Jeg er skuffa over Svigerforeldrene!

[PrincessElisabeth]

Jeg og samboer bor nå i sandnes, han er fra oslo, og har hele slekta og vennene sine rundt oslo området.

Samboer er deres eldste barn, og dette er deres første barnebarn.

Selve nyheten tok de ihvertfall helt bra, men etter de fikk vite det har det vært liten interesse fra dem.

jeg hadde ihvertfall forventet en telefon fra dem når vi hadde vært på ultralyd, men ikke så mye som en melding kom engang.

Senere på dagen sendte jeg dem bilder fra ultralyden til pc'en slik at de kunne se dem, og når vi ringte å pratet med dem en måned etterpå hadde de ikke engang sett på bildene!

Jeg syns bare at dette er utrolig kjipt for samboer!

Dette dreier seg ikke bare om meg, men for meg så syns jeg det er falskt av dem å ikke bry seg nå, men etter fødselen skal de ha førsteretten til å se barnet og holde det akkuratt på lik linje som mine foreldre som har hjulpet oss ikke bare følelses messig men også økonomisk.

Jeg kommer fra en familie som viser mye kjærlighet og omsorg, og de er ikke akkuratt slik, men jeg forventer nesten at de tar kontakt og spør om barnet også!For hvis de ringer så spør de aldri om barnet...ikke nok med det men når jeg fortalte lillesøsteren til samboer om ultralyden så sa jeg at vi fikk vite at det ble en jente.Når svigerfar fikk denne nyheten var det ikke noe spørsmål om at det var bra barnet var friskt og at det kunne bli gøy med ei jente, det var;"jeg trodde det ble gutt"...ingenting mer...alså alle gutter og menn håper vel på gutt, men når de får vite at det er en jente, trenger man å reagere slik?

 

Er det bare jeg som legger for mye i dette ?

 

[PrincessElisabeth]

og bare for å nevne det, samboer har bodd her i et år nå, og de har enda ikke tatt seg tid til å besøke oss, selv om de har større sjanse enn oss til å komme seg hit pga at samboer ikke får ferie.

men siden jeg ikke kan komme opp dit i høstferien, som de tar som en selvfølge at vi skulle selv om det ikke var planen, fikk jeg høre kommentaren ;"vi blir nok nødt til å feire høstferien i sandnes i år vi da" i en tone som virkelig påviste at dette var ett nederlag for de prektige kjelsås-folka!

[Tjatjo]

Syntes det hørtes litt trist ut jeg. At de ikke bryr seg mer om det som skjer i livet til sønnen deres. Noen er vel bare slik at de ikke takler at andre får litt av fokuset en stund, selv om det gjelder deres eget barn. Håper det bedrer når den lille kommer til verden. Hva sier samboeren din til dette da?

 

 

[PrincessElisabeth]

han er vandt til det, og jeg syns også at det er trist, han har jo ikke engang hørt ordene:jeg er glad i deg. fra dem engang, og det er slik jeg har fått hørt daglig!

Blir liksom litt sjokkert over at det betyr så lite for dem, det er jo første gangen det skjer i det hele tatt, ville trodd det var litt stort!

[Rut Bram]

Må bare svare jeg...

 

Vil bare si at det er ikke sikkert at dette IKKE er stort for hans familie, selv om de ikke er så flinke til å si det eller ordlegge seg!! Jeg kommer selv fra en familie der mange av de voksne (les mine foreldre /foreldregenerasjonen) har veldig vanskelig for å uttrykke seg følelsesmessig og snakke om ting som involverer følelser. Dette tenkte jeg aldri over før jeg ble kjent med familien til min mann - der snakkes det om ALT, og man har en mye mer åpen tone. Dette betyr overhodet ikke at min familie ikke bryr seg!!! De har imidlertid lært seg til en mer "tilbakeholden" måte å være på, også overfor oss. De er veldig opptatt av at vi skal få lov til å leve våre egne liv, ta våre egne avgjørelser uten at de blander seg. De er veldig redd for å trenge seg på - og redd for at ikke VI liker DEM! At vi unge ikke gidder å være sammen med gamlingene etc... redd for å være umoderne og komme i konflikt. Dette betyr at VI må legge premissene for den kontakten vi har sammen - selv om vi bor i samme by. Over tid, har vi skjønt at det er like mye vi som må ta initiativet, og både invitere oss selv og dem til å gjøre ting sammen, slik at vi etablerer en felles base. Dette har blitt MYE bedre og lettere etter at vi fikk barn. Dette har mine foreldre og familien ellers, på sin reserverte måte riktignok, uttrykt mange ganger at de setter veldig pris på.

 

Så, jeg vil bare be deg om å snu litt på det, og ikke sammenlikne hans familie for mye med din egen. Alle familier er forskjellige, og har ulike måter å kommunisere på. Hvis dere vil ha et nærere forhold til hans familie, må dere legge opp til det selv, og ikke vent på at de skal komme til dere. Det er ikke sikkert de "tør"! Du sier at han nå har bodd i Sandnes i ett år, og de har ikke besøkt dere. Hvor ofte har dere besøkt dem, da? Gitt dem sjans til å bli kjent med dere? Bare noe å tenke igjennom....

[Leola]

Hei! Vanskelig å si hvordan de er, men jeg husker når jeg var gravid med førstemann. De reagerte ikke noe særlig på at jeg var gravid, og var ikke spesielt engasjerte. Tok sjelden kontakt å engasjerte seg lite i babysnakk. Men noen måneder etter at sønnen vår var født, ble de helt superengasjerte. Så fort hun har en fridag vil hun passe ham. Helst at han skal overnatte. Snakker om han til alle, og han er rett og slett hele livet deres!! Broren til sambo såg han første gang i barnedåpen når han var 3 måneder(!!!!!!!!), og nå er han som en sønn for han. Han er ungkar og 1 år eldre enn sambo.

Så det kan være at det forandrer seg etter fødselen. Etter at vi fortalte om nr 2 har de heller ikke vist noe interesse. Men det er vel bare slik de er.

Kanskje det forandrer seg med dine svigerforeldre også

[PrincessElisabeth]

svarer på litt av hvert her nå jeg da

etter at vi har flyttet har vi kommet i så og si hver ferie, også helgeturer, men julaften ble tilbragt her pga min families tradisjoner(hele familien samles dette året) neste jul(iår) blir i oslo. Jeg har vel aldri forventet noe stort, men jeg blir lei meg når jeg hører samboer prate om at han aldri har hørt sine foreldre si at de er glade i ham, ikke bare det men også ting de har gjort og sagt som har fått han til å føle seg uvel når han bodde sammen med dem. Jeg sammnligner nok en del med mmin egen familie, og det er jo ikke helt rett i en slik situasjon, for takk og lov er også alle familier forskjellige. Vet at mange ikke vil vise stor glede før barnet er født med tanke på ting som kan skje, men som noen sikkert kjenner seg igjen i så er det det største i vårt liv når vi blir gravide, og jeg var så naiv og trodde alt og alle rundt meg stoppet tiden for å beundre dette skjønne livet som vokser i min mage slik ville jeg det skulle være, i det minste litt...

men jeg forstår jo det jeg også, at ting ikke alltid er slik. Jeg kunne bare trengt å fått en bekreftelse fra dem at de gleder seg de også, ikke for min skyld men for samboers... han sier det ikke selv, men jeg ser at han bryr seg når han ser mine foreldre som engasjerer seg osv...det er ikke meg dette dreier seg om direkte selv om jeg også ble skuffet, skuffelsen for å ikke få all oppmerksomhet kan jeg lett bære, men det er dette med at han ikke får den oppmerksomheten han fortjener rundt dette!

Jeg håper dette forandrer seg etterhvert ihvertfall, og jeg regner med at det er noe som går over. Jeg er sikker på at de gleder seg på sin måte...må stoppe nå for nå blir det så langt

[♡ Bella- nr2 i desember♡]

Jeg syns ikke du legger for mye i dette, det er jo selvfølgelig en litt trist sak. kanskje spes for din samboer. Kan si at jeg kjenner meg litt igjen, Jeg vet at min svigemor har funnet masse ting etter sambo på loftet og skal vaske og gjøre det istand for oss, men de negasjerer seg ikke noe særlig i graviditeten, og det virker ikke som om de viser så stor glede som min mamma gjør, enda dette blir henne 4. barnebarn (mitt første). Mamma har kjøpt masse og skal kjøpe vogn og mine foreldre stiller opp og hjelper oss mye med det økonomiske og ringer å hører åssen det går, enda de har dårlig råd.

 

Min samboers foreldre har masse penger, og vi har ikke fått noe av de enda (ikke det at vi forventer det).

 

Men jeg hadde trodd at svigemor hadde tatt litt mere av siden det er hennes første barnebarn, men det kan jo hende det kommer når ungen blir født.

[Gjest]

Vet ikke helt hva som er best, jeg, jeg har svigerforeldre som bryr seg for mye, jeg.. Jeg er egentlig fra første trimester men hopper inn hit om 2 uker (), og allerede nå driver moren hans og prater til magen min..

 

Ehh, det kan umulig være bra noen av delene..

[PrincessElisabeth]

kan si vi er litt i samme båt, jeg forventer ikke at de tar helt av, men jeg ønsker det for samboers skyld...mine foreldre har heller ikke så god råd men de har hjulpet til så mye de kan...

Jeg skulle bare ønske at de var litt mer engasjerte, spesielt fordi de bor ett stykke unna, da er det jo bare enda mer grunn å ringe oftere, men sist vi hørte fra dem var i mai og de gir ikke lyd fra seg selv om vi ringer dem av og til. Det er bare dumt når det blir slik...vet jo at de gleder seg på sin måte, men det kan være litt gøy for meg også at de kommer meg litt i møte også, de gjør ikke så mye for å bli kjent med meg akkuratt...

 

[PrincessElisabeth]

hehe kan si det slik at jeg syns det er søtt når folk viser at de bryr seg om den lille i magen...men nå har jo ikke de sett meg med mage heller, så det kan jo hende at alt forandrer seg når vi reiser til oslo om en måned, at det går virkelig opp for dem når de ser magen eller noe, håper ihvertfall det

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte som deg! Eneste forskjell er at samboer har barn fra før, men de har likevel ikke mange barn eller barnebarn. Jeg har vært skuffet over deres oppførsel lenge. De har IKKE spurt meg en ENESTE gang om hvordan det går, og jeg var veldig dårlig og tilogmed innlagt på sykehus i begynnelsen av svangerskapet. det sårer meg mest pga samboer. Jeg hadde hvertfall blitt veldig lei meg hvis mine foreldre ikke brydde seg, mem de er heldigvis helt i hundre. Da vi var på ultralyd gadd de ikke en gang å spørre om alt var bra eller om vi fikk vite kjønnet! Fullstendig uinteresserte! Jeg har bestemt meg for at det er deres tap, og når babyen blir født er det jo de som går glipp av et skjønt lite barnebarn. Ganske trist siden de bor i samme nabolag tom! Når det gjelder penger og hjelp og sånn, har v ikke fått noe til babyen enda, men det er jo kanskje litt tidlig også da så det har jeg ikke tenkt over. De pleier hvertfall å hjelpe samboer hvis han trenger noe, de har nemlig en meget solid økonomi! Men jeg hadde heller ønsket at de hadde evnen til å være litt mer omtenksomme....

Lykke til til deg hvertfall! Jeg har bestemt meg for å ikke tenke mer på dem jeg:-)

Klem

[PrincessElisabeth]

takk for fint svar, kjenner meg igjen for det er ikke en god følelse å føle deg overkjørt eller forbigått, og det er slik jeg har følt det frem til nå ihvertfall...de har ikke nevnt noe for meg eller samboer om at de gleder seg eller noe og har ikke spurt om alt var bra eller om vi fikk vite kjønn, vi måtte selv si det til dem og til og med da virka de uintresserte...det sårer virkelig og det sårer enda mer at jeg vet at etter fødselen kommer de til å forvente det samme som mine foreldre som virkelig har vært der under hele svangerskapet...ikke at de ikke har rett på det samme, men det er liksom nesten som om de kommer når den vanskelige tiden er over...noen som forstår?

[corleone]

Jeg har inntrykk av at jentenes familie bryr seg litt mer om mager og sånt enn guttenes da. Det er tross alt deres egen datter som går gjennom alt dette og som regel er jo egne foreldre en nærmere enn svigers og har lettere å dele på alt. Kanskje er foreldrene hans litt gammeldagse når det gjelder det å vise sine følelser.

[PrincessElisabeth]

vet at de er gammeldagse, så det er ikke noe nytt;)

de har bare en datter og hun er 14 nå. Trodde bare at siden de bodde lant unna var det en enda større grunn til å ta mer kontakt og ville vite mer...jeg ville trodd det men det kan jo ha den motsatte effekten også vil jeg tro.

hadde bare vært litt gøy å fått et spørsmål eller to fra dem om hvordan det går med henne også, hun er jo endel av familien selv om hun ikke har kommet ut enda...

[lillemor1979]

Hei! Vil bare si at jeg er i ganske lik situsajon som deg..men mine svigerforelder bor 10 min unna oss. Da jeg gikk gravid med den 1. så var det litt intressert i hvordan det gikk..men det gikk mest på sms, og lite ringing..hver gang jeg snakket med svigermor, så hun at det skulle komme på besøk til helgen, men jeg er ikke vant med at det hele tiden ska planlegges besøk..det er da bare å komme, er vi hjemme så er vi hjemme.. da gutte vår ble født var de på besøk på sykehuset og en gang da vi kom hjem.. min sambo jobber på anlegg å er lenge borte i perioder, så da gutten vår var 2 uker dro han på jobb, å ble borte i 5 uker. I løpet av de 5 ukene var de ikke på besøk en enste gang, men det var jeg som måtte besøke dem!! til slutt fikk jeg nok, å bare ga m f... det er greit man blir såret og da må man bare ta et valg...vil de ikke innvolvere seg mer, trist for dem.. Det jeg tenkte var at sånn skal ikke jeg bli!!! gutten vår eg 1 år nå, å det e blitt litt bedre, men ennå er det jeg som må rings å spørre om hun kan ha han når jeg skal jobb, å de er sjelden og aldri på besøk.. men det er ikke mitt tap!! Min sambo har nokmdet ganske likt som din, med tanke på å vise at det e glade i hverandre..

[PrincessElisabeth]

det er trist når det er slik, og spesielt for barna som ikke blir kjent med deres farfar og farmor...har en venninne som gikk igjennom alt alene hvor svigerforeldrene rett og slett var sure på henne, mente hun ødela livet til sønne deres osv, men når ungen var født skulle de late som ingenting var skjedd...

Det er det jeg syns er dumt...det at de kommer når barnet er født, men jeg vet jo ikke om de kommer til å ta mer kontakt da heller.

Det blir vel vi som må reise til dem når hun har kommet også.

Vi skal jo der til jul, og da har hun jo kommet, men jeg er spendt på om de kommer til å komme når hun er født, ikke nødvendigvis på sykehuset, men om de kommer før vi kommer til jula...