Hvordan takler dere andres graviditet?

[Enliiitentil?]

For meg er det et helvete, men kommer litt an på hvem det er. Svigerinna mi kom med nyheten samme dag som hun testet, og det skjedde plutselig og var ikke planlagt! Det takla jeg dårlig.Veldig dårlig. Jeg ønsker å lære meg å takle dette på en sunn og ikk minst fornuftig måte! Noen tips?

[ane_78_IVF_høygravid]

Det er ikke alltid like lett og det kommer an på hvem som er gravide. Satt på legekontoret i dag og det tusset av gravide. Det var ikke så ille, siden det ikke var noen jeg kjente. Syns det er litt vanskliegere å takle når det er noen jeg kjenner, men på en måte så får jeg litt trøst for da kan jeg følge de og oppleve svangerskapet gjennom de. MEN ejg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det nå hvis søstra mi eller bestevenninen min hadde blitt gravide. Det skal liksom være min tur snart syns jeg

 

 

[snøfilla - mamma til 2]

Generelt sett takler jeg det dårlig, men jeg har noen venninner som også har slitt (eller sliter) med å bli gravid - og dem klarer jeg å glede meg med.

 

Men de som blir gravide på 1-2-3, eller som er super-deppa fordi det ikke har klaffet på et par tre pp-er har jeg INGEN sympati med. Og jeg klarer heller ikke å glede meg når de forteller den "fantastise nyheten!"

 

Har ei venninne jsom eg nesten ikke har pratet med siden påske fordi jeg er så redd for at hun skal fortelle at hun er gravid igjen (hun har barn fra før,og jeg evt de prøver på nr. 2 nå), så jeg er nok ikke særlig flink til å fikse andres graviditeter...

 

For meg hjelper det at jeg er ærlig mot meg selv og tillater meg å være sjalu og bitter, men jeg passer meg veeeeldig for at andre skal merke det! Sjalusi er liksom ikke en "voksen" følelse.

 

:-)

[*sommer*]

Nei det er ikke alltid like lett å være glad å lykkelig når de som står deg nære blir gravide på første forsøk. Jeg ble først veldig deppa og klarte ikke glede meg over det, men etter noen dager/uker klarte jeg å forsone meg med tanken og at det forhåpentligvis blir min tur om ikke så lenge...

Selv hadde jeg håpet å bli mamma en god stund før fylte 30, men nå er jeg faretruende nære :-(

 

[74skytte]

Det er ikke den enkleste nyheten å takle for slitere. Unner selvfølgelig at andre blir gravide, men sliter litt med de som blir gravide ved "uhell", og når det egentlig ikke passer. Da blir jeg lei meg. Det værste er alle spørsmålene fra omverdenen. "skal ikke dere snart ha baby da?" Nå vet jeg snart ikke hva jeg skal si. Vil ikke utlevere meg til alle og enhver. Jeg bare sier jeg må vente til jeg blir voksen. Men det begynner å bli dårlig nå.

 

 

[fostermor*stolt mamma*]

hei.. jeg har ikke vært så mye her inne men føler stort for å komme mer inn her nå..

 

jeg har da en svigerfam. som elsker å gni inn det faktum at jeg ikke kan få barn.. så her om dagen slang svigermor fra seg at søsteren til samboen skal ha baby.... mer eller mindre med et sleipt smil rundt munnen...

 

jeg har to bestevenninner som med to måneders mellomrom nå har fått og venter baby i disse dager.. .den ene tar kjempehensyn og hun gleder jeg meg på vegne av, men den andre kunne ikke brydd meg mer....

gjør vondt å ikke kunne lage en egen liten familie....

[jordbærsjokolade]

Jeg takler det kjempe dårlig..Min beste venninne er gravid og føder snart. Jeg er DESPERAT etter å bli gravid før det skjer slik at jeg kan besøke fødestuen uten å knekke helt sammen. (har hatt to ma dette året)

[LivLaga]

Om det er noen jeg ikke kjenner, og det skjer jo ganske ofte etter at "hele Oslo" er med barn om dagen, så blir jeg misunnelig og bitter. Men, så tenker jeg "hun har sikkert prøvd i to år, hun i fire år osv., og da går det greit.

 

Jeg planla å bli gravid samtidig med to venninner. De lykkes etter 2 og 6 måneder. Jeg ble gravid i 7. prøveperiode, men mistet i uke fem. Jeg var først helt jublende oppunder taket for å så kræsjlande i kjelleren.

 

Nå har den ene født, og den andre er høygravid og smiler fornøyd (som seg hør og bør), og jeg er bitter-bitter-bitter (og litt glad på deres vegne, selvsagt- men mest misunnelig - DET klarer jeg ikke å styre). Jeg forteller dem at jeg er glad, men mest misunnelig og det forstår de godt.

[kirsty*2barnsmamma]

Jeg hadde håpt at jeg hadde barn før 30, men da jeg er 30 i desember så går ikke det...men håper jeg er gravid innen 30...

Siden min første graviditet har 5 venninner blitt gravide, og 4 av dem nå født... den siste, min beste venninne skal ha i august...

 

jeg klarer å glede meg over de fleste av disse graviditetene, men to av mine venninner som har fått maser om at jeg må reise hjem til hjembyen min på ferie slik at jeg får se babyen deres...men det orker jeg ikke. Akkurat nå er babyer værrre enn mager... men det går opp og ned. Ellers tror jeg hele Bergen er gravid fortida... og alle som jeg har vært på prøver treff sammen med er gravid... føler ar verden går videre men jeg står stille...¨

 

En annen venninne tok abort i forrige uke....

[Lilla78]

Kjenner meg veldig godt igjen! Min svigerinne er gravid med nr. 2 i 8 mnd etter et "uhell". De har en datter på 1,5 år og "det var jo ikke meningen at de skulle komme så tett".. Dette er det IKKE moro å høre på, og jeg kjenner det vrir seg inni meg når hun uffer seg og klager. Jeg har ikke hørt en eneste gang at hun har sagt at hun gleder seg til barnet kommer etc - ikke et eneste positivt ord om graviditeten eller barnet. Jeg synes det er uforskammet og at det gjør livet enda mer urettferdig. Ikke minst er det trist - et barn er en velsignelse etter min mening.. Hun vet faktisk også at vi sliter med å få barn..

 

Ellers kjenner jeg meg småbitter når jeg ser gravide i gangene på jobben, f.eks - og alle de søte, struttende magene som er i Oslo om dagen... Men min aller beste venninne har jeg gledet meg veldig over

 

Sender en god klem til alle:-)

 

[Sarah70-har 2 gull]

Hei, Lyst på baby,

du er ikke alene om å takle andres graviditeter dårlig. Mine venninner begynte å få barn for 6 år siden, da var jeg ennå single så barn føltes langt unna. Så fikk jeg også kjæreste, og vi har forsøkt å bli gravide i 3 år. Men vi får det tydeligvis ikke til.

I mellomtiden er "alle" gravide, med nr. 2 og 3 - nylig ble både min lillesøster og kusine gravide samtidig. På første forsøk. De stråler av babylykke og planlegger sine nye liv som småbarnsforeldre - og her sitter jeg med en dødskjip følelse av utilstrekkelighet og å være utafor. Jeg kan få en ond lyst til å snakke om aborter, dødfødsler og misdannelser, men jeg tar meg såklart sammen, selv om smilet sikkert er stivt.

Så hva kan man gjøre?

Vel, jeg prøver å fokusere på alt hva jeg har: Kjæresten, jobben, videreutdanning. Så er jeg flink til å oppsøke venner som ennå ikke har barn, så jeg slipper å forholde meg til andres familielykke hele tiden. Til høsten begynner jeg på tango-kurs, vi skal pusse opp stua og vi har bestilt en langhelg til Roma før jul (så har jeg noe hyggelig å tenke på og glede meg til). Når jeg føler at jeg har det bra med mine ting, har jeg også (bitte)-litt mer overskudd til å delta i baby-snakk når de sosiale settingene krever det. Skjønt det er ikke alltid like lett å bli påminnet egne lengsler! Lykke til Lyst på baby - en vakker dag er det vår tur!

[Kvitrebekk]

Uff, på en måte er det godt å høre at det ikke bare er meg som synes dette er vanskelig. Føler meg helt teit fordi jeg blir lei meg når jeg er sammen med/har vært sammen med gravide venninner. Som regel kommer reaksjonen etterpå. Da sitter jeg og gråter. Vi har nå prøvd i snart 19 måneder. Søsteren min er gravid med nummer to og de to venninnene jeg har mest kontakt med har termin nå i august. selvfølgelig har ingen av dem slitt med å bli gravide.

 

så her sitter jeg og føler meg omgitt av struttende mager. føler jeg ikke slipper unna noe sted da alle de jeg har mest kontakt med er gravide. vet høsten kommer til å bli tung når alle sitter der med de små babyene sine og vi fortsatt sliter. skal starte opp med utredning igjen da spesialisten jeg kom til i vår ikke var noe ok og det hele stoppet opp der. selv om det kanskje skulle vært beroligende at det vi starter utredning nå så er det egentlig ikke det. føles bare mer sårt.

 

i dag skal vi besøke et vennepar som ble gravide på første forsøk på bryllupsreisen og som nå har en liten baby. Jippi....

[Gjest Bjørnen Collargol]

Det kommer helt an på dagsformen. MEn siden jeg bor så langt unna de fleste så får jeg ofte nyhetene på telefon. Da er det mye enklere å takle det synes jeg. Blir blank i øynene, men klarer å holde meg blid og fornøyd i stemmen. Når jeg så har lagt på røret får jeg som regel et skikkelig gråteanfall. Siden jeg hater at noen ser meg gråte går jeg gjerne og gjemme meg for samboern også.... Dette er noe jeg alltid har gjort. Liker ikke at noen ser meg gråte så jeg gjemmer meg og gråter i en pute eller noe slikt.

 

Men mitt råd er å prøve å glede deg på deres vegne og heller gråte ut hjemme. Det er fort gjort at de trekker seg litt unna deg dersom du viser at du ikke takler det. Dette både for å skåne deg og seg selv.

 

Jeg er som regel veldig ærlig og sier at jeg synes det er kjempefint at de har klart det, men selvfølgelig er det litt vondt også. Dette ser man jo selvfølgelig an hvem det er.

 

Nå er jeg en slik person som ikke er noe godt på å holde følelser og tanker skjult. Det er vel derfor jeg er så åpen ovenfor alle at vi sliter veldig og at jeg har alt vært gravid 3 ganger og mistet. Jeg forteller dette til alle som spør om ikke vi skal ha barn snart....

[M m/baby i magen]

Hei,

 

Det er godt å se at vi ikke er alene om ikke alltid å takle det like bra når andre blir gravide. Jeg ser at jeg har det som mange andre, at det varierer hvem det er som er gravide, det kommer veldig an på hvilke holdninger de har, og hvordan de snakker, om de høres hovne ut, og omde har prøvd lenge. Jeg har også en venninne som jeg er livredd skal fortelle meg den gledelige nyheten sin snart, for jeg vet at de snakrt skal begynne å prøve. Samtidig har jeg en annen venninne som prøver og som sliter, og den dagen hun blir gravid, så vet jeg at jeg blir kjempeglad.

 

Men det som irriterer meg mest er at jeg har de følelsene, blir sjalu osv.

Vil ikke være slik...

 

Klem

[Kick80]

Jeg har jo 'bare' prøvd i et år, så jeg klarer fremdeles å glede meg over andres graviditet. Men jeg tror det vil bli verre etter som tida går, hvis jeg ikke blir gravid selv. Svigerinna mi har prøvd lenger enn meg, og jeg vet at det vil bli tøft for dem hvis vi blir gravide først. De vet ikke at vi prøver. Håper egentlig at de blir gravide først, sånn at jeg slipper å få dårlig samvittighet.

 

Eks-en min har fått barn, og det synes jeg er mye vanskeligere å takle. Vil liksom ikke at han skal ha det bedre og være mer 'vellykket' enn meg. Smålig, ja, men sånn er det.

 

Tror det er helt naturlig å bli litt sjalu på andre som har det som vi vil ha. Sånn er det vel med de fleste ting, men særlig med noe som vi ønsker oss så sterkt.

[Gjest]

Jeg har slitt i bortimot 6 år, og venter fortsatt på blått kryss..

Jeg kjenner ikke lenger det stikket over at andre har blitt gravide.. Det er da ikke deres feil at vi sliter!! Jeg gleder meg med de, jeg vet hvor sårt det er å prøve og prøve..så jeg unner faktisk andre å bli gravide og jeg klarer å glede meg over at andre utenom meg blir gravid.

 

Hvorfor bruke mesteparten av energien sin på å ergre seg over andres glede?? Borkastet tid og energi. Mye koseligere å få lov til å være "tante"!!!

 

Forstå meg rett her, jeg har selv gått og gremmet meg.. Men etter så lang tid, så har jeg lært en ting.. Uansett hvor sjalu og hvor mye man gremmes over andre, så hjelper ikke det stort,man blir ikke gravid raskere,,,,,Det hemmer heller, for man fokuserer på annen manns lykke og ikke sin egen.. Man er ikke ulykkelig hele tiden selv om man sliter med å få barn.. Man bør ikke la denne babylagingen bli altopslukende, man skal ha tid til seg selv, til sine gleder, til andre og til andres gleder..

[*påveitilåbli4barnsmamma*]

Hei, jeg må bare si at jeg har verdens mest herlige og tolmodige mann... at ikke han har stikki for lenge siden skjønner ikke jeg.Hvorfor være sammen med meg når han kan få så mye bedre, som lett blir gravide..??? Det er ikke det at vi ikke kan få, men hadde han hatt ei dame som var super fertil, hadde han vært pappa for lenge siden, og det samme med meg, hadde jeg hatt en mann som var kjempe produktiv, hadde sikkert jeg trillet barnevogn og...

 

Her om dagen kom eksen til mannen min, og fortalte hun var gravid (hun, og hennes samboer er vårt nærmeste vennepar) Lenge har mannen hennes kødda med samboeren min, og sagt han bare "skyter med løskrutt" og tilslutt måtte vi fortelle hele historien, og da ble det slutt på det. Jeg har lenge ønsket meg navnet Noah, hvis jeg får en gutt, og Lily hvis jeg får ei jente, og trur du faen meg ikke ho skal bruke de navnene hvis det blir barn du? Joda, der forsvant de navnene...Første mann til mølla liksom, yea right! Joda, jeg gråt mine modige tårer i stillhet, egentlig burde jeg ha vært super glad på dems vegne, men neida, narretrollet, ho tuta. Er så ufattelig sjalu på at det skal være så lett for folk altså, svisj svisj liksom, og de har ikke prøvd lenge engang. Grrrrr Detta fikser jeg dårlig altså

[Gjest]

Jeg takler det utrolig dårlig. Men det har litt også med hvem som blir gravide også så klart. Men sambo takler det heller ikke så bra lenger ser det ut til. For han høres absolutt ikke fornøyd ut når han forteller om folk som er gravide.

 

Hørte om ei som jeg gikk på skole med som skal føde nå i høst. Da jeg hørte at hun var gravid- håpte jeg at om hun ikke mistet så skulle hun har et plagsomt svangerskap... Mest fordi hun var slik hun var mot mange som gikk på skolen, og fordi alt har vært så enkelt for henne. Så henne unner jeg ikke noe godt. Og da blir jeg som jenter flest -bitch....

 

Men så har jeg ei anna venninne som ikke har tørt å bli gravid ennå på grunn av en arvelig genfeil i familen som rammer kun guttene. Men nå i sommer fikk dem klarsignal til å begynne å prøve. Så hvis hun blir gravid før meg, føler jeg på meg at jeg kommer til å bli kjempeglad på hennes vegne. Hun og jeg hadde de samme målene. Å få barn tidlig i 20-årene. Og nå er vi begge 28.

[Lille trille satt på hylle]

hei. takler faktisk dette veldig bra. det er jo selvfølgelig ikke alle jeg klarer å glede meg med. har en venninne som sliter med det samme som meg. selv har min kjære og jeg prøvd i ca 3 år uten hell, men da min venninne kom og sa til meg at hun ventet en liten en tok jeg meg selv i å gå og smile resten av dagen.

det er veldig godt å vite at jeg faktisk kan glede meg på andres vegne. ble faktisk veldig overrasket selv:)

men skal jeg være ærlig må jeg jo legge til at når jeg får høre om jenter som har vært venninner tidligere, og som ikke er det lenger venter barn blir jeg ikke like glad:(

men det er en helt annen sak.hehe..

 

[MorraTeFreja]

Er bare inne og kikker litt. Må si jeg har full forståelse for alle tanker og følelser dere har omkring emnet.

Selv trodde jeg aldri at det skulle bli min tur, tiden gikk, jeg ble eldre og til slutt separert. Var singel, 36 år og ble meget uventet og på et mirakuløst vis gravid. Jeg har hatt PCOS siden jeg var 18, så kanskje er det begynnende "overgangsalder" og endringer i produksjonen av mannlige kjønnshormoner og insulin som gjorde det, ikke vet jeg. Men det jeg vil frem til, er at det er alltid et håp - ikke glem det. Nå er jeg inne i min 30 uke.

 

Jeg har et meget godt vennepar som har holdt på i årevis med behandling uten å lykkes, jeg hadde faktisk dårlig samvittighet da jeg skulle fortelle henne om min tilstand, jeg hadde jo ikke prøvd å bli gravid engang og slett ikke fått behandling. Det er virkelig urettferdig. Hun og jeg har snakket mye om dette, og jeg vet hun sliter når hun ser andre gravide, men når det gjalt meg var hun bare glad på mine vegne - det synts jeg var storsinnet av henne. Jeg hadde forstått henne veldig godt om hun ble litt lei seg, og det hadde hun uten problem kunnet sagt til meg.

 

Krysser fingrene for dere alle sammen og sender masse fødestøv deres vei.

[casiopia2♥Med gogutten 2009]

Huff jeg føler at jeg takler slikt dårlig det er greit så lenge jeg ikke kjenner vedkommende, men kom igjen viss det er noen jeg vet hvem er eller kjenner. I denne bygda hvor jeg bor er det kjempe mange som er gravide nå på min alder og rundt om i begynnelsen av 20 årene.. Jeg er riktignok ung selv 20 år, men har allerede vert prøver i 2 år

Jeg ser hvor di går rundt med dei fine gravidmagene sine og stråler.. Eneste jeg føler da er urettferdighet, og på toppen av det hele så "klager" og sier (huff ja det gikk en stund før spiren satt og da har dei brukt 2-3 mnd på å bli gravide etter pille slutt!!!! hallo da kjenner jeg at det koker innvendig.. Her forleden dag ble jeg litt frustrert over min onkel da min kusine er blitt gravid også. Han sa da: Ja det var hyggelig for henne det, men jeg synst det gikk litt lang tid før dei blei gravide... Hallo tenkte jeg da hun brukte 3 mnd!! ååå blir så sint og lei meg, mest av alt lei meg. Kan sitte hjemme og gråte over noe som ein egentlig burde føle glede for.

 

Men en dag jenter da skal vi alle her inne slå tilbake og vi skal stråle med stoooore gravidmager vi også.....

[Elise29]

Jeg har ikke tenkt så mye over dette før bestevenninnen min fortalte meg at hun var gravid for noen dager siden. Det var ikke planlagt, men hun er overlykkelig og jeg er selvsagt glad på hennes vegne. Samtidig kjente jeg et stikk inni meg av misunnelse...

Samboeren min spurte om jeg var misunnelig og da måtte jeg jo bare si at jeg var det. Det føles urettferdig at noen klarer det så lett, mens man sliter selv. (Har pcos).

 

Håper vi lykkes snart vi "slitere" også :-)

[Sussebass1]

 

Jeg takler det litt forskjellig. Jeg blir glad på mine venninners vegne,jeg unner de den lykken det er å få en liten baby. Jeg har også en venninne som har slitt snart i 3 år. Jeg håper like mye hver md at hun skal komme med gladmeldingen. Jeg vet også at hun vil det samme for meg, men at det kommer til å bli litt sårt i begynnelsen. Dårlig takler jeg sånne som min svigerinne som kommer og sier at hun har blitt gravid fordi hun har slurvet med pillene. Hun skal ta det bort fordi hun er singel og det passer dårlig å få et barn nå...morsomt. Jeg satt å gråt i timesvis etterpå, satt nesten å ønsket inni meg at når hun endelig vil ha barn at hun vil slite med å bli gravid senere.