Alle har "glemt" barnet jeg mistet

[*smil* m/ snupp06 & gutt 07]

Etter at vi bestemte oss for å få barn ble jeg gravid på første forsøk. Etter uke 12 var jeg overlykkelig, og følte meg veldig heldig. Halveis i svangerskapet skjedde det som ikke skulle skje.. Var på kontroll hvor det viste seg at det ikke lenger var noe liv. Den lille gutten var død.

Vi ble sendt hjem med beskjed om å komme tilbake neste morgen hvor en fødsel skulle bli satt i gang.

Det lille nurket ble født på naturlig vis 29.oktober 2004. Jeg har aldri følt meg mer tom innvendig.... Det verste var å dra fra sykehuset dagen etter. Jeg følte at jeg sviktet som mor ved å etterlate MITT barn på sykehuset. Obduksjonen tok lang tid, men i desember fikk vi gravlegge barnet vårt. Vi valgte å gravlegge ham i en felles minnelund for dødfødte barn, i Oslo. Jeg løftet selv den lille hvite kisten ned i graven. La en stor bukett med hvite og røde roser med kisten.

Jeg besøkte graven flere ganger i uken til å begynne med. Jeg satt på benken alene og tenkte på ham, snakket med ham osv. Jeg tente ofte lys og satt bamser der til ham. Jeg ba tom til Gud om at han hadde det bra (er ikke spesielt kristen, så ber vanligvis ikke).

 

Det tok lang tid før vi ble gravide igjen, og når vi ble mistet vi i uke 5. Men så ble jeg gravid igjen. Nå har jeg fått en nydelig jente. Hun er virkelig solen i mitt liv, god, frisk og glad.

 

Det jeg synes er vanskelig er at alle snakker om hvor heldig vi har vært (og for all del; det har vi). Men INGEN nevner noe om barnet jeg ikke har......... Ikke en gang min samboer.... Jeg har vært på graven etter jeg fikk min datter (litt sjeldnere nå da vi har flyttet fra Oslo), men uten samboeren min.... Han sier han ikke tenker på det mer.....

 

Jeg synes det er vanskelig å glemme mitt eget barn... Og ikke har jeg lyst til det heller... Jeg gikk tross alt gravid med barnet, jeg fødte det og jeg så den lille babyen ligge der død.....

 

Mangler kanskje å snakke med noen om det.. Vi fikk tilbud om sorggruppe dagen etter fødselen, men da var alt så mye for meg at jeg sa at jeg ville vente... Siden har jeg ikke hørt noe.... Skulle ønske det var litt mer oppfølging.....

[Cat.68]

Jeg skjønner så godt hvordan du har det,jeg mistet også halveis i svangerskapet. Jeg er heldig for jeg har den nærmeste familjen som lar meg få lov å inkludere Marius i våre liv. De trekker seg ikke unna når jeg snakker om ham. De snakker ikke selv mye om ham og ikke trur jeg de tenker på ham slik som jeg heller, men det kan jeg jo ikke forvente heller.

 

Jeg har også i ettertid fått ei lita datter og naturlig nok blir det hun som opptar de rundt meg og de trur kanskje sårene etter han jeg mistet blir mindre. Det blir de jo selvsagt ikke , for han vil jo altid fattes meg, men trur ikke de som ikke selv opplevd dette helt kan førstå den følelsen.

 

Mine nærmeste fikk se Marius og det trur jeg har vært med på å gjort at de er mer åpne iht ham. Jeg vil råde deg til å kontakte. www.englesiden.no og melde deg nn er. Det er et lukket forum for foreldre som mistet det kjæreste de har. Der vil du finne mange i sammme situasjon som deg selv, og der er det lov å snakke om alt som opptar hjertet ditt. Det er en god plass å være. mange klemmer fra meg.

[*smil* m/ snupp06 & gutt 07]

Hei

Takk! Godt å høre at det ikke er unormalt å tenke mye på det som har vært.... Klart jeg tenker mindre på det etter at tulla kom, men det er i tankene mine hver dag. Noen dager er det værre enn andre...

Takk for tipset om englesiden, skal gå inn der med en gang! Det er godt å "fortelle" det til noen som vet hvordan det er og som forstår. Føler at mange ikke ser sorgen i det i og med at barnet var dødt når det ble født....

[Cat.68]

kjenner meg så igjen i det du sier. Vi miste vår Marius den 23 sept i 04 og det går ikke en dag uten at han er i mine tanker. jeg savner honom masse og det vil jeg nok gjøre til den dag jeg selv dør. men livet går jo videre og sorgen tar mindre plass , blir mindre altoppslukende som tiden går. Man lærer seg å leve med tapet etterhvert. Selvfølgelig gør jo også det faktum at jeg fått ei datter etterpå at jeg ikke får like mye tid til å dvele og klamre meg til sorgen. men glemme, det gjør man aldrig, og det er altid en for lite i vår familje.

 

Gleder meg til å se deg på englesiden, men du må huske at det kan gå en liten tid før du melder deg inn til du får inpass.Du kan jo Pm meg der inne når du kommet så jeg vet hva for nikk du har. Jeg heter det samme der inne. mange klemmer fra meg!

[*smil* m/ snupp06 & gutt 07]

Hei

 

Nå har jeg skrevet en mail til admin, så da sees vi nok snart på englesiden! Takk for gode tips!

[lovebaby]

Hei *smil*

 

Jeg vet også hvordan du har det, og det er forferdelig. Men tiden leger alle sår........ Iallefall for noen!

Jeg kan fortelle om meg ( og dette er min måte å takle det på ) Mistet min ene tvilling jente etter og ha blitt født i uke 22+5, den først tiden var helt grusom, jeg var så lei meg for hun jeg mistet og ikke glad for hun jeg hadde igjen, det var en så dobbelhet at det ble for mye. Som tiden gikk og vi ble trygge på at den andre tvillingen kom til å overleve så begynte ting og skje, da følte jeg det sånn at jeg ikke hadde lov til å være lei meg for at jeg hadde ei som levde. Denne følesen varte lenge.

Nå så tenker jeg ikke så mye på henne lengre, hun hadde ikke sjans til å overleve og det er sannheten at hun andre gjorde det er bare et under. Hun ligger på kirkegården og vi er eder og vanner og steller for henne, hun er alltid i våre hjerter, hun kommer alltid til å være med sin tvillingsøster og hun er i stuen( albumet og dåpslyset) som en mistet datter og søster.Vi har gått videre selv om vi tenker på hen ne og prater om henne.

Jeg var/er medlem på englesidene, men jeg finner meg ikke helt til rette der, men det er et så apsolutt et fantastisk sted.

 

klem*

[*smil* m/ snupp06 & gutt 07]

Hei

takk for svar. Har meldt meg inn på englesiden nå. Jeg får se hvor lenge og hvor mye jeg blir der. Godt å få "snakket" med noen om sorgen og savnet, men kan bli for mye og.

Har selv fått en datter nå (på 2,5mnd nå). Finner det av og til vanskelig å være enten glad eller trist. Merker at jeg tenker mer på barnet som døde nå, etter jeg fikk Aurora. Men sånn er det vel. Tenker mye på mye rart nå, etter hun kom. All tidligere sorg og sinne kommer frem. Frykten for at hun skal dø er der og ikke minst er frykten for at jeg skal dø blitt stor...

Så dersom jeg får "snakket" litt om sorgen nå, tror jeg det er en fin måte å komme videre på, nettopp å vite at det er normalt og at jeg ikke er alene.

[Anonym bruker]

Hei.

Har også mistet et barn. Ene tvillinggutten min. I uke 35+1. En nyydelig gutt som hadde all verdens rett til å leve...... Hans uflaks var at navlestrengen kom ned i fødselskanalen først......

Men vi fikk beholde broren hans, og det gjorde det litt vanskelig for omgivelsene rundt oss, for hva skulle de si?????

---- veldig mange valgte å glemme ham vi mistet! Men han er da fullt ut en del av familien han også!!!!

Det har ikke vært bare enkelt, men heldigvis så befinner man seg ikke i en tilstand hele tiden, men i perioder har sorgen vært utrolig tung ja....

 

Life isn't fear sometime.

 

Men det går videre..... :)

 

Og det er ikke enkelt for dem som er rundt oss å takle det at man har mistet et barn, det er noe som er fryktelig vanskelig å sette seg inn i. Har man ikke opplevd noe slikt selv er dt utrolig vanskelig å forstå hvilke følelser man sliter med........ ---for det er et h....

- men man lærer å leve med det.

 

[Anonym bruker]

Vi som har opplevd å miste babyen vår glemmer aldri.. De sier tiden leger aller sår.. men det burde het tiden lærer deg å leve med sårene, for disse sårene gror aldri!

Mistet min lille gutt i 91, og min lille pike i 97, og de blir aldri glemt.

Jeg har mange tunge stunder der jeg tenker på hvordan det kunne vært. Men jeg mener det er min "rett" å få sørge over barna mine.

Det er godt å kunne gi seg selv lov til det!

Så får andre mene hva de vil om den saken!!!

Tror det blir veldig forskjell fra kvinne til mann.. Vi ble kjent med den lille spiren som vokste i magen. Mannen kan ikke ta del i den biten. Selv om det er deres lille baby, blir nok forholdet veldig forskjellig.

Jeg gleder meg selvsagt over de flotte barna jeg har her hos meg, og jeg gleder meg over livet!

Men jeg håper og tror at det finnes et sted der alle englebabyene er, hvor de leker og koser seg... og at jeg kan få møte mine en gang..