ALT ER FAKTISK IKKE TRIST OG LEIT!!!

[Gjest]

Sorry at jeg skriver dette innlegget men jeg bare MÅ! Det er nesten til å få svangerskapdepresjon bare av å lese her til tider! Jeg syns det er trist at så mange er livredde og frykter det verste hele tiden. Jeg er engstelig jeg og, men det er nå bare slik at naturen går sin gang uansett. Jeg sier ikke at folk skal slutte å skrive at de er redde og slik, men til tider så virker det som at folk driver å trekker hverandre ned. Og det skal da slett ikke være meningen vel? At folk mister fostrene sine er kjempetrist, men syns det er så mye engstelse ute å går, til og med før folk evnt har noen blødning eller smerter. Dette skal jo være en tid der vi gleder oss, og jeg håpet da jeg begynte å lese her for mange uker siden, at det var et forum der vi kunne utveksle og glede oss sammen. Men det ser ut til at det er et engestelse og panikkslagens forum etterhvert. Jeg syns vi skal heller prøve å glede oss mer, og ikke være så veldig redde for at absolutt alt skal gå galt. Har man ikke symptomer, er man skitredd, har man de er man det også, og forsvinner de ser det ut til at folk blir enda mer skrekkslagne. Husk at alle svangerskap er forskjellige, og ikke alle opplever det som står under symptomlista i alle oppslagsbøkene. Det er så trist å lese bare negativt og frykt, hadde vært så koselig om det var noe jippi innimellom også. :-)

 

Det er så mange som kommer innom å er lykkelige fordi de har fått positive tester, og så "skremmer" vi dem med bare negative ting. Kanskje vi kunne oppfordret moderator til å lage ett forum der alle slike panikkspm kunne blitt spurt? På tross av trimestrene? Slik at vi ikke hele tiden bare er negative men kan skravle om koselige ting som skjer oss også i 1 trimester. klart vi har negative ting som opptar oss, men kanskje vi kunne fått unna de verste panikkinnleggene om moderator hadde laget et slik forum? Eller kanskje det bare er en teit ide.

 

Mener ikke å fornærme noen altså eller være ekkel, jeg syns bare det er så trist å skrive og lese her. Savner mer tjoho stemning, for vi venter faktisk verdens største under, nemlig et lite nurk alle sammen!!!

:-D

[Sommerfugler]

Jo, du har rett, men samtidig må de som bekymrer seg ha et sted å gå også... De er jo oppriktig redd for at noe er galt og mener nok ikke å skape hysteri (men jeg er enig i at det kan være nokså smittsomt.)

Forumet "Mistet, gravid på ny" kan nok være et bedre sted å spørre enn her på 1. trimester.

[Gjest]

Mja... jo det er det. Men tenkte om moderator kunne lagd noe midt i mellom. Der de kan spørre om ting utenatt nødvendigvis det er de som har mistet som svarer. Kan være litt skremmende det og tror jeg. De trenger kanskje å høre at andre har hatt blødning, men at alt går bra osv... et slik forum der man kan spør om alt slik, utelatte symptomer osv... skjønner godt at de spør her, fordi vi er de nærmeste til det som skjer dem, men som du sier, det kan virke litt smittsomt til tider. :-) Har man ett slikt forum på tvers av trimestrene, er det mange som kan svare, og man roer seg kanskje litt. Og dessuten blir forumene litt mer "hyggelige" å være på. Kanskje i bolken til venstre her, ved terminklubber, bimtreff og alt der, kunne de hatt en sånn spør hva du lurer på ang svangerskapet link.. det er bare en tanke altså.. mener absolutt ikke så støte ut noen, eller kritisere. Jeg tenkte kanskje at det ville hjelpe litt for alle parter.. :-)

[Gjest]

Jeg er egentlig helt enig med dere, samtidig som jeg er den litt bekymra typen. Når jeg lufter mine bekymringer for familien får jeg bare "kjeft" og alle sier at jeg bare må roe meg ned og tenke positivt. Jeg vet jo innerst inne at de har rett, men det føles egentlig veldig sårende at de reagerer slik, i stedet for å høre på meg og prøve å vise litt forståelse. Jeg har gråti og vært lei meg flere ganger pga måten de "tar meg" på fordi jeg bekymrer meg unødvendig. Jeg tror man kan være ubekymret/bekymret av natur, og det er ikke alltid like lett å gjøre noe med. Jeg er sånn på alle områder, ikke bare graviditeten. Skulle ønske jeg var av den typen som tenkte "det skjer ikke meg", men jeg er desverre mer "hvis det kan skje med andre kan det like gjerne skje med meg".

Når det er sagt så innrømmer jeg mer enn gjerne at omtrent all min bekymring har oppstått her inne på dette forumet, og egentlig burde jeg holde meg unna (også lettere sagt enn gjort). Så jeg vil slenge meg på oppfordringen om å skape en litt mer positiv stemning her inne, og lover at jeg selv skal forsøke å begrense mine bekymrede innlegg. Den positive holdningen de "nygraverte" kommer hit med burde vi ta vare på og oppmuntre!

[Gjest]

Thats the spirit! :-) Du sier det veldig bra! :-) forresten lykke lykke til.. alle bekymringer er kjempeviktige, hvertfall for deg, ikke la de "hundse" med deg. De kan prøve å gå med angst og ille selv i ni mnd.. hehe.. :-)

[Gjest]

Hehe, ja, det er jo det som er saken...de personene jeg sikter til har vært gravide selv, og synes derfor at jeg selvfølgelig skal høre på dem. Siden det er snakk om min mor og søster kommer teorien om ulike medfødte egenskaper inn! Jeg er av den mer bekymrede typen, og det synes jeg de skal respektere, slik som jeg respekterer at de er ulike meg. Likevel har det blitt sånn at jeg har sluttet å fortelle de ting jeg tenker på, fordi jeg ikke orker reaksjonen. Har heldigvis andre å snakke med, så de kan bare ha det så godt. Men hvis jeg fant ut at mine venner, eller familiemedlemmer ikke lenger ville fortelle meg ting, fordi jeg reagerer så skarpt, så tror jeg jammen jeg hadde blitt lei meg og prøvd å skjerpe meg litt, ser ikke på det som noe god egenskap! Hehe, men vi har vel alle våre familiesvakheter.

Når har du termin januarbaby07?

Jeg har etter egne beregninger 22. jan, og etter legens 19.januar.

Det er et hyggeligere tema å snakke om at vi gleder oss til babyen kommer i hvert fall:-)

[Victorials]

Er veldig enig med at vi kunne hatt ett forum der vi kunne hatt "bekymringene" våre uten å gjøre andre som i utgangspunktet har det veldig fint med svangerskapet nærvøse...

Var selv veldig redd for litt siden etter blødning, og siden dette forumet ble det nærmeste jeg kunne forholde meg til, blir det jo naturlig nok der jeg søkte trøst og svar...

vedlig lurt viss vi kunne fått til ett alternativ!

[Gjest]

Hehehe... helt enig! :-) Jeg har termin 29 Januar. Så du er noen dager foran meg. :-) gleder meg til i morra for da er jeg i uke 10!! jippi.. bare 14 dager igjen til 2 trimester. Syns det går så tregt til tider, men sånn som i dag syns jeg det går rasende fort.. :-)

 

Mja, alle har sine opplevelser, jeg velger å ikke høre på dem. Hovmod står for fall er det noe som heter. :-) De har vært gjennom det ja, nettopp det. Det har ikke du, så du kan ikke vite det de vet, og heller ikke bygge dine erfaringer på andres kropp.. hehe...

 

Skit i dem.. hehe..

en dag er det det du som er "superdame" og kan be dem klappe igjen og høre eter.. hehe

[MaybeMe?]

Er så enig i alt dere sier her! Jeg har nok vært blant de som har bekymret seg over gjennomsnittet masse, men fra nå av skal jeg bare glede meg over den lille i magen, og kose meg med alt som skjer.

Jeg vet at det er noe i magen min, og hva som skjer videre kan jeg ikke gjøre noe med, annet enn å håpe at alt går bra!

Men jeg må innrømme at det har vært fint å ha et sted å lufte mine bekymringer, for man blir litt tullerusk av å gå rundt med alle disse rare tankene. Og mannfolk forstår ikke alt akkurat...hehe.

Nå gleder jeg meg til å kjenne spira vokse seg stor og sterk!

Ha en flott helg jenter!!!

[Gjest]

Hehe, ja, det er sant! Skal begynne å høre på deg i stedet for dem:-) Har du barn fra før? Jeg blir 23 i år, og dette er vår første, men det skjønte du sikkert allerede.

 

Jeg synes også de første ukene i 1. trimester har gått sent. Ikke mange som vet om graviditeten, ikke noe tegn til livet som vokser der inne...Ingenting egentlig, bare en eneste lang ventetid. Men det er jo koselig også da, selv om jeg gleder meg til det begynner å vises. Tror nok samboeren min også blir mer ivrig da. Han gleder seg han, men foreløpig tror jeg han synes det hele er litt uvirkelig.

 

Skal vel egentlig bare være glad for at jeg har hatt tilnærmet symptomfrie uker, det er utrolig hva man "klager" over når man er usikker på alt som skjer. Tankene kretser jo om graviditeten dagen lang.

[Gjest]

Hehe.. nåja, jeg er ikke verdens beste å lytte til alltid jeg heller tenker jeg.. :-) Jeg tror vi alle har "vårt" å strid med i en familie ja, som jeg pleier å si, man liksom ikke velge dem,eller velge dem bort. :-) Selv om man ikke vil det så ofte da :-)

 

Vi venter vår første vi og. Jeg hadde en MA i uke 29 for mange år siden, 98, og måtte føde dødt, men det er et tilbakelagt stadium. Etter så mange år er det tilbakelagt, og vi koser oss masse nå og har faktisk roen. Det er liksom ikke så mye vi kan gjøre, naturen bestemmer selv .-)

 

Jeg er 26, og samboeren min er 32. Han gleder seg masse, men er som du sier nok noe uvirkelig, fordi det er jeg som kjenner det på kroppen. Han merker det bare på klagingen og humøret... hehe. Men vi var på UL i går, og da så vi hjertet. Vi har vært på 3 UL'er før, men ble litt mer virkelig når man kunne se hue og armer denne gangen :-)

 

Hehe.. Det er forståelig det da. Man kan nesten lure om det er noe gæli når man konstant ligger å bæljer over do også.. hehe.. :-)

[Gjest]

støtter dette jeg og:-) jeg gikk første uke med en lykkerus og ante ingen frykt og kom inn her og fikk liksom vite ting som sikkert har vært bra og få vite , men ble itillegg litt skremt.. det ble faktsik slik at jeg lot være å gå inn hit et par dager for å få tilbake den gnisten jeg hadde..og nå lar jeg være å lese de innleggene som jeg aner kan skremme..men siden er itillegg veldig fin for vi kan lufte være tanker og følelser og få de svar vi trenger så skjønner de som trenger å få lagt ut sine bekymringer selvsagt, så blir det opp til en hver enkelt om de vil lese dem tenker jeg..vi er så pass mange her at svar får en uansett..:-) jeg tenker at kanskje en dag er det jeg som må desverre legge ut noe som er fryktelig vondt..og da vil jeg selvfølgelig måtte få svar, så vi må nesten la folklegge ut sine bekymringer.. men vi som ikke har mistet gnisten vår til bekymringer kan kanskje moriverer og hjelpe de litt mer redde??:-)

[Gjest]

Hvis du har hatt en MA tidligere, så synes jeg det er veldig imponerende og beundringsverdig å beholde roen! Det må være forferdelig å oppleve noe sånt, også så sent da.. Må ha vært tøft! Men hvis du kan være rolig, burde vel vi andre som ikke har opplevd noe slikt også klare det!

Jeg skal på privat UL neste uke, bestemte meg til slutt for å gjøre noe med uroen, i stedet for å bare "klage", hehe. Så får det heller koste det det koster! Jeg gleder meg veldig til det, det blir første UL noen sinne. Bare synd samboeren min ikke får blitt med. Blir ikke så mange igjen å dele det med når jeg ikke har tenkt til å fortelle "de krasse damene" i familien om det, hehe. Har heldigvis ei god venninne som vet om det da, så jeg kan vise bildene til henne og selvfølgelig samboeren min.

Den timen gir forhåpentligvis den tryggheten jeg ønsker meg, og da skal nyheten spres. Det kommer til å bli moro, tror nok endel av våre bekjente blir litt overrasket! Det var planlagt for oss, men det er det nok ingen som ville gjetta på, og vi har ikke sagt noe heller, bortsett fra til det nærmeste venneparet vårt.

[Gjest]

Man må nesten bare det. Om ikke kan man bli gal. Vi har funnet ut at vi må bare ta det rolig, og tenke positivt og kose oss i den tiden vi er i. :-) Etter noen år klarer man å legge det sånn passe bak seg, og frykten "går over". Vi har ikke prøvd i det hele tatt, men det skjedde nå overraskende. Jeg hadde oppkastsyken noen dager, og da har sannsynligvis pilla kommet med maten opp :-) Vi var veldig usikre på om vi var klare osv.. men det var vi så definitivt. Nå koser vi oss glugg i hjel. Vi var nok litt engstelige da jeg ble innlagt med store magesmerter og ble kikkhullsoperert nå for ett par uker siden, og de ikke fant årsaken. Men etter å ha vært på UL nå på torsdag og sett underet, så er vi igjen rolige og satser på at dette skal gå bra!! :-)

 

Så bra! Det blir moro for deg å se den på UL! Det er ganske beroligende når man ser hjertet og alt som skal være der, er der inne :-) Må få vite hvordan det går da!! :-) Så synd han ikke kan være med! Men det kommer ny sjans ved den ordinære! :-)

 

Hehe.. det er deilig å få sagt det til noen. Absolutt.. vi har nå sagt det til familie, og en del venner. Jobbene våre vet det, og nå spres det vel som ild i tørt grass.. men det er utrolig koselig å kunne være åpen om det, og snakke med andre enn bare samboeren :-) Selv om han duger han også altså.. for all del.. hehe.. Men for vår del hjalp det litt for folk å forstå, i og med at det ble så komplisert innleggelse. De forstod plutselig alt styret og hysteriet ved smertestillende jeg ikke fikk, og utsatt operasjon ut i evigheten:-)

 

Lykke til på UL og hold meg underrettet