Skuffet over pappa'n jeg

[Anonym bruker]

Er i uke 15, og han er så lite engasjert. Spør aldri hvordan det går, om jeg har det bra, om jeg har kjøpt noe til babyen o.l. Prøver å trekke han med på barnetøysavdelinger hvis han en sjelden gang er med ut og handle. Sier jeg har tenkt litt på navn, og kommer med noen forslag. Prøver å komme med "problemstillinger", altså - jeg ønsker å ha en seng til den lille i stuen også, bayben skal jo sove på dagtid, og det er vanskelig å følge med hvis man skal bruke sengen i 2. etg da også. Søsteren min har en sprinkelseng, som er pent brukt som hun har tilbudt oss - jeg ønsker å ta i mot, men igjen - han viser null interesse.

 

Fått tilbud om å låne en flott stellekommode, og babytøy fra et familiemedlem, men han vil ikke. Men vil jo heller ikke kikke på nye ting, mens jeg ønsker å spre kjøpene utover, for å slippe å betale alt på slutten - og lete etter det man trenger, mens man er sliten etc.

 

Vet det er tidlig i svangerskapet fremdeles, men dette var noe vi begge ønsket så intenst. Prøvde nesten et år før vi fikk det til, og da er det ekstra trist å være så alene om dette.

 

Han blir 29 i år, så kan ikke skylde på at vi er "unge".

Flere som har det slik?

[Anonym bruker]

huff har det HELT motsatt jeg og føler virkelig med deg ! Snakk med han !

[Anonym bruker]

Har prøvd noen ganger, trodde jo vi skulle være litt mer sammen om dette. Nå spurte jeg hvorfor han var så sur, gidder jo ikke å svare på noe som helst når jeg spør. Så da tok han bare på seg og dro, klokken er søren meg tolv - og jeg sitter her og vet ikke en dritt. Tror ikke han drar på byen, er ikke typen til det - dessuten kjørte han. Men så fordømt liten respekt da, kan jo si i fra hva han skal -selv om han surmuler for noe

Satt og ønsket at han hadde dratt uten husnøklene sine, slik at jeg bare kunne låst. Æsj altså!!

[Anonym bruker]

huff ikke lett ! Vet ikke hva jeg skulle gjort om det så var ! Seriøst

[___]

Det er selvfølgelig ikke morsomt for deg at pappaen ikke virker interesert, men det hele er nok veldig uvirkelig for ham enda. For mange fedre blir det en stor forskjeld når de får være med på UL i ca uke 18. Da ser de at detfaktisk er et lite menneske der. Gi ham i hvertfal den tiden før du blir alt for oppgitt.

 

Håper det blir bedre for dere etter hvert.

[Anonym bruker]

Min samboer var også lite engasjert til å begynne med, kanskje ikke så lite engasjert som din, men allikevel. Det er visst ikke helt uvanlig, de føler det jo ikke på samme måte som vi gjør. Men etter ultralyden snudde han helt om, det tror jeg din vil gjøre også. Så ikke gi opp, det kommer nok:)

[Snupidupi]

At samboern din ikke har så lyst til å være med å kjøpe babytøy skal du ikke ta så hardt, Min interesserer seg heller ikke for det, men det bekymrer meg ikke i det hele tatt. Da vi fikk frøkna vår for ca 2 år siden, så han litt på vognbrosjyrer og slikt. Men menta han hadde ikke peiling på slikt, så det fikk jeg avgjøre. Tok med svigermor i steden jeg

 

Min samboer er ikke så flink til å vise at han bryr seg, men han gjør det likevel. Fant et eksempel sist sommer da vi var på ferie og jeg skulle sende melding fra hans telefon. Den var full av meldinger så da jeg så det lå meldinger fra meg, der var det mente jeg at de kunne jeg slette. Å neida! Han hadde tatt vare på alle meldingene jeg hadde sendt etter at frøkna hadde vært på kontroll om hvor tung og lang hun var

 

I tillegg er han litt tilbakeholden når det er ting han er litt usikker på, måtte litt overtalelse til for å ha han med på fødselen. Tror han syntes det var litt skummelt. Han fikk lov å gå visst han ville. Men da han bare rakk det i siste liten var han der når frøkna kom til verden.

 

Syns at folk her inne av og til har for store forventninger til samboern sin. Forde om noen er veldig flink til å vise omsorg og syns shopping av baby utstyr er topp. Er det andre som egentlig ikke bryr seg døytn i utstyret, for det er bare babyen som teller.

 

Kan hende samboern din syns alt med svangerskapet er litt skummelt, redd for at noe skal gå galt etc. og holder det for seg selv. La han få tid på seg... det er nok mye som foregår for han også...

 

Dette ble nå litt vel langt men...

[Vanja84]

Din kjære trenger antagelig bare litt tid... jeg venter nr 2 nå. han er like uengasjert som sist. men først nå idet siste har han sånn smått begynt å spørre hvordan det går å hva vi trenger... osv.... jeg er i uke 24 ca

[OktoberPrins kom 20.10]

Hei du!

Jeg skjønner at du har forventninger om at kjæresten din venter barn lke mye som du gjør. Forskjellen er jo likevel veldig stor, du bærer barnet inni deg, du har kjent på fysiologiske og psykologiske forandringer,og har "ansvaret" for å bære barnet frem. I uke 15 har kroppen din på utsiden sikkert ikke forandret seg så mye, så jeg tror det er veldig vanskelig for en mann å kjenne på graviditeten som en reell situasjon enda! Dessuten er min erfaring at menn løser problemer/utfordringer og oppgaver når de trenger å løses, de er elendige i hypotetiske spsm, av typen "hva hadde du følt om jeg døde" osv,osv. De forholder seg i stor grad til fakta, til det som er her og nå.

Min mann var hensynsfull overfor meg, fordi jeg har hatt ekstrem svangerskapskvalme, men jeg tror ikke kan knyttet seg mye til "babykonseptet" før vi var på UL. Da gikk det opp for ham at , oi dette er MIN baby inni der!! ANg klær og alt "dillet" rundt babyen, så kan han ikke bry seg mindre!! Klær er nødvendigheter babyen må ha på seg, osv.

 

DU er tidlig i svangerskapet, ta ham med på ting når det nærmer seg! Da føles det mer naturlig for ham å engasjere seg! Hvis vi setter oss inn i deres situasjon, så endrer jo kjæresten deres seg fra å ha masse fokus på dem, på å være deres kjærester og gi dem oppmerksomhet, til å sentrere seg rundt et liv i en mage de ikke ser!! Jeg må si jeg forstår at de ikke helt klarer å engasjere seg i begynnelsen, men jeg tror ikke at det skyldes at de ikke bryr seg! Det er langt frem, de er sikkert redd for å glede seg for tidlig!!

 

Beklager, det ble litt langt dette, men jeg ville sagt fra at du føler at han ikke bryr seg, men jeg tror ikke jeg ville stresset med innkjøp osv! Gi ham heller ansvaret for noen av innkjøpene! Det har jeg gjort, men da kan jeg selvsagt ikke være "bedreviter" etterpå.....

 

Lykke til iallefall!

[PrincessElisabeth]

 

 

Jeg og samboer har akkuratt hatt en samtale om dette og etter hans forklaring forstår jeg han også(måtte korte det ned endel men hovedpoenget er der selv om det høres ut som han er litt frekk så forklarte han grundig slik at jeg ikke skulle bli sur, men forstå hva han mente);

Måten han forklarte det på var at dette er noe som på en måte er veldig stort for meg, men ikke fullt så stort for han. Han kjenner ikke barnets små bevegelser, eller når hun sparket det første sparket, så det er vanskelig for han å glede seg over bevegelsene før han selv har kjent dem. Han sa også det at han trodde at når hun kommer så er det enda større for han enn for meg, akkuratt fordi dette er førstegang han kan ta like mye del i det som meg, og det forstår jeg. Han står på utsiden og kjenner ikke alt som jeg gjør.

Igår kveld fikk han kjenne den første sikre bevegelsen fra henne, og vi som egentlig var trøtte måtte ligge i tre timer til for å kjenne om hun ville si hei igjen.