hjelp!

[Anonym bruker]

Jeg ble seksuelt misbrukt som barn, og slet veldig med det under forrige svangerskap og fødsel.

Har nå blitt gravid på ny, og kjenner det "kommer" igjen...

Er det noen her som har fått hjelp til dette?? På hvilken måte?

Føler jeg kan legge dette på dette forumet, da jeg er så nervøs at jeg føler meg som førstegangs...

Velger desverre å være anonym her!

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd det samme som deg, og sliter også veldig med dette i svangerskapet. Er mitt første sv.skap. Før jeg ble gravid klarte jeg å skyve tankene bort for det meste, men nå ligger jeg ofte våken om nettene og plages med vonde tanker. Det er fryktelig tungt, og legger en demper på den gleden jeg skal føle over å være gravid etter 5 år som prøver. Mitt største problem, er at han som misbr. meg er i min nærmeste familie, og vi har kontakt den dag i dag, på grunn av at han er gift med et menneske som jeg er veldig glad i og som står meg svært nær. Nå er jeg redd jeg blir nødt til å bryte kontakten, jeg er nemlig så redd min datter skal oppleve det samme som jeg. Ville ALDRI latt han være alene med barnet mitt, så den saken er grei. Men nå har jeg funnet ut at jeg heller ikke klarer ikke tanken på at hun skal sitte på fanget hans osv. Og hvordan skal jeg kunne unngå det, dersom jeg ikke kutter kontakten?! Kan du fortelle litt mer om din situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg ble misbrukt fra jeg var 4-7år av en som da var i familien. Da dette kom ut, ble han kastet ut. Vedkommende er idag død!

Jeg er gift, gikk noen runder på dette med min mann da vi ble sammen, og brukte laaang tid på å opparbeide tillitt oss imellom. Tenkte jo sef på det inne i mellom, men det var i hvert fal ikke noe tabu lenger...

Så ble jeg gravid for første gang. Jeg slet med angst, og skikkelig fødselsangst... Hadde mest lyst å finne frem kniven selv! Kom meg gjennom fødselen (ALT foregikk på mine premisser, hadde på egne klær, de sjekket ikke noe før jeg hadde samtykket, osv)

Fikk en smell etter fødselen, men kom meg igjennom på egen hånd!

Så har jeg da blitt gravid på ny... Sover ikke om nettene, bare "dumme" tanker og drømmer, klarer ikke noe som helst av berøring fra min kjære (det går utover ekteskapet big time), osv. Gruer meg kjempemye til fødsel, og aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre fremover... Har ikke så mange mnd igjen heller...

 

Hadde jeg vært deg, hadde jeg brutt med vedkommende for egen helse sin del. Hadde ALDRI klart å komme meg igjennom at evnt misbrukeren skulle holdt min datter.. Hadde ALDRI fått være i nærheten engang...

[Anonym bruker]

Kjenner til at dette går ut over ekteskapet, og det er vel egentlig det verste akkurat nå for min del. Klarer ikke tanken på noe seksuelt samvær med min mann, tidligere har dette kun vært vanskelig til tider. Han er snill og tålmodig, men jeg føler jo at jeg tar ifra han (oss) noe viktig. Merker at han blir frustrert noen ganger. Og det er jo ikke rart! Det er kanskje på sin plass å søke hjelp, i den situasjonen vi er i? Merker iallfall at dette blir verre dess lengre ut i sv.skapet jeg kommer. Jeg er i 5. mnd. nå. Problemet for meg, er at jeg aldri har fått noen hjelp med dette tidligere, og jeg er redd for at hvis jeg "stikker hull på byllen", så blir ting mye verre før det blir bedre... og da er kanskje ikke en graviditet tiden for å ta det opp? På den annen side så kjenner jeg behov for å lufte mine tanker, og rådføre meg med et annet menneske rundt hvordan jeg skal håndtere ting etter at barnet kommer til verden.

[Anonym bruker]

Mmm, jeg har heller aldri hatt noen hjelp for dette før.. Noe jeg egentlig klandrer mine foreldre litt for.. Det hadde vel blitt bedre jo føre det hadde kommet ut. Hadde man fått hull på byllen som liten, hadde man kanskje ikke slitt så i etterkant! Her er vel heller mitt problem at jeg ikke TØR ta kontakt med noen som helst. Orker liksom ikke prate med "folk" om det.. Om du skjønner?!? Mye kjekkere å kunne sette seg ned å skrive med folk en ikke kjenner... Men å sitte "face to face" med noen, tror jeg vil bli for mye for meg.. Bor dessuten på en liten plass der alle omtrent kjenner alle.. Sukk!

[Anonym bruker]

Ja hadde man fått hjelp som liten, hadde kanskje ting vært litt annerledes idag. Også jeg har klandret mine foreldre etter at jeg ble voksen, for at jeg ikke fikk noen form for hjelp etter at bomben sprakk da jeg var 11. Hadde det vært mitt barn som hadde opplevd noe lignende, så hadde iallfall jeg søkt all den hjelp jeg kunne få. Og han som hadde gjort det, skulle fått unngjelde for ugjerningen. I mitt tilfelle ble det stor oppstandelse med det samme jeg fortalte hva jeg hadde opplevd, men så roet ting seg i familien, og man prøvde å leve videre som før... Han som hadde gjort ugjerningen fikk ingen form for straff. Slik har ting rullet og gått gjennom årene... jeg har hatt jevnlig kontakt med misbrukeren, men vil spy bare jeg ser han. Det har jeg imidlertid holdt for meg selv, av hensyn til resten av familien.

Syns også tanken på å skulle prate med andre om det er fryktelig vanskelig, men kanskje burde vi gjort det likevel, for dette påvirker jo livene våre i veldig stor grad...

[Anonym bruker]

Huff dette har jeg også opplevt og tenker mye på episodene nå mens jeg er gravid...Jeg har kontakt med vedkommende i dag, han er gift med en i familien min. Hun vet ingenting ...jeg fortalte min mor det for mange år siden, men ba henne ikke fortelle det videre, dette har naturlig nok vært utrolig vanskelig for henne....Jeg er kommet så langt at jeg nærmest hater vedkommende, før plagdes jeg med at jeg faktisk likte han på mange måter, samtidig som jeg ble kvalm av å være i samme rom som han...Dette ga meg dårlig samvitighet, for da kom selvsagt skyldfølelsen..Han har ødelagt veldig mye av mitt seksulle liv, jeg debuterte veldig tidlig og lå sikkert med 50 personer før jeg var 18 år, grusomt og tenke på, men det ga meg på en underlig måte følelsen av å ha makt over disse mennene, som jo selvsagt var mye eldre enn meg....Hadde null føleser for dem...iallefall de fleste..

 

Jeg har fått en del hjelp av psykolog, men har vel egenlig aldri følt at det er det som har hjulpet mest, har kontaktet psykolog for andre ting, og når vi har kommet inn på dette har jeg rart nok følt at psykologen har trukket seg tilbake, blitt utsikker på en måte...Det er nok fordi at dette ikke har vært deres spesialfelt...

Ellers har jeg bearbeid mye av følelsene mine på egen hånd, skrevet mye av tankene mine ned.....

 

Håper dere har fått hjelp, Har dere vært hos psykolog ?

Jeg er kanskje litt eldre enn dere ? er 35 år og disse episodene pågikk fra jeg var ca 11 - 15 år..

[Anonym bruker]

Snakker dere med jormor om dette forresten ?

[Anonym bruker]

Har ikke fått noen form for hjelp jeg, men ang. jordmor; kanskje hadde det vært en tanke å snakke med henne. Hun er jo veldig søt og snill. Har ikke tenkt på det før. Takk for tipset!

[Anonym bruker]

Meg igjen...Beklager dere, nå leste jeg innleggene dere skikkelig og ser at ingen av dere har fått hjelp...Hvis jeg var dere ville jeg gjort et forsøk, hør med fastlegen deres om han/hun kan anbefale en psykolog...Her har jo det med kjemien til vedkommende alt og si, den må selvsagt være tilstedet for at dere vil kunne orke å åpne dere..

Men det er iallfall forsøket verdt, jeg gikk hos psykolog i begynnelsen av dette svangerskapet, dette var for andre ting, jeg lurte også på om det var så lurt og begynne å "pirke i materien" nå når jeg er gravid..

Min psykolog mente at det ikke gjorde noe..,eller iallfall så kunne vi se ann min reaksjon etterhvert...Vi snakket litt om episodene, men føler vel egentlig på en måte at jeg er ferdig med det..Iallefall synes jeg ikke hun kunne hjelpe meg...Men som sagt tidligere, det er nok lurt å snakke med en psykolog som har seksult misbruk som sitt spesialfelt...

[Anonym bruker]

Jeg er 23år jeg da. Har nok ikke vært i kontakt med noen fagfolk ne. Prøvde engang psykriatisk sykepleier i kommunen, men så fort jeg så at det var en som familien kjente veldig godt, smatt jeg fort bort ja..

Her har jeg desverre ingen jordmor i kommunen, ingen å kunne gå til. Han en fastlege, men han er totalt inkompetent. Men gidder liksom ikke bry meg helt. Er 6mnd på vei jeg da

[Rut Bram]

Anbefaler sterkt å snakke med jordmor om dette!! Hun skal være trent i alle mulige forhold som kan påvirke deg og barnet i svangerskapet, så hun vet nok råd, og vet hvordan du kan få hjelp videre.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at det er forfedelig at så mange har opplevd slike ting, og at jeg håper dere tør å søke hjelp etterhvert. Det som ihvertfall er viktig er at dere slutter å føle at dere må ta hensyn til noen andre enn dere selv i denne saken. Feks til deg som ikke ville at barna dine skulle sitte på fanget; misbrukeren vet jo godt hva han/hun har gjort og det burde være innlysende for alle (også misbrukeren) at du ikke vil at noe barn skal sitte på fanget hans/hennes.

 

Ønsker dere alle lykke til!

[Anonym bruker]

Jo takk for det! Hadde det fantes en jordmor i nærheten, hadde jeg nok tatt kontakt, men det gjør det uheldigvis ikke...

[Anonym bruker]

jeg har en far som er misbruker...

 

jeg husker ingenting fra jeg var liten, men vet at det skjedde noe, bare ikke HVA... og godt er det!

 

har vært på incestsenteret i vestfold, og fikk litt hjelp der, men jeg var 16 år, og ville vel egentlig ikke ha hjelp til noe... ( men sånn er det vel å være 16?)

 

er heldigvis en av de som IKKE sliter så mye med det. tenker som så at han ikke skal få ødelegge noe mer, så han har ingen kontakt med sønnen min, eller niesa mi.

 

han skal heller ikke få lov til å se babyen i magen min heller.

 

VET at JEG er den som kan beskytte barnet mitt\barna mine fra å møte en syk mann som han..

 

derfor skal han ALDRI få hilse på dem!

 

ønsker dere alle lykke til videre i svangerskapet!

 

alle følelsene dere har nå, vil mest sannsynlig (tror jeg) gå over når dere får nurket i armene deres!

 

det er bare å glede seg, og ta en dag av gangen!!

 

lykke til!!

 

- velger også å være anonym for en gangs skyld...