I morgen...

[Gjest]

I morgen er det bare 100 dager igjen til veslemor kommer. Vi gleder oss kjempe mye. Går snart over til 3 trimester...Tiden går fort nå. Snart sitter vi med en liten tass i armene våre, og vi blir en liten familie. Det er helt sprøtt å tenke på. Skal vi ta oss av denne lille bylten til den er over 18 år. Noen ganger er det skremmende, andre ganger tenker jeg dette blir kjempe gøy. Jeg kjenner at følelsene er så delte nå. Har vi gjort noe vi kommer til å angre på, mister jeg å mannen min den "kjæreste" tiden for gått... Men så kjenner jeg sparkene fra lille trollet vårt også er følelsene tilbake til hvor riktig dette er. Å være gravid er kjempe fint, men mange rare følelser som jeg ellers ikke ville tenkt på.

[selfangerkjerringa]

Der tar du nok feil, unge dame........ du skal ikke ta deg av veslemor til hun blir 18, dette er en livslang forpliktelse Mamman min hadde rier i tre døgn da jeg fødte min datter, hun hadde bryllupsnerver da jeg gifta meg, hun lå våken om natta da vi kjøpte hus og hun kommer til å bekymre seg for om jeg husker skjerf når det blåser på vinteren selv om hun er 94 og jeg 70 Garantert! Sånn er det bare

 

Det er underlig så mange tanker som kommer inn i hodet i løpet av en graviditet. En får satt alt - absolutt alt i et annet perspektiv. Det er også helt forskjellig for meg denne gangen - jeg venter nr.to, har ei nydelig jente på litt over 2 år fra før. Klart man mister noe som kjærester når man har barn, men man får også så utrolig mye annet! F.eks når lillejenta insisterer på at mamma og pappa også må gi hverandre god morgen-nuss på søndagsmorra, hun sparer de halvspiste lørdagsgodtene til pappan sin, og lister seg rundt hjørnet av kjøkkenbenken for å skremme meg mens jeg lager mat, mens pappa'n hikster av latter på gangen fordi HAN har fått henne til det....

 

Husk å se det i riktig kontekst Og husk å elske det dere har istedet for å lete etter noe å elske!

[Gjest]

Så koslig innlegg. Det er sant som du sier at det er en livslang forpliktelse. Så absolutt får en satt ting i perspektiv. Jeg skal ikke klage. Har en søster som mistet sine tvillininger når hun var 4, 5 mnd på vei(pga forgiftning igjennom et ubefruktet egg , skjer 1 av 1000, så det måtte skje henne uheldige anton) så jeg skal være glad. Vet at jeg har en familie som er kjempe opptatt av det kommende barnebarnet og tante og onkelbarnet deres, så jeg skal nok få mye hjelp hvis jeg trenger det. Min søster sier hun har eneretten på barnet siden hun har mistet, og må vente over 1 år før de kan prøve å bli gravide igjen.

 

Jeg takker for et fint innlegg av deg ka -ping. Noe å tenke på. Lykke til med nr.2 i vente.