BØR JEG BLI ELLER GÅ FRA HAN?

[Anonym bruker]

Hjelp..vet at dette kanskje ikke hører helt hjemme her, men jeg prøver meg alikevel. Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 5 år, og sammen har vi datteren vår på 21 mnd. Vi har alltid hatt diskusjoner som vel er ganske vanlig, men det siste året har det bare blitt verre og verre. Vi flyttet inn i nytt hus for ett år siden, og dette har vi pusset opp i stor grad. Nå krangler vi hele tiden. Han mener jeg er så negativ osv. Han kritiserer meg for alt jeg gjør og sier, så jeg føler jeg må veie ordene mine før jeg sier noe. Kanskje ikke så rart man blir litt negativ når man bare bare får negativ feedback. Vi krangler om de minste detaljer, noen ganger skjønner jeg ikke engang hva det dreier seg om. Han kan bare plutselig eksplodere og bli sur. Er så fortvilet over situasjonen. Ting er ok i en periode hvor jeg da kommer meg litt "ovenpå", for så å dette helt ned i kjelleren når vi krangler..jeg blir jo så lei meg. Jeg ønsker jo å bo sammen med han, men vet ikke om jeg orker å ha det sånn lenger. Han er jo en mann jeg er glad i, og som er pappaen til mitt barn. Klarer nesten ikke tanken på å skulle bli alene mamma! Han er flink med datteren vår, flink til å lage mat, men der stopper det. Resten tar jeg meg av. Har vært å pratet med familievern kontoret alene (han nekter å bli med på noe sånt). Er så fryktelig usikker på hva jeg skal gjøre. Det vrenger seg i magen bare jeg tenker på ordet "flytte", men kanskje er det det beste?

Blir kjempe glad for innlegg og synspunkter, trenger hjelp!

[EvaS]

Hei! Dette blir ikke mye hjelp, men bare noe jeg tenker på... vi (mannen og jeg) har hatt perioder når vi er så negative (mot hverandre), hele tiden, men til slutt er det begge to som ville gjøre noe med det... Jeg mener at vi satt oss ned og snakket om dette så mye. Men poenget er at man "må" ville. Vi vet begge to at det er verdt det, at vi vil være sammen, og da må vi snakke om problemene. Selv om det kan dreie seg om et problem som bare en av oss ser som problem. Vi har stort sett var heldige at disse negative perioder gikk over, etter mye diskusjoner... men vi vil fortsatt begge to gjøre alt mulig for å få det til, for å være sammen.

Hvordan er det hos dere? Er det bare du som ser det som et problem?

Hilsen

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar! Neida...vi ser jo på dette som et problem begge to. Det er bare det at det ikk går an overhodet å si noe til han..han tar ikke kritikk. Prøvde i går etter atter en diskusjon, men da gadd han ikke prate med meg sier han. Da er det jo ikke så enkelt. Men jeg får bare prøve å fortsette. Hyggelig å høre om andre som lykkes med de samme problemene, det gir en jo motivasjon for ikke å gi opp:)

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Sånn har vi hatt det i perioder, og det har alltid vært perioder da vi enten har hatt det veldig travelt med jobb og sånn, har drevet med oppussing (jobber man ikke likt, er dette en mega parforholdstest har jeg erfart, og flere venner med meg) eller jeg har gått på ppiller (jeg som er den aggressive, da). det høres banalt ut, men litt ferie og fri gjør underverker hver gang!! legge til sides alt mas, bare nyte tida sammen (ha minst mulig planer) og fokusere på hva man liker ved hverandre. men det forutsetter jo at begge er med på 'avtalen'.... ikke for å komme med en lettvint løsning, men sånn har vår erfaring vært i alle fall. funker ikke det, eller å prate om det (med eller uten familievernstøtte), hadde jeg kanskje revurdert forholdet, selv om jeg (som du) får angst av å flytte... ikek bra for noen av partene (du, ham eller datteren) med konstant sur stemning og krangel..

[ElseMerete]

Jeg har vært alenemor og det er temmelig tøft. Det beste er å få det til å fungere. Jeg er enig med de som sier at mye stress tærer på forholdet. Jeg fikk ikke med meg om du jobbet full stilling, men hvis du gjør det ville jeg vurdert å jobbe redusert. Da slipper dere å krangle om hvem som skal gjøre mest i huset i hvert fall.

[annie-77]

Vil bare si at det blir ganske sikkert tøffere om du blir alene.

Gi forholdet tid er mitt råd, noen mnd er det kjipt men så bedrer det seg gjerne igjen.

Kanskje er dere slitne etter oppussing og flytting? Forsøk å gi han masse positiv oppmerksomhet for alt han gjør. (Selv om du føler at det er alt for lite) Skryt av maten, og be han lage ting som du liker ekstra godt (det smigrer et mannlig ego). Ikke fokuser på det han ikke gjør, skryter du mye så kan det hende han vil gjøre mer. Sett av noen mnd til denne metoden med positiv forsterkning.

Ikke så lett når man blir nedfor, men det er nok verdt det.

 

Masse lykke til!

 

[LegallyBlond]

Å være småbarnsforeldre og i tillegg pusse opp hus krever MYE, og mange får problemer i forholdet i sånne perioder.

 

Kanskje dere er litt lei av hverandre? KAn være greit å prøve å reise bort en liten stund hver for dere, og så kanskje n tur sammen. Komme litt bort fra alt, og tenkt dere litt om.

 

Men du bør nok få samboeren din til å snakke med deg, ellers er det vanskelig å ordne opp i problemene...

[Anonym bruker]

gå til samlivsterapeut

[Anonym bruker]

Ååå, dette er som å høre meg selv fortelle...Akkurat sånn har vi det også, pussig nok etter mnd med oppussing, flytting til ny by, nye jobber og barnehagetilvending. Skjønner? Vi har i allefall blitt enige om at det ikke er rettferdig for oss selv og ta en avgjørelse etter dette føffe halvåret. Går det enda et halvår, der vi sliter like ille, vil vi nok revurdere oss.

Våre problemer går hovedsakelig på arbeidsfordeling i hjemmet, dvs jeg gjør 90% - han 10%. Klassisk mao...Og hans jobbtid - jobber fryktelig mye!

Det jeg er ganske sikker på er at det stort sett ikke er grønnere på den andre siden - og jeg glamorisere heller ikke tilværelse som alenemor. Tvert om. Det re likevel godt å vite at vi er mange "i samme båt" og at man kan skylde litt på situasjonen fulltidsarbeidende småbarnsforelder - det er tøft!

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min og søskenbarnet mitt(singel unkar) leste dette sammen og vi kan begge si at vi kjenner oss godt igjen. Bygget hus som vi flyttet inn i for 2 år siden ,men er selvfølgelig ikke ferdige. Vi er stort sett alltid slitne begge to og det går ut over humøret. Det er da veldig lett å bli irritert over småting. Om det er noen trøst kan vi si at det høres ut som problemer flere småbarnsforeldre sliter med.

 

Vi prøver å snakke mye sammen å være flinke til å si unnskyld om vi har hatt en dårlig dag. Det er også viktig å prøve å ta seg i sammen å tenke seg om før en snakker. Men for at det skal fungere må selvfølgelig begge være bevisst på problemet og jobbe for å endre situasjonen. Et vennepar av oss som er 15år eldre enn oss og dermedmer erfaring, har et bra tips til å få forholdet til å fungere: i et forhold må en gi mer enn en forventer å få tilbake:)

 

 

 

[undager]

Kanskje kan det hjelpe om du spør han når han kan sette seg ned å prate om dette. Dere kan avtale tid noen dager i forveien. Og kanskje også hva dere skal prate om.

Mange synes det er veldig vanskelig å sette seg ned når man er helt uforberedt. Særlig hvis man synes det er vanskelig å ta kritikk, eller at det er vanskelig å prate om sånne ting i seg selv, så blir det enda værre å skulle sette seg ned å prate om det uten å være forberedt og vite om det på forhånd. Dermed hjelper det å avtale tid.

Han vet vel også at hvis det skal bli bedre så må dere løse dette sammen. Det går jo sjelden over av seg selv. Og så er det lurt at dere blir enige om at begge skal høre hva den andre tenker om de ulike situasjonene, uten å bli så veldig anklagende eller kritiske til hverandre. I alle fall må man prøve å være rolige. Da går det lettere å snakke sammen. Hvis dere klarer å sette dere ned å snakke så blir det uansett mye tydeligere hva problemet er hos dere begge.

 

Og så kjenner jeg flere som er alenemødre som synes det er mye mer slitsomt å være sammen med en mann det ikke fungerer med, enn å være alene. Hvis mannen ikke gjør så mye eller bare gjør at du er lei deg hele tiden, så kan det være lettere å være alene.

[Gry2]

Kjære deg

Forstår at du er fortvilet. Så flott at du tar tak i problemet og prøver å få hjelp til å løse det!! Jeg er selv nygift og vi har et barn på 10 mnd. I forrige måned var vi på "Godt Samliv" kurs i regi av helsestasjonen. Det var et fantastisk bra kurs som virkelig ga inspirasjon til å jobbe med forholdet og ikke bare ta det for gitt.

Jeg vil gjerne gi noen små råd (hentet fra kurset):

- Småbarnsfasen er en av de tøffeste periodene man skal gjennom her i livet, og et kjæresteforhold settes på prøve. Det er ikke alltid så mye plass til romantikk som man skulle ønske. Man er ofte sliten, og spesielt for dere, som har en hektisk hverdag og i tillegg pusser opp hus, er utfordringene sikkert store i forhold til å ha glede og glød i forholdet. Et veldig godt tips vi fikk på kurset var: Man bør aldri evaluere forholdet i en slik fase! Når man er på felgen er det veldig lett for å stille seg spørsmålet om man er rett for hverandre, men prøv heller å tenke at slik som situasjonen er, skal det mye til for å ha et rosenrødt forhold.

- Prøv å forklare for samboeren din om at et samlivskurs eller et møte med familievernkontoret ikke er skummelt og at man ikke trenger å utlevere personlige ting hvis man ikke ønsker det. Man kan få gode råd og tips om hvordan ting kan bli bedre på generelt plan om det er det man ønsker. Ofte er menn mer skeptisk enn kvinner til slike tiltak, men tror det skyldes at de ikke er godt nok informert om hva det innebærer. Dermed kan det virke litt skummelt og truende. Kanskje du kan fortelle samboeren din hvor mye han betyr for deg og at du virkelig vil at forholdet skal fungere.... men at dere akkurat nå trenger litt hjelp.

- Få tak i boken "Kjærlighetens 5 språk" av Gary Chapman!!! En fantastisk flott bok som kan gi alle forhold et skikkelig løft! Anbefales på det varmeste!!

LYKKE LYKKE TIL! Ønsker dere alt godt og at dere finner ut av det. Hadde vært kjekt å høre hvordan det går med dere etterhvert...

Klemmer fra en bergensjente

[Viva_oslo]

Jeg synes dette forholdet høres utrooooolig slitsomt ut. Å skulle "liste seg" rundt i livet for ikke å utløse sinneanfall hos samboer er ingen god situasjon, og det er jo rent maktmisbruk. Den eneste måten du evt kan takle det på uten å ta skade, er å si det du mener, la ham bli sur og bare le/blåse av hele gubben. Når du lar ham diktere hva du får si og ikke si, blir du jo mer og mer underdanig. Dessverre er mange forhold slik......ofte er det "mor" som sliter seg ut på å skape harmoni og fred i hjemmet, mens både far og barn får lov til å være sinte og urettferdige...

 

Men det var egentlig noe annet jeg hadde tenkt å si, og det er at du ikke behøver å frykte å være alenemor! Jeg får nesten inntrykk av at det kun er frykten for å være alene som holder deg hos ham når jeg leser innlegget om igjen. Jeg er alenemor, har vært det siden veslejenta (nå 20mnd) ble født. Jobber full tid, har ingen besteforeldre som kan avlaste (de bor langt unna/er gamle), men har et bra forhold til faren hennes, som stiller opp en dag i uka. Slitsomt? Joda. Men ikke verre enn at jeg fint takler det! Jeg vil mye heller bo alene med henne enn å skulle balansere i forhold til en vanskelig mann! Har hatt samboer før, og vet hvor nedbrytende det kan være når forhold ikke fungerer. Jeg har det i alle fall mye bedre alene. Som barnløs var livet fylt av venner, fester, reiser, trening og kulturopplevelser, som mamma blir det naturlig nok litt roligere, men slett ikke så verst likevel.

 

Det er mye mindre slitsomt å være alene enn å være i et dårlig forhold - det er mitt poeng. Når det er sagt står du jo dessverre alene med valget ditt - og det er vanskelig. Lykke til.

[Anonym bruker]

vi krangle myyyyyyyyyyyyyyyyyyye når vi pusset opp, og drog det med oss videre i forholdet. Fikk god hjelp på familievernkontoret, og det er uhørt at han ikke blir med. Si til han at du vurderer å flytte om han ikke blir med, for barnet sin skyld. Kanskje er det lurt å ta litt pause fra hverandre? Kan ikke du og barnet reise til mormor 14 dager i sommer?