi alle skal være så fordømt vellykket, og det føler man jo at man ikke er så lenge man ikke klarer den naturligste ting i verden selv.. Så joda, jeg skjønner at man velger å tie om det...

[M m/baby i magen]

Jeg vet Flippa...

[ane_78_IVF_høygravid]

Takk for mange kloke ord, god å høre at der er flere enn meg med de samme tankene, (desverre får en si).

Det er egentlig svigers jeg tenker mest på å fortelle det til. Lurer veldig på hvordan de vil reagere når de skjønner hvordan jeg har der, og spesielt ønsker jeg at svigermor kan forstå hvorfor jeg er som jeg er i gitte situasjoner......

[Gjest]

Vi fortalte det for noen år siden.. Det blir 6 år i oktober..

Og vi har møtt både forståelse og ikke forståelse.. Det er nesten bedre å fortelle at man sliter, så slipper man så mange unødvendige kommentarer og spørsmål....

[Spirevipp med go`gutten]

Vi ville som så mange andre holde prøvingen hemmelig, men da vi hadde prøvd i ca 6 mnd fikk vi vite at broren til samboeren min og hans kjære ventet barn. Da ble det selvsagt litt spm rundt dette, og vi fortalte dem at vi også prøvde å bli gravid.

 

Min familie ville jeg absolutt ikke si noe til, for foreldrene mine, særlig mamma, ville mast så mye om det, og jeg vil ha ro rundt prøvingen. Mamma spurte søstra mi mye, og til slutt innrømte søstra mi at hun viste at vi prøver. Så da sa jeg til mamma at vi sliter litt med å bli gravide, og at de ikke fikk lov til å spørre eller mase om det med mindre jeg tok opp temaet først. Det har de forståelse for, og nå har det gått en mnd tid siden jeg gav den beskjeden og nå har jeg sagt at jeg føler meg klar for at dem kan spørre hvis dem lurer på hvor i prosessen med utredning vi er osv. Jeg sendte også en mail til mamma som jeg fant på bli gravid siden, for at hun skal skjønne at det ikke bare er å ta det med ro for så å plutselig bli gravid. Hvertfall er det ikke sånn for alle..

 

Skal se om jeg finner den linken til deg, hvis du vil sende den til familien din for å få litt forståelse :-)

 

klem fra

[Spirevipp med go`gutten]

http://www.vocalicious.com/empty_arms/empty_arms_mod.html

 

Der var den!

 

Du har sikkert sett den på siden her, men i tilfelle....

Mamma sa hun begynte å gråte da hun fikk se den :-)

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Vi har fortalt det til venner og familie og stort sett er alle veldig støttende.

Fortalte det til familien nå nettopp siden jeg ville forklare de at jeg har det litt tungt for tiden og at jeg synes det er vanskelig å komme hjem fordi jeg føler presset er stort. Mamma skjønner meg kjempegodt, og pappa snakker ikke om saken (men jeg merke at han er flink å ringe meg og spørre hvordan jeg har det. Så han vil nok ikke presse på og han mener det godt:)

Den eneste jeg har reagert litt negativt på er min svigerinne som selv slet i 2 år for å bli gravid bare spøkte og lo bort det hele! Hun spurte om jeg var hormonell og mannevond i stedet for å spørre hvordan jeg egentlig har det bare. I tillegg ble jeg mer eller mindre skjelt ut fordi jeg aldri er hjemme og besøker de (De bor 4 timer unna) og jeg burde da skjønne at jeg måtte følge opp tantebarna mine. Det er da mye lettere for oss som ikke har barn å reise enn for de som har 3 barn! Så hun brukte faktisk barnløsheten vår for å gi meg dårlig samvittighet! Så jeg ble trist og lei meg for at det ikke er noen forståelse fra en som virkelig burde vite hvordan jeg har det og jeg slengte like godt på røret......

Det er vel 2 uker siden nå og vi har ikke snakket sammen siden da. Jeg nekter å ringe henne før hun skjønner at jeg faktisk tar dette ganske tungt. Synes dere jeg er egoistisk?

[ane_78_IVF_høygravid]

Spirevipp.

Jeg har sett den....Den er så fin. Takk for gode ord.

[ane_78_IVF_høygravid]

Maddemor-15. pp!

Jeg syns ikke du er egoistisk.....

[ane_78_IVF_høygravid]

Sambo fikk svar på sin sædanalyse i går, den var perfekt. Bra det, men sliter på med tanken på at det da kanskje er meg det er noe galt med

[M m/baby i magen]

Hei ane_78

 

Jeg skjønner hva du mener med at du sliter med at det er deg det er noe galt med. Sansynligvis er det meg som det er noe galt med hos oss også. Det er så vondt å ikke kunne (foreløpig, håper jo å kunne få det til) gi samboeren min et barn, jeg ser jo at han ønsker det.

 

Men likevel, det er jo greit å få eliminert bort hva som ikke er feil, og konsentrere seg om hva man kan gjøre.

 

Da venter dere vel bare på å kunne ta blodprøve av deg?

 

Ha en fin dag!

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Ane 78: Tusen takk:) Det hjelper å få et syn fra objektivt hold av og til.

Jeg ble bare så utrolig skuffa jeg da....

[ane_78_IVF_høygravid]

Da har jeg fått tatt blodprøve nr 1, og må vente 14 dager på neste prøve, og så skal jeg bestille ny time hos gyn.

I helgen fikk ei god vennine baby. Fikk mms av babyen, kjempesøt. Det blir spennede å besøek de, og veeeeldig spent på min egen reaksjon da... Det skal ikke så mye til før ejg blir rørt ol, men jeg håper vennina min skjønner det. Hun har selv være gjennom en SA rett før denne gravditeten.

 

Dere da jenter: Kommet noe videre dere?

[LivLaga]

Jeg har fortalt det til alle som vil 8og ikke vil høre det)

Nå er vi i pp17, og etter å ha følt meg så alene om det å ikke bli gravid, har jeg på en måte satt meg selv som "ansiktet utad" for de ufrivillig barnløse;-)

 

Det har kommet meg for øret at det er ganske mange som sier at det nærmest skjedde "på første forsøk" selv de har prøvd i laaang tid å få barn.

 

Jeg er så lei av folk som sier:

Det er bare å ikke tenke på det, så skjer det. Bare slutt å stresse med det, så skal du se. (særlig!)

 

Hadde ikke jeg "stresset med det", så hadde ikke jeg/vi funnet ut at min kjære hadde en infeksjon som man lett kan behandle med antibiotika. (Dette kunne spermprøven fortelle) Og da hadde kanskje gått tre år før noen sa: Dette skulle dere ha sjekket før...

 

Min kommentar til det å "slappe av":

Man vil jo gjerne gi seg selv og folk rundt en et svar på hva man gjorde "riktig" når man først blir gravid, og hadde jeg blitt gravid i forrige måned eller gangen før der, er det lett å si:

"Vi skulle til å gi opp" (den tanken stikker innom en gang i måneden)

" Vi skulle til å konsultere lege/spesialist/bli satt på venteliste...og DA skjedde det"

Poenget er: at man alltid er ett eller annet sted i prosessen, og det er ikke nødvendigvis akkurat "det" som har gjort utslaget...

 

Min klokke tikker i alle fall så høyt at det ikke kan la seg gjøre å ignorere den. Jeg akter å finne ut av hva som gjør at vi er ufrivillig barnløse.

[anka81]

hei hei.

 

vi fortalte hele verden det omtrent at vi var slitere. Det var så mykje greiere å få det ut istede for å høre på all masingen om at skal ikkje dere ha små snart? er no på tide dere setter igang og bla bla bla... så vi gjekk ut med det og var ganske åpne om det..

føler vi hadde masse igjen for det. Dei slutta å mase og følgte godt med når vi fortalte hvordan det gjekk og slikt.. Mitt råd til alle er egentlig å bare si hvordan ting ligger an. Er tungt å hele tiden ha folk hengende over seg og mase om at det er på tide det skjwt now snart... Lykke til og håper det ordner seg for dere og..

 

klem

[kirsty*2barnsmamma]

Jeg har fortalt det til alle. Er jo snart 30 og gift, så sjønner at folk kansje lurer. De som har barn eller er gravide de snakker ikke noe særlig om det, jeg tror heller ikke de forstår hvor ufattelig tungt dette er. Men mine andre barnløse venner, som ikke er prøvere til og med, de spør meg innimellom hvordan det går, og det setter jeg stor pris på. Hun ene, som jeg ikke har snakket med på lenge, sa idag på telefonen "hvordan går det med barnløsheten?" Da lo jeg godt, syns det var bra formulert :-) Og så snakket vi en stund om det. Men føler ikke jeg bombaderer venner med det, vi snakket i en time på tlf, og kansje 10 min om vår barnløshet, resten var om henne og noe sladder :-) Derfor er jeg glad jkeg har forumene mine. For her får jeg ut alt slik at jeg ikke har behov for å snakke masse om det til venner og sånn :-)

[rufsetufsa]

Fikk vite at jeg hadde pcos da jeg var 21. Hadde gått opp 15 kg på to uker og etter mange leger fant de endelig ut av det. Var godt å få en forklaring på det, mange as bare at jeg måtte slutte å spise godteri. Noe jeg spiser et par ganger i mpneden så det var sårende å høre.

 

Jeg fikk litt sjokk over at jeg ikke kunne få barn sånn uten videre. Det hadde jeg aldri tenkt på skulle bli noe problem. Jeg fortalte det til alle, foreldre, svigers og vennene mine.

 

Dette er snart to år siden og er glad jeg slipper spm om barn. De fleste vet at vi ikke bruker prevensjon.

 

Har to søskenbarn som har fått barn ved et uhell. Hun ene hadde allerede en sønn på1,5 år og han andre hadde tre barn tette barn før de var på vei med nr.4. Sånt er litt sårt, litt urettferdig, men samtidig så er det jo ikke noe de kan noe for heller.

 

Vi var på sykehuset og møtte den nyfødte sønnen til et vennepar i går. Utrolig nydelig og jeg ble veldig glad på deres vegne. Det jeg synes er trist er at min samboer overhodet ikke tar dette særiøst. Han tror det kommer til å ordne seg og synes jeg er barnslig når jeg sier jeg vil sjekke hans sæd og begynne å gå til legen for å få pergo.

[ღ♥ღVenterpåspireღ♥ღ]

det er kun en venninne som vet!!!

[Gjest Bjørnen Collargol]

Jeg tror aboslutt alle av venner, familie og kolleger vet at vi sliter. Det nærmer seg 7 år siden jeg slutta med pilla så ting tar tid. De fleste vet også at jeg har hatt 3 SA og jeg har fortalt om diagnosen som nok er grunnen til mine SA.

 

Jeg synes det er veldig greit å være åpen om det. Da slipper man mange ufølsomme kommentarer som det er nevnt av flere her oppe.

 

Det er selvfølgelig opp til hver og en av oss hvorvidt vi er åpne om dette temaet, men jeg har møtt veldig mye forståelse rundt dette av stort sett alle. Siden jeg er den første av mine venner som begynte og prøve (og er nå den eneste som ikke har barn....) så har de som har slitt selv brukt meg til å lette seg. Synes det er greit å kunne hjelpe de av vennene som har slitt selv, men må innrømme at det har vært tungt å være vitne til at alle har blitt gravide og født både 1 og 2 unger i løpet av disse årene. Det verste var hun som slet mest og brukte meg aktivt til å lufte seg i ettertid ikke har hatt tid til meg. Fikk beskjed om at jeg skulle bli invitert i brylluppet. På utdrikningslaget hennet 1 uke før brylluppet fikk jeg beskjed at det ble så mange så sorry.....

 

Hun sa også at det var veldig vanskelig å ha kontakt med en sliter når man selv hadde fått et lite barn. Det ble jeg veldig provosert over og lei meg for. Tenkte faktisk at hun var den som ville være flinkest til å høre hvordan det står til osv, men pr i dag har jeg neste ikke kontakt med henne. Gidder ikke kaste bort masse energi på slike. Nå får det være opp til henne å ta kontakt.

 

MEN tilbake til tema. Det er faktisk ganske befriende å få det ut og slippe og holde følelser i sjakk hele tiden.

 

Ønsker dere lykke til alle sammen!

 

Klæm

[Gjest]

Hei!

 

Noen velger å holde alt for seg selv, men jeg tror det er bedre å være åpen om situasjonen... Vi har holdt på i godt over 2 år nå, og jeg har valgt å bli mye mere åpen om det. Familien har selvfølgelig visst om dette en stund, men jeg har også fortalt det til sjefen, noen kolleger og nærmeste venner. Det er faktisk litt befriende å fortelle om det, for da slipper man de "ubehagelige" spørsmålene som "skal ikke dere ha barn snart da??". I tillegg så forstår de rundt deg at ikke alle dager er like gode og at man lett kan bli deprimert og kanskje litt usosial. Folk slutter å spørre så mye når de vet at man er i en prosess. Jeg er 31 år og det er MANGE som spør om vi ikke skal få barn snart, og da er det bedre å si det som er er.