Gi dere litt håp! :) (langt)

[Hannemor]

Jeg hører ikke til her nå, og slike sider fantes ikke når jeg slet for 15 år siden.

Jeg hadde bare et ønske i livet den gangen for 15 år siden, og det var å bli mor. Slik som mine søsken. 1 år gikk, og ingenting. Så ble søsteren min gravid med nr 2, og jeg ble virkelig lei meg. Jeg hadde ikke brukt prevansjon jevnlig, så jeg viste at feilen mest sannsynlig lå hos meg. For ellers så hadde jeg hatt mye flaks i tenåra...

Jeg begynte på utredning, men fordi jeg følte mye skyld for at jeg ikke ble gravid, brukte jeg enda 1 år på både å ta en enkel blodprøv, levere sædprøve og reise til lege for å få svar. Jeg var 20 år, satt hos legen alene å fikk beskjed om at jeg ikke hadde eggløsning.

Vi fikk hormoner, og samleieskjema. Kan love at den mnd var det ikke mye lyst-sex, men krav-sex. Men ikke noe baby. Så var det blokking av eggledere, og røntgen. Sykepleier sa at jeg burde ringe mann min, for beste sjansen for å bli gravid var akkurat etter utblokking... Har aldri vært så flau i hele mitt liv! Tenk at noen sa at jeg skulle ha sex!!!

 

Jeg ble gravid den mnd. Jeg var overlykkelig, men jeg hadde blødninger. Tenkte at jeg kom til å miste, og var sengeliggende i 3 mnd. Barnet klamret seg fast, og er i dag en flott 13 åring.

 

Men vi ville jo ha fler barn. Og 1 år senere var jeg tøffere. Reiste å tok blodprøven med en gang, slik at om jeg ikke hadde eggløsning, så fikk jeg medisiner med en gang. Med lykken var stor, for jeg ble gravid før jeg fikk svar på prøven. Men blødninger igjen. Full fart på sykehuset, legen trodde barnet la på utsiden. På sykehuset trodde de det var misdannet. Jeg fikk en uke til å avgjøre om jeg skulle ta det bort. Kom tilbake etter en tøff uke for meg og mann. Da fikk vi se 2 friske fine foster, med 2 nydelig bankende hjerter. Så sorg gikk over til sjokk og glede. skulle tilbake 2 uker senere, for oppfølging. Men så fikk jeg ny blødning, så på neste kontroll var et av barna mine døde. Jeg sørget, og trodde ikke at det kunne være mulig. Jeg trodde det ikke før jeg satt etter fødselen, med verdens mest nydelige baby. Men jeg ser av og til på ham enda, og tenker at det nydelige barnet skulle hatt en bror som lignet helt på ham.

 

Så gikk det et år, og vi var enige om at vi ikke ville ha fler barn. For det virket ikke som om kroppen min var laget for svangerskap.

Plutselig var jeg gravid igjen. Denne gangen ble jeg virkelig syk. Kvalmen tok helt energien fra meg. Jeg lå og sov meste av dagen, og følte at dette må bare være galt. Etter 12 uker fikk jeg rett. Barnet hadde vært dødt lenge, så mens jeg fikk utskrapning lå søsteren min å fødtet på naboavd, på sykehuset.

 

Jeg begynte på p-piller. Mot legens anbefalinger. Så traff jeg en ny mann. Vi skulle ikke ha barn sammen, men omstendigheter gjorde at jeg ble gravid. Og mistet. Vi fant da ut at det ville vært koselig å fått en sammen. Vi prøvde, jeg ble gravid og mistet. Igjen. Og igjen.

Så fant vi ut at dette var for tøft for meg, og at kroppen min fremdeles ikke klarte å gjennomføre fler svangerskap. Men jeg måtte bli kvitt all hcg i kroppen før jeg fikk lov å begynne med p-piller. Jeg testet positivt på hcg-tester av urin, men negativt på blodprøvene. Men legen ville vente å se, fordi det da kunne være noe galt. Så hver mnd rundt mens testet jeg, og inn tilul for å se om jeg var gravid, eller falsk alarm som vanlig. Plutselig var det ikke falsk alarm, det var en baby på ul. Vi ble både glade og lei oss. For jeg kom sikkert til å miste denne gangen også. Men nei, med progrestoron og oppfølging gikk det bra. Jeg passerte 12 uker, 16 uker og kom til 27 uker. Da fikk jeg veer. Barnet ville ut. Fikk stoppet det, og var sengeliggende frem til uke 32. Veene kom og gikk, men klarte ¨å beholde barnet i magen frem til uke 36. Da fikk vi beskjed om at han ikke fikk næring fra navlestrengen, og måtte ut.

 

Barnet er i dag 3 år. Han skulle hatt en søster eller bror i fjor vår, men igjen mistet jeg. Nå vet vi at jeg har en genfeil i blodet som gjør at jeg ikke burde få fler barn, og at om jeg blir gravid trenger medisiner. Tenk om det hadde vært kjent den gangen jeg slet? Før alle abortene? Jeg ville da vært spart for mye sorg.

 

Men oppi alle sorgen har jeg faktisk fått 3 barn. Jeg har kjempet for dem alle. Mått føle skyld og sorg. Men aldri mistet håpet. Dere må ikke miste håpet jenter! En dag sitter dere med barnet i armene, og dere vet at det var verdt slitet! Jeg har også mått erkjenne for meg selv at kroppen min ikke klarer svangerskapene, og når jeg aksepterte det, så kom roen. Og jeg kunne glede meg over at livet allikevel ville gå videre. Jeg kunne da heller bruke mitt ønske etter barn til å glede andre barn. Barn som kanskje trenger den glede.

 

Nå som jeg har de barna jeg vil ha, har jeg fremdeles med meg det ønske om å glede barn rundt meg. For det kroppen min ikke kan bære, kan hjerte uansett gi! Så ikke gi opp jenter! Dere har uansett mye dere kan gi, og ikke minst få, selvom kroppen ikke følger deres innerste ønsker!

 

Lykke til

[VirreVirre]

Hei Hannemor.

Dette var sterk lesning, tusen takk for at du skrev dette.

Det er viktig for oss å klamre oss til slike historier, selv om dette hørtes steintøft ut..

Jeg vet egentlig ikke hva jeg kan si til deg, men ville bare takke deg for at du delte dette med oss.

[litjpia77]

En utolig sterk, engasjerende og rørende historie. Takk for at vi fikk ta del i den.

Klem.

[susse]

Oj man kan virkelig si at du har vært igjennom ditt. Men tusen takk for at du deler det med oss. Det gir en liten lysning i tilværelsen. I tillegg slår det meg at du må være utrolig sterk og det er helt tydelig at du har mye å gi dine barn.

Igjenn takk

Klem

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Takk for at du delte dette med oss.!

Du har vært igjennom mye,er glad du kan glede deg over tre skjønne barn,selv om ingenting dekker det tapet du har over de du har mistet.Barna dine har en tapper og sterk mamma!!

Klem fra vilsågjerne.

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Tusen takk for en gripende historie! Jeg blir helt rørt her jeg sitter, men samtidig glad for å lese at det er faktisk mulig å få det til! Du er tydeigvis en sterk person og jeg kommer til å tenke på deg og din historie hver gang jeg føler meg trist og lei.

 

[anonym nå]

Hei Hannemor, kl.er 23:05, og du fikk meg til å gryne.Her sitter jeg som har født en frisk gutt, 11år siden, fikk spontant fødsel uke 24 to år etter på også igjen i uke 23 for andre gang. Prøvde å gå til spesialist og den ene sier noe og den andre sier noe det motsatte. Men ingen nevner om hormonbehandling, ikke noe medisiner. Legen på sykehuset sa faktisk at jeg må ikke bli gravid igjen. Men for et eller annet grunn vil jeg ikke tro på ham, dermed fikk jeg cerclage slik at jeg kunne bære fosteret litt lenge

Jeg skulle ønske at det finnes en lege et eller annet sted som har litt paeiling på det. Nå, har det faktisk gått over 6 mnd siden jeg har sluttet med prevensjon.

Godt å høre at noen har mot, selv om det koster de erfaringene som man har gått gjennom

Varme hilsen