Juni: Elvira ble født 20.6 (fødselshistorie) !

[~Endorfina~]

Det som sannsynligvis satte det i gang for meg, var en hel dag på Norwegian Wood den 18.juni, med masse musikk og bevegelser. I hvert fall kjente jeg natta som kom at jeg fikk slike "tak", på en måte kynnere med sterke menssmerter i korsrygg og nederst i magen. Det var så vondt at jeg våkna av de, men det kunne gå fra 15 min til flere timer mellom hvert tak, så jeg tenkte at prosessen var i gang, men at det sikkert ville gå flere dager (uker?). Har jo hørt mange med langvarige maserier, modningsrier og det som er.

 

Det roa seg neste dag, men kom gradvis oftere og sterkere utover ettermiddagen (og jeg spurte&grov på BIM om det kunne være alvor eller ikke ), til jeg fra kl.21 begynte å skrive ned tidspunkt og varighet. Det gjorde jo faktisk veldig, veldig vondt! Det at det jo faktisk kunne være fødsel på vei, begynte jeg å skjønne da, men visste at man uansett burde holde ut hjemme lengst mulig, for ikke å bli skuffet hvis man dro til sykehuset med 1 cm åpning og ble sendt hjem. De kan jo uansett ikke tilby noe særlig smertestillende der i første omgang.

 

Kl. 22 ringte jeg sykehuset, men siden verken vann eller slimpropp var gått, var det sannsynligvis ikke veldig nært forestående, sa de, så jeg holdt ut en drøy time til før jeg ringte igjen - for nå var det så sterke smerter at jeg nesten ble litt redd..

 

Vi kom til sykehuset kl. 24 - riene kom som perler på en snor, så samboern måtte nærmest bære meg frem til føden. Inn på sjekk - og åpninga var 5 cm! Var litt stolt da, ja - og veldig glad, for da er jo mye av jobben unnagjort. Jordmor spurte om jeg ville ha epidural, og jeg sa seff JA, men var dessverre nr.3 i køen. Det var en utrolig vond ventetid, men en ENORM lettelse da de endelig fikk kjørt det i meg. Det tok vekk de fryktelige mage/rygg-smertene, så nå kjente jeg bare selve nedpresset, som jo var vondt nok det også...

 

Var nå 8-9 cm og vannet gikk med et splæsj! Etter hvert sa også jordmor at jeg bare kunne begynne å presse hvis jeg følte for det. Stilte meg på alle fire og begynte pressinga, noe som var ganske så skremmende - det kjentes jo ALTFOR trangt ut, kunne da umulig presse ut det jeg kjente var på vei! Ikke plass i halvmørke! Men hadde jeg noe valg nå...? Jordmora begynte heldigvis å pushe meg med hvordan jeg skulle trykke og bruke kreftene best mulig, enda så skummelt det var. Kjente at dette vil jeg ikke allikevel! Redd!

 

Så kom den verste smerten i hele fødselsforløpet - den ene, lange pressria da prinsessa kom ut. Det kjentes virkelig ut som jeg revna i hele underlivet fremover og at symfysen/skambenet eksploderte. ÅH, så forjævlig vondt!! (Måtte sy noen sting både utenpå og inni etterpå, ja..) Men utrolig weird da jeg kjente hun skvatt ut av meg og begynte kontant å skrike. Fikk henne mellom beina mine og kom meg på ryggen og var verdens lykkeligste mor med verdens lykkeligste far ved siden av, og ei perfekt lita prinsesse i armene våre!

 

Hun ble født klokka 0312, så det hele hadde jo egentlig gått upåklagelig raskt! Det var også enormt godt å vite at jenta hadde hatt det kjempefint under hele fødselsforløpet - hun storkoste seg mens det stod på, sa jordmor Kanskje det er en av grunnene til at hun siden fødselen knapt har skreket eller grått, men bare sovet, spist og bæsja - og kost massssse med nyforelska mammaen og pappaen sin. Hun er seriøst verdens nydeligste og snilleste lille skapning!

 

Lykke til alle dere som står for tur!

[førstefødt, 31 år, Bergen]

Gratulerer så mye med jenten!!

Det er fantastisk å være mor - min datter Ingrid ble også født den 20.06 - kl 02.07 - etter 24 timer og med vakum.

 

Nå skal vi nyte hvor utrolig flinke vi har vært!

Lykke til videre