Prematur / dysmature barn

[Ginnemor]

Jeg fant disse nett-sidene for noen dager siden og når jeg fant sidene med kompliserte svangerskap, så tenkte jeg at det er her jeg hører hjemme. Jeg har 2 prematur/ dysmature gutter på 3 år og 10 mnd. Nå er jeg gravid igjen og har mange ubesvarte spørsmål og et hav av motsigende følelser. Jeg er nå ca 11 uker på vei og har allerede vært på flere undersøkelser. Vi får ikke vite så mye før ved 24 uke, men har blidt forberedt på et nytt prematurt barn. tenkte bare jeg ville dele noen av mine tanker med dere. Vil gjerne høre fra andre med lignende erfaringer.

Her er mitt første dagbok notat.

 

Tanker om fremtiden 19.06.06

Jeg sitter og skal forsøke å skrive noen ord om dette nye og absolutt uventede svangerskapet. Et svangerskap skal jo være noe veldig fint og stort som skjer mellom to mennesker som er glad i hverandre.

Ja, er det en ting jeg er, så er det å være glad i mannen min. Han kan virkelig drive meg til vannvidd noen ganger men på den andre siden, så er det sikker like dant for han som for meg.

I dag så jeg en film hvor et ungt ektepar endelig fikk budskapet om at deres etterlengtede kjærlighetsbarn var på vei. Jeg skulle ønske jeg klarte å fange den samme følelsen av glede som de viste. Men saken er at vårt kjærlighets barn, forøvrig vårt 3 på like mange år, ikke volder meg annet enn mange lange våken- netter. Dels pga kvalmen (som aldri vil se å gi seg) men mest på grunn av alle tankene om problemstillingene.

 

Marcus vårt høyst uventede ,men så høyt elskede første barn, kom 2 mnd for tidlig til verden. Vi var ikke klar over problemene før jeg en dag ikke kjente mer liv. Inne på KK ble det raskt slått fast at her måtte ting skje fort og plutselig satt vi med et lite barn på 1160g og 36 cm.

Jeg var ikke veldig lysten på flere barn, men hadde ikke lyst på enebarn heller, så nar mannen min hadde mast litt og jeg fikk bearbeidet de vonde følelsene, så satte vi igang igjen.

Dessverre gikk ikke alt som det skulle den gangen heller og vi født i uke 34 en ny liten gutt på 1480g og 39 cm. Etter to prematur/ dysmature fødsler på vel 2 år, hadde jeg fått nok. Nok av sykehus, kontroller, observasjonsposter og nyfødt- posten. og nok av engstelse for fremtiden.

Det var derfor jeg gikk til anskaffelse av p- pillen. den supersikre pillen som skal forhindre svangerskap. Nå viser det seg at den ikke virket som ønsket.

Stakkars lille frøet mitt. Du kan ikke føle deg veldig elsket....... Nå er sakens kjerne at jeg elsker deg mer enn du aner, men du skremmer meg virkelig.

Vi vet nå at vi får beholde deg. Det sa legen på fredag. Han sa også at det hittil så bra ut. MEN.....vi vet ikke før i uke 24 om det vil gå bra eller ikke og med min forhistorie av svangerskap så er det liten sannsynlighet for at du får være hele svangerskapet inne i min bakerovn. I det som skal være et trygt og lunt hi til du er klar for å komme ut selv. Saken er at kroppen min ikke klarer å gi nok næring til deg og den stritter imot for det meste. jeg tenker på Marcus og Nicolai. Hvordan skal jeg kunne være borte fra de i flere uker på et sykehus? De trenger jo en mor. Det var tungt å måtte si ha det bra til Marcus når jeg lå inne og ventet Nicolai. Nå har jeg 2 stk som trenger meg. De klarer seg sikkert, men jeg tenker på det. Nå er det ikke sikkert at jeg trenger å legges inn, men vi ble fortalt at vi måtte forberede oss på en stri tørn og et tøft svangerskap. Og et nytt prematurt barn. Nå har jeg termin den 9 januar, derfor vil det si at om legen får rett, blir du født før julaften og du får ikke feire den hjemme med oss mest sannsynlig. Hvordan skal vi balansere tiden mellom deg og brødrene dine? Vel..... det meste ordner seg som regel, men jeg er ikke høy i hatten for tida. pappa og jeg har mye å fikse opp i og mange problemstilliger som må løses. Men det skal nok gå. Vi gleder oss til å se deg, men du? Vær så snill...... ikke la det bli for tidlig. Ikke før uke 30 helst. etter det skal vi klare ALT.

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

hei.leste innlegget ditt,og jeg skjønner redselen din.du har vært igjennom mye.jeg er ikke fast her inne,men leser litt.

fikk tvillinger prematur i uke 35.dette var ikke så tidlig,men herregud hvor skremmende.var lagt inn med åpning og kjente ikke at ting var i gang.etter en uke ramla ene fostervannsposen ut,og vips var kaoset i gang.rundt en time tok det,med jm som sprang hit og dit,narkoseleger som ikke dokka opp,og der lå jeg,redd,fortvila,ante ikke hvordan jeg skulle takle det.den ene ble lagt i respirator og sendt med helikopter til et annet sykehus.jeg og den andre dro etter med helikopter nr to.kjenner ennå redselen langt inn i margen,10år etter.jentene har slitt mye,serlig tv2.i dag er di kommet langt,men ikke like mye som jevnaldrene.er sene i alt.nå er jo jeg glad det gikk bra,kunne gått så mye værre hvis jeg ikke var på sykehuuset.

venter nr5 nå,og jeg er forberedt på prematur.har mye plager,og er redd ting setter i gang som sist.men jeg skal i morgen på sykehus,så får vi se hva som skjer.min historie er ikke like ille som din.kan tenke meg du er redd,bekymra osv.forstår hva du går igjennom nå.

jeg ble livredd da jeg forsto at en til var på vei.vil ikke gå igjennom det der en gang til,men nå er jeg i uke 28,og er her ennå.plagene er værre,så jeg forbereder meg...men håper ting går bra.

er veldig vanskelig å snakke om redslen min,for folk forstår ikke hva jeg gikk igjennom alene.min mann var hjemme med to små,og kom ikke før dagen etter.jeg sprang mellom to kuvøser,og klarte ikke knytte meg til barna før lang tid etter.

nå i dag er jeg glad for at jeg har jentene.den ene hadde ikke klart seg,hadde jeg ikke vært innlagt.men gleden over den lille jeg bærer nå satt lang inne.jeg tørr nesten ikke knytte meg skikkelig.er så redd han ikke klarer seg.har mange vonde kynnere og mere til,så jeg er forberedt på det meste,men håper jeg får hjem i morgen.mista komtakten med han noen dager.kje te kun små dult,men nå er det mer liv igjen.men jeg vet ikke hva jeg skal tro.går det bra,ja da er jeg heldig.

håper ting går bedre for deg denne gangen,og at du får den hjelpa du skal ha.er jo verdt det,vi går med noe verdifult.skjønner din sitvasjon nå.jeg har vært der,og er der selv,men ikke fult så galt.

lykke til.