Sovevanene har endret seg hos baby snart 6 mnd.

[Anonym bruker]

Babyen som før var så grei å legge har blitt skikkelig pyton å legge.

Før ble han lagt både i våken og sovende tilstand for natta uten at det gjorde noe. Kom aldri så mye som et pip.

Så snudde det seg brått for litt siden (husker ikke nøyaktig når). Nå hører det til skjeldenhetene at han legger seg uten å gå gjennom en hyl og skrik seanse. Når vi kommer inn til han, så roer han seg. Han ligger da og smiler og ler, og skal leke. Men følger nøye med på om vi beveger oss. Et lite skitt bort fra senga, så er det på'n igjen med hyl og skrik. Sånn kan han holde på en stund før han roer seg og sovner.

 

I dag har jeg vært alene med han hele dagen. Pappa dro på by'n med kolegaer rett etter jobben. Og "englene" må vite når han kommer hjem. Babyen har vært værre enn noen sinne i kveld.

 

Jeg har liten lyst til å venne han til at en av oss skal stå ved siden av sengen hans til han sovner, men det river meg i hjertet og høre at han gråter. Han har det ikke vondt eller noe, det er rett og slett trassgrining.

Han gjør sånnt dersom ting ikke går helt som han vil, for den unge herremannen har allerede lagt til dage en svært så sterk vilje.

 

Hva kan man egentlig gjøre med noe sånt? Som sagt, jeg har svært liten lyst til å stå ved siden av sengen hans til han sovner.

[*ulvemor*]

jenta mi var veldig vanskelig å legge fram til hun var fire mnd hun, og da satt jeg ved senga hennes og strøk henne på kinnet. Trur ikke jeg skjemte henne bort av den grunn, for nå 6,5 mnd sovner hun på et blunk. Kanskje han plutselig har begynt å skjønne at du faktisk forlater han når han skal sove, og har litt behov for å ha deg ved siden av seg en stund? Gi han det han trenger, så trur jeg nok at du vil oppleve at han blir enklere å legge igjen. Er det ikke rundt denne alderen de begynner å skjønne at de ikke lever i symbiose med mor, men at de faktsik er en egen liten person da? Kan jo skremme vettet av enhver det hehe..

men syns du det er slitsomt, så sies det jo at de er gamle nok til å skjønne at mamma kommer tilbake om hun går ut, så du kan jo vurdere en skrikekur, men det hadde vært uaktuelt for meg i hvertfall..

[Anonym bruker]

Han pleier å ha fått kose på armen vår før han blir lagt i sengen. Det har vi alltid gjort.

Med eldstemann så sto jeg ved siden av sengen hans og koste han helt til han sovna. Det var ikke særlig smart. Han var flere år gammel før jeg kunne slutte med det. Vil ikke oppleve det en gang til.

Egentlig så synes jeg ikke det er så galt at babyene gråter litt så lenge dem vet at det er noen der. Vi har begynt å ha døra til rommet hans oppe sånn at han hører oss og vet at vi er i nærheten. Men det hjelper lite.

 

Hmmm... nå tror jeg jammen han har sovnet, i hvertfall ble det stille på callingen.