Gå til innhold

Når visste dere at dere var klare?


tinyangel

Anbefalte innlegg

Nå har jeg og min samboer som jeg er forlovet med vært sammen i tre år,forlovet i to og et halvt, og bodd sammen i nesten tre år. Jeg er 20 og han er 28. Han er helt klar. Pappainstinket vokser som bare det,dag for dag. Nå er det kun jeg som lurer,er jeg klar? Vi har ikke verdens beste økonomi, men har funnet ut at vi vil greie oss helt fint.(klart,det blir jo ikke noe luksus liv,men hva gjør vell det?!)

 

Det er så mye å tenke på, blir jeg å takle alt som skjer med kroppen min? Kommer jeg til å bli en god mor? Kommer vi begge til å godta hvordan min kropp kommer til å se ut etterpå?Kommer det til å bli store forandringer?! Jeg vet masse fakta,om hva man skal gjøre,hva man skal spise osv. Men jeg vet ikke det psykiske,og hvordan jeg kommer til å føle meg fysisk etterpå..

 

Hvordan visste dere at dere var klare?

Fortsetter under...

tok det ikke vondt ment :) Skjønner det godt. Det jeg er mest redd for nå, er selve fødselen, men den kan man vell aldri bli helt klar for? Man vet jo aldri hvordan den vil bli før man er midt i den..

 

Uansett,det begynner å kjennes ut som jeg har bestemt meg..så jeg tror,ganske snart :)

Jeg er mye eldre enn deg, og etter å ha vært samboer i noen år (da var jeg i slutten av 20-årene) var jeg SUPERKLAR! ..men det var ikke kjæresten min :-( Det tok meg ca.3 år å overtale ham. Det slet en del på forholdet i en periode, men heldigvis fikk han også lyst på barn etter hvert. Jeg var litt redd for at han bare ga etter for mitt press, men nå er jeg ikke i tvil om at han gleder seg til babyen kommer. Heldigvis!!!

 

Det er viktig at du tar den tida du trenger og ikke lar deg presse til å få barn, det ville være feil både mot deg og barnet. Du er jo ung, og har tid til å la tanken modnes før du bestemmer deg.

Det er det som er så flott!Jeg føler absolutt ingen press fra samboer. Han sier at om jeg vil eller ikke,han er like glad i meg uansett:) Det er ingen utenom meg selv som presser meg! For tanken på å ha en baby er jo kjempedeilig. Men så tvinger jeg meg selv til å tenke på alt som kan være lurt å tenke på,før man skal bestemme seg.

Har kjent litt sug i morsinstingtet idet siste ja..og det bli jo ikke noe bedre når jeg ser alle som går med store flotte mager,å små søte i triller :) Håper jeg finner ut hva det er jeg vil :)

Annonse

hei, jeg er av dem som har sverget på å aldri å få barn, men når man finner den rette, så skjer det likevel. vi hadde på ingen måte vært sammen lenge og da vi bestemte oss skjedde alt fort. jeg har angst for å legge på meg, for alt som skal skje med kroppen og hvordan "jeg" blir etterpå. jeg innrømmer at jeg gleder meg til å få tilbake min flate mage men samtidig er det kjempekoselig å kjenne liv i magen. så som en før meg har skrevet, ikke tenk på det før det dukker opp. jeg hadde mange planer for å ta alle mulige forholdsregler, og jeg er flink til å passe på kosthodet for å unngå for mange kg. men ellers så er kroppen flink til å passe på seg selv, og man er gravid i ni mnd for at man skal rekke å forberede seg tror jeg..så når du står midt oppi det så går alt bra!

 

lykke til!

Hei hei!

 

For meg var det viktig at vi begge to var 100 % klar for å ta ansvar for et lite barn.En vil jo ikke presse den andre til å ta et så stort steg.Det er jo klart at livet blir annerledes,og det er et utrolig stort ansvar.Selv er jeg 23.Er ung,men føler meg absolutt ikke for ung.Jeg føler meg ansvarlig,og godt rustet til å ta ansvar for andre enn meg selv,og det er jo veldig viktig.Itillegg har vi hus,bil ,faste jobber,og ikke minst et solid og veldig godt forhold.Så vi har alt vi trenger.Men det viktigste er selvsagt at økonomien er ok,og at dere føler dere klar til å gi slipp på den friheten som dere egentlig har når en kun tenker på seg selv.

Når det kommer til det kroppslige,så tenker jeg egentlig svært lite på det.Selv er jeg ganske aktiv i hverdagen,så kroppen blir nok sånn noenlunde normal igjen etterhvert.Og så lenge viljen til å komme iform igjen er der,så skal det nok gå kjempefint!Hvis jeg skal velge mellom baby eller kroppen jeg hadde før jeg ble gravid,så velger jeg definitivt baby!

Med andre ord,jeg føler meg kjempeklar!

Hvis du enda tviler,så vent litt.Du kjenner når du er klar.Du tenker ikke på hva som kan skje,men regner med at det skjer.Og tar problemene underveis.Så lenge dere er to om dette,og støtter hverandre,så kommer alt til å gå fint!Snakk med hverandre om hvordan dere ser alt for dere,og hvordan dere i sammen kommer til å klare det store ansvaret.

 

Masse lykke til!=)

Er slett ikke sikker på om jeg er klar jeg, men testen viste positivt, så da er det ingen vei tilbake. Får håpe jeg blir klar innen desember :-) Vi gleder oss masse altså, men vi har ikke vært sammen lenge og det hele kom litt brått på. Vi er 40 år begge to, så det er jo uansett på tide.

vi har diskutert masse,jeg har lest masse å tenkt masse, og nå er det klart for meg hva det er jeg vil.Vi er enige om alt,om ansvar,å alt som jeg har hatt tviler på. JEG VIL HA BABY!! greit nok,jeg har ikke fast jobb, men det har han og han tjener helt greit nok Vi er begge godt innstilt på at vi ikke hele tiden kan kjøpe nye klær til oss selv,eller datadeler,hobbyting og slike småting som man hele tiden bruker penger på. Å får vi for lite innimellom,så får man jo barnetrygd,å det er jo en grunn til at man får det.

For å bruke på barnet :)

 

Nå må vi bare finne ut når vi skal begynne å prøve:) ÅÅÅ som jeg gleder meg,greier ikke å tenke på noe annet!!!

  • 4 måneder senere...

Til TinyAngel

leser inlegget ditt med alle svarene veldig sent jeg, en hel årstid etter. Ble veldig engasjert i tråden du startet. Den slutter jo ikke her. Den har jo nettopp begynt. Det blir forhåpentligvis et barn på dere snart. Gi et lite vink fra deg. Gjerne her inne på førstegangsdebatten.

Selv har jeg og min jevngamle samboer og kjæreste gjennom 6,5år nettopp funnet ut at det klaffet på første forsøk. Vi blir foreldre i mai07. Vi er 24 og med relativt dårlig økonomi. Men vi har sterke ressurser i familie og håper at kjærlighet kommer før penger. Vi vil elske barnet med hjertet og omsorg og ikke med fisher price og merkevarer. (litt satt på spissen)

Håper å høre fra deg. Mvh

til Morango!

Så godt å lese ditt innlegg. Jeg er også lykkelig førstegangs og tenker akkurat det samme som deg. Jeg er selvstendig næringsdrivende og har ingen rettigheter hos trygdevesenet. Heldigvis har min kjære fast jobb og kan ta permisjon og være hjemme sammen med oss og jeg kan jobbe litt. Men poenget er at alt blir snudd på hodet, også økonomien. Og jeg bruker ikke tid på å bekymre meg over det! Jeg bruker tid på å glede meg over dette barnet som vi skal overøse med kjærlighet og omsorg og ikke med fisherprice og merkevarer! Det er det barnet trenger og det er det barnet fortjener!

Lykke til. Håper du får et godt svangerskap!

Til Anonym

Gratulerer med graviditeten.

Jepp, alt blir snudd på hodet. Men jeg tror også at Alt ordner seg. Tenk bare på hva man kan spare ved å kutte impulskjøp, bruke frisørlærlinger enn sin faste ferdigutdannede frisør og abonnementer(mye gratis lesestoff på nettet og på biblioteket og hos venninnene)! Alle monner drar. Man kan jo også ønske seg gaver(klær utstyr leker) til barnet dersom man ikke ser seg råd til det selv. Å byttelåne eller å arve barneklær er vel fremdeles mye brukt. Jeg har brukt hele livet på å snu kronestykker så jeg gruer ikke meg så mye. (salg, tilbud, rabatter osv)

heldigvis er det vel noen kroner å hente på engangsstønad, barnetrygd og kontantstøtte for oss når vi får barn. Jeg gleder meg. Mvh

 

Annonse

Jeg er 20 år nå..

 

Og gravid for andre gang.. (mistet første)

Jeg visste det med en gang at jeg var klar til å bli mamma.. har ikke vurdert en tanke på om jeg ødelegger livet mitt eller kroppen min eller noe, jeg tenker bare at det er verdt det! Selv om jeg er ung så er jeg ferdig med utdannelse etc. og samboer er 26 og jeg vet at han er noe jeg kan tenke meg å være sammen resten av livet, og ikke minst være far til barna mine :)

 

Man bare vet :)

Jeg begynte å tenke tankten på å få barn i fjor sommer...Men tenkte mye på de tingene du og gjør. Dermed konkluderte jeg med meg selv at jeg faktisk ikke var helt klar.

Nå er jeg ett år eldre, og føler meg veldig klar. Jeg merker at jeg ser med lengsel på andre som er gravid, og barna.

 

Samboeren min er 31 og jeg er 24. Litt alders forskjell, så han har vært ganske klar i noen år. Kjente på meg at jeg var veldig klar når jeg spurte han om vi skulle slutte med prevensjon og prøve å få en liten. Det føltes så veldig naturlig. Var ikke skummelt i det hele tatt.

 

Nå er vi i vår 5pp og jeg håper håper håper vi klarer dette snart.

Skal gifte oss 25.august 2007, så hadde jo vært greit om det ikke krasjet med det og, men det får vi bare ta som det kommer.

 

Ønsker deg lykke til med hva du måtte gjøre!

 

jeg er bare 19, og typen er 23, ingen av oss har fast jobb, men allikevel skal vi nå ha en liten.. :) vi satser på at i allefall en av oss får fast jobb innen barnet kommer, og det er jo tross alt en del mnd til enda, så vi får bare ta det som det kommer... hvis ikke har man arb.ledighetstrygd, engangsstønad, osv, og en kjærlig og støttende familie, så vi klarer oss alltids..! ;) og vi elsker hverandre, og gleder oss over graviditeten, så vi vet at dette klarer vi fint.. :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...