Hva gjør dere de dagene dere mister motet?

[Anonym bruker]

Når dere ikke orker få klappen på skulderen og ordene om at det sikkert ordner seg i rett tid, og at det skjer når det skjer?

Når kroppen blir ens fiende og sjelens fengsel som sender ut forvirrende symptomer og en innser at det ikke funker å tolke hva den sier...

Når hver syklus som går slår en i bakken og en mister helt lysten på å prøve igjen, for å bli skuffet igjen...

 

Jeg er ikke der at det er tid for å springe til legen. Men jeg er sliten og så motløs. Orker ikke mer . Vet at et lite barn bare er et av Skaperens mirakel og at en er helt maktesløs i bestemmelsen. Man er kun et lite menneske blant alle andre på jorden.

Har ingen steder å gråte. Men kjenner sorgen blir større for hver gang. Vet at plutslig kan alt snu og bli bra. Eller at det aldri blir bra...Hva vet jeg om fremtiden?

Hvor går dere...hva gjør dere som føler det slik?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hei, anonym:)

 

Du får virkelig frem de riktige ordene, er selv ikke så flink med å kunne finne de rette ordene på riktig måte, men slik som du beskriver hvordan du har det så kjenner jeg meg godt igjen...

 

Det er ikke noe morsomt, er selv bare i 4.pp, men jeg syntes at jeg blir så skuffet hver gang jeg får tanta på besøk eller at en test blir negativ at jeg bare rett og slett må sette meg ned for å gråte. Har liksom ingen å gå til, siden jeg bare er 18 år så har vi ikke sagt til noen at vi prøver... Samboeren min gir meg en slik klapp på skuldren som du selv skriver og sier at det går lang tid for å lage et slik verk. Sant, sant tenker jeg bare, for det er klart det gjør. Og når den dagen kommer hvor jeg kanskje finner ut at jeg er gravid, så vil jeg tenke tilbake at det er verdt all den ventetiden...

 

Men i mellontiden da jeg er som mest nede, setter jeg meg som nå forran dataen og leser hva andre opplever, andre som har klart å bli gravide og hvor glade de er. Det gjør meg godt å lese hvor glade andre er for det.

 

Håper jeg kunne hjelpe deg litt:)

 

Stooor klem fra en som forstår:)

 

[Anonym bruker]

ÅÅÅH som jeg kjenner meg igjen. Jeg har hatt mange slike dager. Og det er ganske tøft.... Men det som har hjulpet meg mer enn noe er hunden min... Han er 9 mnd, og har så mye kjærlighet i seg. Når jeg er trist legger han seg på fanget mitt og titter opp... så tar han og tar fjeset sitt intill mitt og rundsleiker meg, før han tar kinn mot kinn. Han er så fantastisk. Og det at jeg har en hund som er avhenging av meg, både til mat, turer og kjærlighet...det hjelper.

Hadde jeg ikke hatt min lille hund ville jeg nok ha hatt det mye værre.

 

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Jeg er vel inne på tanken om jeg skal unngå å lese om andre som blir gravide ..som prøver...logge meg ut fra den delen litt. Vet ikke om det hjelper, men nå kjennes alt så motløst.

Dessuten blir jeg sint. Kanskje det er en god blanding av hormoner også, men jeg blir så sint på alt. Og jeg er egentlig en ganske glad person...

 

Det regner her idag. Det kan jeg glede meg over for varmen har gjort det enda verre.

Så jeg får vel kikke ut på regnet..glede meg over de dråpene...tenke på noe annet en tid..?

 

Klem tilbake...

[Anonym bruker]

Har en hund. En stor hvit lurvete gutt på 12 mnd. Det triste er at han kanskje får min frustrasjon, at jeg lettere blir sint på han...Men han er god. Han hjelper meg gjennom mange dager..og kvelder.

 

Jeg har en liten sønn også, så livet kan jeg ikke gi opp.

Men denne gangen ble det så vanskelig å bli gravid. Ble gravid, men fikk operere bort egglederen for å overleve...Etter det har jeg bare levd i "hormonhelvete", og mannen min forstår jo ikke. Ikke kan jeg forvente det heller...