Livet er helt jæ... etter SA`en enda....

[ano`num *17.03.10*]

Folk rundt oss forventer at vi nå har kommet over den lille krisen vår og at alt er som før. Men det er ikke det!

Føler livet bare er tomt. Jeg er jo glad for at vi har hverandre, og det at vi er så heldige å ha et barn kan ikke få større betydning enn det har nå!

 

Likevell føles det så tomt!

Endelig gravid etter så mange år, og alt vi har vært gjennom. Jeg hadde endelig turt å tro på at jeg faktisk var gravid, og legge litt planer fremover som gravid. Tapet i stede for maling. Leie hjelp til å bære flyttelasset. En jul som høygravid uten å reise til familie. Og slike ting, så går alt til h...

 

Det gjør så vondt.

Jeg var på jobb i går. Da sa sjefen min, som jeg ikke har snakket med på mange uker. "oi, nå begynner du å få litt mage".

Greide ikke å si "nei jeg har mistet" jeg da...

Pia vår også. Hun fikk jo vite hva som skjedde.... "Jeg er egentlig storesøster jeg nå" Som er en av hennes høyeste ønsker.

 

Særlig gravide skjønner ikke! Eller kanskje de tror de skjønner og bare vil være snille og dele sin "gravide-baby-glede" litt mer med oss som plaster på såret?

Det er _nesten_ slik at jeg i mitt verste øyeblikk skulle ønske at hun fikk føle litt på sorgen vår. Hun som ble gravid ved en av sine første samleier, og enda ikke har fått ordnet forholdet til faren (Ja, jeg vet at hun har helt andre problemer en vi har) Men hvorfor må det være så urettferdig? Kan vi ikke heller dele litt på det....

[*anonymen*]

Hei,

 

Jeg fikk så vondt av å lese innlegget ditt fordi jeg skjønner hvordan du har det. Nå har ikke vi prøvd like lenge som deg og mannen din (vi har prøvd i snart to år, hatt ett misslykket IVF, ett fryseforsøk som resulterte i MA etter ca 8 uker).

 

Føler meg også tom til tider. Det eneste som holder meg oppe er at jeg snart kan begynne igjen, men er litt redd for at jeg har alto for høye forhåpninger til forsøket som kommer i august. Om noe går i dass der så er jeg redd for hvordan jeg vil reagere. Det er også enkelte venninner jeg må holde meg unna nå, som feks de som ringer gledestrålende og forteller at de skal ha barn i desember (da jeg skulle ha).

 

Vet ikke, ble kanskje ikke så konstruktivt dette. Men jeg nekter å gi meg. Jeg skal ha barn, om ikke på neste forsøk så på neste etter det eller etter der igjen, og da er det min tur til å strutte rundt med gravide magen min og tenke på navn, gå på ultralyd og alt det som følger.

 

Om det finnes "rettferdighet" eller i alle fall en god Gud, så venter de som venter på noe godt aldri forgjeves (det nekter jeg å tro)!

 

Vennlig hilsen,

 

[synne-73]

hei føler så masse med deg, skjønner hvordan du har det.. det er over hode ikke lett, selv har jeg mistet 5 i ca 7-8 uke + ett barn.. men har nå en nydlig datter med ivf. det er som du sier kjempe urettferdig!!!!! vil ønske deg masse lykke til ihvertfal =)

[*Babylengsel*]

huff,det er vondt å lese ditt innlegg og føler veldig med deg.

 

Det er ikke lett og man må ta sorgen med seg videre dessverre.Ekstra vondt er det når andre ikke forstår og kan plumpe ut med de merkeligste ting.

 

Hadde det så utrolig vondt selv etter at vi mistet lille Camilla i uke 18.Vår datter som var nesten 6 år da,sørget også veldig.

 

Hun tegnet flere ganger død lillesøster(selv om hun ikke fikk se henne),hun har grått flere ganger disse siste 3 årene,hun vil aldri glemme lille søster....osv.

 

Kjent folk på gatene snudde seg bort og bare en på jobben spurte hvordan det gikk....når jeg endelig klarte å komme meg på jobb,5 mnd etter hendelsen.

 

De sendte jo bukett til meg fra arbeidskollegiet,men jeg savnet at noen skulle spørre mer eller bare si noe....

 

Vi var så sikker dengang at dette skulle vi lykkes med,men slik gikk det ikke.

 

Hun vil så gjerne at jeg skal bli gravid igjen og at hun skal få en levende lillesøster eller lillebror.....men det har vi ikke klart enda.

 

Det blir nokk ISCI til høsten.

 

Sender deg en stor klem og vet at du har det vondt.

Håper at du får noen bedre dager utover sommeren.

Du har all grunn til å si at du har det vondt....

 

 

[NyttKnøtt?]

Forferdeligt trist dette!!!

Forstår så godt at du har det vondt nå. Og at livet er urettferdig og jævlig. Håper du kan se fremover snart, tenke på at det kommer flere forsøk, og at du har blitt gravid og kan nok bli det igjen.

Vet dette er en fattig trøst, men det er alikevel en trøst.

 

Tenker på deg og håper det ordner seg snart.

 

STOR trøsteklem fra meg

[Gjest]

Hei Sulamitten

 

Føler med deg. Selv har jeg vært prøver siden 01 og har ingen barn fra før. nærmer meg noen år over 30 og har nettopp fått beskjed om at jeg antagelig har en MA. Skal sjekke igjen om en uke. Før dette har jeg aldri vært i nærheten av å være gravid.

 

Har svelt tusner på tusner av kameler i møte med unge og eldre vordene mødre med struttende mager. Har hørt på deres fødselstraumer og om lillegutt og veslejenta da og da og så og sånn var det og er sånn. Det har skåret meg dypt inn i hjertet mange mange ganger, men jeg har tenkt jeg må være sterk.

 

Vil bare si at du er ikke alene om dette. Akkurat nå er det et par tre venninner jeg bevisst unngår for å hente meg inn.

 

MEN vi gir oss ALDRI! Den som løper kommer frem, men kanskje ikke så fort som de andre siden vi må løpe over dobbelt så langt :-)

 

Stor varm klem til deg sulamitten, hilsen gamle liljekonvall

[Tinna*med nytt barn i juli!*]

Så mange flotte innlegg du har fått her! Jeg forstår deg godt - er i samme boks selv, men du har slitt litt lenger enn meg. Jeg følte meg også tom og ensom etter SAèn men har nå klart å innse (tror jeg) at jeg faktisk er tilbake på 0 og prøver igjen.

Livet er ikke rettferdig - og JA , det er frustrerende å se og høre om alle gravide rundt seg når det er på høy tid at det blir vår tur.....

Jeg skal ut i et vikariat nå i sommeri her på jobb for ei som skal ut i fødselspermisjon. Arrggh! Det er pokker meg jeg som skulle gått med den struttende magen og hatt termin rett rundt hjørnet!

Ønsker det lykke til i alle fall!

[Bia-liten]

Kjære deg.

 

Tenkte bare jeg skulle si at vi er da noen gravide som skjønner litt. Ihvertfall de av oss som har grått sine bitre/modige/triste tårer mens vi skrev innlegg her inne.

 

Nå har jeg ingen erfaringer med SA, har bare gått et stykke av veien du går nå. (Tom plommesekk var ekstremt sen eggløsning hos oss, så vi var en dag unna å spyle det lille fosteret ut i kontrastrøntgen. Jeg VET jeg er heldig!) Jeg vet likevel nok til å respektere at alle bærer sin sorg, og at sorg ikke kan hverken veies eller telles.

 

Det kan kanskje bli - ikke lettere, men - enklere når omgivelsene vet at dere mistet. Og det får de jo vite etterhvert. Det er stor forskjell på å leve med en kommentar som kommer fra noen som vet og noen som IKKE vet. En kommentar fra noen som vet kan sette seg som et hardt, innskrumpet arr på hjertet etterhvert. HER snakker jeg av egen erfaring.

 

Sender over en stor klem, for den kan kanskje spre litt styrke om i kroppen din så det blir enklere å gå stegene ut i levet dag for dag.

 

KLEM!