jeg får så dårlig sammvittighet vær gang jeg spør samboer!!!

[Anonym bruker]

etter jeg ble gravid forandret alt seg!!! han ville ikke beholde barnet men det ville jeg(bestilte abort med angret og beholdt alikevel) så gikk mot hans vilje, skjønner dere tenker at han har vært med på å lagd det men det var jeg som tukla med p plasteret og plutselig var det gjort!!

 

nå som han er 6 måneder har jeg egentlig ikke opplevd at han har bidratt så mye.. tenker ofte på at han vil jo egentlig ikke ha dette barnet, tenker på å gå fra hverandre men da får jeg enda mer vondt og tenker på at jeg må kreve penger av han(barne bidrag) vil jo ikke det da, uff!!! jeg prøver å forstå at han ikke vil være noe familie far men det er jo drømmen til oss jenter at han skal være den perfekte mann,, men her er det helt motsatt! babyen vår har vært kjempe snill sovet hele nattta siden han ble født og blid og fornøyd hele tiden, noe som har redda det meste!! han er nesten aldri hjemme og kjøper ingen til til babyen(bare når jeg spør pent)

 

aner ikke hva jeg skal gjøre, vil ikke at det at han ikke ville ha barnet skal bli brukt mot meg!!

 

 

[Luckyme og vennen]

Dette hørtes ikke noe kjekt ut! Men er det sånn at han viser null interesse for barnet? Ser det ikke ut som om han er glad i gutten? Virker det ikke som om han er glad i deg?

 

Nå er det jo sånn at det ikke er helt utypisk at menn "sniker" seg vekk fra ansvaret selv om de er interessert og glad i barnet...

 

Jeg råder deg til å snakke med ham om bekymringene dine.. kommer han med den visa om at han egentlig ikke ville ha barnet.. ja, da må du nesten droppe ham av hensyn til ditt eget barn (hvem vil vel ha en far som egentlig helst skulle sett at en ikke var født).. Og det er like greit å finne ut av dette mens gutten fremdeles er for liten til å huske ham...

[Mamma til gutt06+jente mai-10]

Huff det hørtes ikke særlig gøy ut. Viser han ingen interesse for babyen? Hva sier han om at du valgte å beholde babyen nå som han er så gammel? Han må jo ta ansvar for babyen sin selv om dere ikke planla å få barn. Det er veldig mange som ikke planlegger baby, men som får det likevell. Og jeg vil tro de aller aller fleste blir akkurat like glad i barnet sitt som de som har planlagt dette lenge. Noe annet ville vell vært litt rart.

Selv om han ikke ville bli noen familiefar, så må han jo innse at han har blitt det. Og må dermed leve som en. Hvis ikke han ønsker det, må han jo si ifra.

[Villemo&Pjokken]

Det skal du ikke ha, det er hans barn også, ergo hans ansvar også, på lik linje med deg!

Dere burde snakke sammen. Kan du ikke bare spørre ham om han ikke skjønner at du behøver litt mer hjelp fra hans side? Spør om han bryr seg om dere.. Prøv å finn en løsning. Og ingenting løser seg om man ikke har tillitt til hverandre så man kan snakke sammen.

 

Men om han ikke viser vilje til å hjelpe deg, og ikke viser interesse for barnet hadde jeg nok gått fra ham om jeg var deg...

 

Lykke til

[Gjest]

Kjære-kjære hovedinnlegger.

 

Dette hørtes nesten ut som oss dette. Vi hadde ei jente på 4 år-og jeg ble gravid. Gikk på pillen-men må ha mistet effekten etter magesjau eller noe-jeg tok ALLTID pillen... Jeg ville beholde barnet (vi hadde jo tross alt ei fra før da....) men han ønsket bare et barn. Under graviditeten ble jeg nesten "forlatt" han var ute å festet hele tida-aldri hjemme,jobbet mye også.. Skulle liksom vise at han var sterkt i mot dette. Han presset på om abort lenge etter 12 ukers grensen. Da termin nærmet seg var han fortsatt ute å festet-selv en uke på overtid!!! Jeg ville jo at vi skulle være en god familie-og tilga han hele tiden... Selv da han ikke var med på fødselen til sitt andre barn... Der opplevde jeg et smertehelvete uten like (unnskyld språket) og d helt alene... jeg tilga han d også-fordi jeg tenkte d ville forandre seg når barnet ble født...

 

Men det endte opp som hos deg-null interesse for babyen... Aldri skiftet en bleie,aldri stelt han,aldri passet han alene-aldri handlet noe til han. Kun eldstejenta som var verdt noe... dette barnet var bare mitt sa han faktisk flere ganger-og setningen " husk at jeg ikke ville ha flere" har jeg hørt 1000 ganger... Det har vært veldig slitsomt,tungt og trist-slik som du kanskje føler det... Og han brukte alltid dette barnet i mot meg slik du beskriver...

 

Her endte det hele med seperasjon når lillegutt var 10 mnd-d er 2 mnd siden nå-jeg flyttet ut med begge barna-kjøpte egen leilighet-og er nå alenemor for dem... Jeg var veldig overrasket da han under meglingsmøtet sa at han ville ha likt samvær med begge ungene-altså begge ungene annenhver helg og en kveld i uka.

Så nå i ettertid har han altså skiftet bleie,stellet gutten og lekt med han. Han betaler barnebidrag også. Men jeg har tenkt som deg-at jeg ikke vil at han skal "plages" med dette. Og jeg har derfor tilbudt han å slippe barnebidrag og samvær med lille grom gutten. Men d har han nektet på-for nå sier han at begge barna er hans og at han er like glad i dem. Han innser vel kanskje nå i ettertid hvordan han har oppført seg? jeg savner mannen min-og vil for alt i verden at d skal ende bra-at han vil ha meg tilbake-men kanskje er d dumt av meg... Kanskje jeg bare burde rive meg løs fra han og glemme han?

 

Det jeg vil frem til er at uansett hva som skjer hos dere-må d vel ende bra tilslutt? Du må tenke på deg selv-og babyen-hva er best for dere? Og kanskje ta en alvorsprat med samboeren din? Du har sikkert gjort d også-så er ikke enkelt å gi deg råd-selv om jeg har vært igjennom d samme-så er d bare du som vet hva som er best for deg.

 

Jeg sliter den dag idag med problemene jeg gikk igjennom under svangerskapet og fødselen-vil nok alltid være bitter...