Flere som er triste?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med mitt tredje barn, kunne ikke vært mer uplanlagt, men vet jo det blir koselig.

Jeg har vært hjemme i tre år, og er sliten av det...og rakk akkurat å glede meg over ny jobb før jeg fikk to streker på testen. Etter det har jeg bare vært lei meg....egoistisk, jeg vet det. Jeg er ikke bekymret for hvordan det blir å få nok en baby, for selvfølgelig vil jeg elske den nye like mye som de to jeg har. Men likevel har jeg bare lyst til å gråte hver eneste dag...lurer på om jeg holder på å bli deprimert...

Alt blir så mye tyngre..motivasjonen med å være hjemme fram til jobben begynner, hverdagen med ungene mine, forholdet til mannen min...alt. Jeg klarer det jeg skal, men disse følelsene er så ensomme..jeg er bare "innadvendt", noe som er veldig uvanlig for meg. Jeg vil bare være alene, sove, gråte......og klarer ikke glede meg, selv om jeg er fornuftig nok til å skjønne at ting blir bra.

Dere trenger ikke svare, det var bare godt å si det til noen. Alle andre "krever" av meg at jeg skal være lykkelig....

[Kris.]

Vil bare gi deg en stor trøste klem, det er jo mange som blir litt deppa når man er gravid..

jeg ble det sist jeg var gravid, men det gikk over..

 

ØNSKER DEG ALT GODT OG HÅPER DU KOMMER OVER KNEIKA SNART,

[Anonym bruker]

Ja, kan nok holde deg med selskap på dette... På vei med første nå og det gikk mye raskere enn planlagt. Klaffer dårlig med jobb og jeg føler meg ikke klar for å bli mor, selv om jeg er over 30 og godt gift. Alle vil nok si at forholdene ligger til rette for oss, og jeg trodde gleden ville komme når det skjedde, men der tok jeg feil. Gråt mye i starten, men går litt bedre nå. Er i 7. uke nå.

Og så kommer den dårlige samvittigheten for at jeg tenker disse tankene, og har en kollega på jobben som har slitt med å få barn i mange år...

Er allerede under oppfølging hos lege pga andre sykdommer, og fortalte henne at jeg syns dette var vanskelig. Hun sa at det ikke var uvanlig å kjenne på andre tanker enn bare glede, og at jeg måtte gi det hele litt tid. Så håper det går bedre etter hvert!

Lykke til du også! :-)

[Gjest]

Kjære deg! Synes at alle sine problemer er like viktige og det du føler høres vondt ut for deg. Jeg vet ikke om dette er noe trøst, men håper at det kan være det når du føler deg som lengst nede. Jeg er 33 og barnløs. Har slitt i over 5 år og endelig blitt gravid. jeg har hele tiden beundret slike som deg :-) og gjør det ennå, så ble jeg endelig gravid, men så viser det seg at jeg antagelig ender med en MA. Jeg vet man skal ikke glede seg over andres ulykke, men jeg vet av erfaring at det kan faktisk hjelpe å tenke at det er andre som sliter med andre ting. Hver med sitt. Vi får det aldri helt slik vi vil ha det, men det bruker å ordne seg til slutt :-))) kanskje har du mye hormoner nå og det vil gå over etterhvert. Du skal se at du får til å fortsette i jobben etter en tid :-)

 

Stor klem fra ei som føler med deg !

[Piraka]

Hei, jeg hadde det litt sånn da jeg var gravid med nr 2 selv om det var planlagt. Da hadde jeg vært hjemme lenge og endelig fått ny jobb igjen. Det endte med at jeg tok ut 3 1/2 mnd permisjon og lot pappaen ta resten av hjemmeoppholdet. For oss fungerte dette veldig bra, har jo rett til to timer ammefri den første tida. Kombinerte også med delvis hjemmekontor. For meg betydde det utrolig mye å kunne få "delta" på en annen arena enn hjemmefronten etter å ha vært lenge så mye. Og for pappaen og for samlivet vårt var det uvurderlig, rett og slett. Kanskje en løsning for dere også eller kanskje ikke. Uansett ville jeg fortelle dette til deg for å vise at det går an å "gå inn i seg selv", finne ut av hva det er en føler ikke stemmer og deretter finne en løsning som gjør hverdagen lettere enn å bare følge strømmen.