et spørsmål til dere som tar abort

[Anonym bruker]

jeg mener ikek dømme eller noe dette er bare et spørsmål. hvordan klarer dere? det er jo deres barn...

må understreke prøver ikke og provosere eller krangle jeg rett og slett bare lurer

[Anonym bruker]

Dette høres kanskje kynisk ut, men den gangen jeg tok abort var jeg rett og slett ikke klar for å bli mamma og jeg så ikke på det som at det var mitt barn, men bare et embryo. Nå sitter jeg her høygravid og angrer ikke det minste på det jeg gjorde den gangen. Føler ikke at jeg er minus et barn. For noen er det sikkert kjempevanskelig med abort og for andre ikke. Sånn er det jo med mange ting her i livet og det betyr ikke at man er et dårlig menneske fordet, bare at vi er forskjellige.

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid etter en voldtekt, og etter mange runder med meg selv, bestemte jeg meg for å ta abort. Orket ikke tanken på at jeg kanskje ikke skulle klare å bli gla i den lille, pga hvordan han/hun var blitt til..

Selvfølgelig tenker jeg innimellom på hvordan barnet mitt ville sett ut nå.. om det ville blitt gutt eller jente etc... MEN har ikke angret en dag på valget mitt,

 

Velger å være anonym nå, ettersom dette er en historie jeg ikke har fortalt så altfor mange!

[Anonym bruker]

Jeg har tatt en abort i 7 uke, og angrer ikke på det valget jeg tok. Jeg har slitt med psykiske problemer i mange år og følte ikke at det var rett å sette et barn til verden så ustabil som jeg kan være.

Du kan si at barnevernet ville sikkert hjelpe, eller at jeg kunne adoptert barnet bort, men jeg tror helt ærlig jeg ikke ville ha taklet å gjennomføre svangerskapet.

Er man ikke frisk så vil det ha vært en enorm belastning.

 

[Gifteklar:0))]

jeg var i en voldsom depresjon da jeg tok abort, og jeg viste at jeg gjorde det rette, så for meg var det ikke noe problem.og jeg angrer ikke i dag.mener fortsatt jeg gjorde det rette.

[Anonym bruker]

Klarer og klarer...jeg følte vel "helt enkelt" at jeg ikke hadde noe reelt valg.

 

Enkelt? Nei, så absolutt ikke. Jeg hadde så vondt i den tiden jeg nok kunne hatt. I den tiden gikk jeg inni en vakumboble fyldt av sorg, utmattethet, oppgitthet, tristhet...i det hele tatt.

 

I ettertid så er det å lære seg å leve med valget. Det er rart hvor sterke vi mennesker kan være når det trengs.

 

Jeg var kjappt ute og var så vidt over seks uker gått, og jeg skal aldri ha barn igjen.

 

Den lille vil nok for alltid være min på et vis, selv om jeg aldri fikk møte ham/henne. Det lille barnet jeg aldri fikk for å si det sånn.

 

Livet går videre tross traumer og uheldige episoder, med barn fra tidligere så skylder jeg dem å være en god og kjærlig mor fortsatt...selv om jeg bærer på en hemmelig sorg, som nok for alltid vil en del av meg og livet mitt.

[Anonym bruker]

Når man tar abort er man i en livssituasjon som ikke er forenelig med å ha barn/være gravid. Tanker om "barnet mitt" må man bare prøve å skyve fra seg og heller tenke på det som en celleklump, det er den eneste måten hjernen klarer å ta innover seg det som skjer...Det går ikke å holde seg sinnsfrisk hvis jeg dveler over "babyen"..(kanskje klønete forklart, men håper du skjønner hva jeg mener..) Vi er ikke spesielt onde eller kalde, men takler det på den måten hver og en av oss kan ...

[Anonym bruker]

det er utrolig at det går an å ta så lett på et liv. "tenke på det som en celleklump". i uke 3 kanskje men desverre begynner det lille hjertet å slå i uke 6.