Andre med barn som er sjenerte og forlegne? Eller med gode råd?

[Anonym bruker]

I store sammenkomster som f.eks. bursdager der jenta mi ikke kjenner så mange, så blir hun sjenert, forlegen, kan ty til tårene hvis noen spør om noe, holder seg til enten mamma eller pappa, leker alene i en krok, står bare og ser forskrekket på andre barna osv.

Det er frustrerende og hjerteskjærende og se sitt eget barn slik, når hun kjemper mot tårene fordi hun må sitte ved bursdagsbordet og vertinnen spør om hun vil ha ditt og datt og mye skrål og tjohei.. Jeg må være der i tilfellet hun trenger meg, kan ikke være langt unna. Sist bursdagsselskap gråt hun to ganger og ville bare være et sted der de andre ikke var. Og det rare er at hun vil i disse bursdagene, så hun prøver jo stakkar. Når folk begynner å gå og folkemassene tynnes, så tør hun opp litt....men bare litt..

 

Er det bare min jente? Det kan jo virke slik. Alle andre barn i alle bursdager leker og herjer og krangler om leken. Hun tør ikke.

Hun er litt over 3 år.

Hva bør jeg gjøre? Støtter henne og tvinger henne ikke, men vil gjerne tøffe henne opp litt slik at hun slipper å plages med dette i oppveksten.

 

Hjelp oss.....

 

[Mamma til tre]

Eldstejenta mi var litt lik. Når vi var i selskap, måtte ho vere veldig i nærheten av meg eller pappaen. Når folk spurte ho om ting, svarte ho ikkje. Og kunne fort bli på gråten om det skjedde noko som ho ikkje heilt hadde kontroll på td då ho for ein gongs skyld turte å vere med på ein felles leik (lue-leiken)- då var ho 3 el 4 1/2.. og ho skjønte ikkje reglane. Og eg såg kor lei seg ho var den første som vart "ute" og ho egentlig ikkje skjønet koffor... så då ho kom bort til meg brast ho heilt i hop...

Ho var redd og sky...

 

Ho gjekk eit år på småbarnsavdelinga, og det året ho begynte på stor avdeling (4 år) forandra ho seg veldig! Ho blei tøffare og turte meir... no er ho snart 6 og eg er ikkje så bekymra for ho lenger. Ho har virkelig forandra seg sidan den gongen.

 

Mellomste jenta mi som snart er tre, er tøffare av seg.. men ho er endså ikkje komt i den alderen at ho er avhengig av å leike med andre. Då vi var i bursdag forrige dagen, var alle dei andre barna på leikerommet- mens ho satt i ein trøbil nesten heile dagen. Ho trivdes i sitt eige selskap, men behovet for å leike med andre blir nok større om eit år eller to tenker eg.

 

Så kanskje kjem også jenta di til å forandre seg sånn som mi eldste gjorde? Dere har kanskje prøvd dette, men eg ville foreslå at dere voksne blir med jenta i leik med andre. Kanksje dere kan sitte ved barnebordet sammen med ho, om dette bekymrer dere.

Håper ho blir tryggere og tøffare etterkvart.

[M&T mamma]

Jeg har samme erfaring som hun over. Min sønn var også en av de barna som er særdeles forsiktige sosialt. Han har gått i barnehage siden han var 1 år og de har hele tiden jobbet med å få ham tøffere. Han nektet/turte ikke hilse på folk han kjente når han møtte dem på steder som han ikke pleide å møte dem, dette kunne også gjelde barn som han pleide å leke med i barnehagen. Han brukte lang tid på å tine opp. Vi pleide å spøke i barnehagen med at de måtte hjelpe oss med å gjøre ham utagerende... Noe hjalp det nok også med det de gjorde der mens han gikk på småbarnsavdelingen.

 

I høst begynte han på storbarnsavdelingen og etter dette har han fått ny personlighet. Nå hilser han på alle og enhver som han tidligere ikke turte. Han tuller og pøbler i barnehagen og finner på ting han tidligere aldri ville turt å tenke på. Han har blitt veldig trygg på seg selv. Barnehagepersonalet i avdelingen han er nå er ikke overrasket. De sier de har sett slikt som dette mange ganger før.

 

Jeg tror veldig mye av dette handler om å bli større og få opplevelsen av at man da behersker det samme som de han har sett opp til. Mye vokser man av seg og en del av sjenansen er heldigvis borte. Men for all del han blir fremdeles sjenert, men ikke i nærheten av hvordan han var tidligere.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Jenta mi går nå på 3-5 års avdeling. Begynte der i år. Hun har gått i barnehage siden hun var rundt ett år. Det er nå i det siste hun har blitt slik dessverre. Hun er veldig skeptisk til guttene spesielt, for de bråker som regel litt mer. Hun har venninner i barnehagen som hun leker med så hun er ikke alene slik heller.

 

Idag leverte jeg henne litt for sent dessverre. De hadde begynt på frokosten og da måtte hun sette seg etter de andre. Hun var veldig forlegen, så ned og opp på de som satt der (for å se om de så på henne). En ansatt spurte henne om noe, men hun ville ikke svare. Ikke fikk jeg hadekos heller. Tror ikke hun turde. Får så vondt av henne...

 

Tror dere det kan bedre seg selv om hun har blitt slik i det siste (har alltid vært litt skeptisk da, det er nok personligheten). Men noe kan vel gjøres for å hjelpe henne?

 

HI

[Gjest]

Har du spurt de voksne hvordan hun er i barnehagen, om det er likt der når du ikke er til stede?

 

Hvis det er det håper jeg de er flinke til å organisere litt i barnehagen slik at hun blir med i leken. Lage små grupper innimellom så hun ikke blir så utenfor. Små gruppe med 3-4 på samme alder som henne, og prøve å styre leken litt så alle blir med uten at de voksne tar helt over.

 

Avtale med noen i barnehagen at de kan komme på besøk til dere. Et par jenter kanskje. Det å leke hjemme vil kanskje virke litt tryggere sånn til å begynne med.

Tror nok det kanskje vil gå over etterhvert. Men det er jo så fælt å se barnet sitt ha det sånn. Får nesten klump i halsen av å lese dette jeg.

 

Er de voksne flinke til å ta imot barna når de kommer på morningen. Selv om de kommer litt sent?

[Anonym bruker]

Dette er som å lese om mi jente som nå er 5,5år når ho var 2/3 år. Etter iherdig innsats fra bhg, oss hjemme og helsestasjon, er det mer normalt, siste 1-1,5 år har vi merket stooor forskjell, har fortsatt lang vei, viktig at skole start om et år ikke blir et tilbake fall. Vansklig å forklare alt her men les om SELEKTIV MUTISME og forlang at alle rundt henne setter seg inn i hva dette innebærer, viss en går frem på feil måte kan det bli værre og låse seg helt..

 

Blir så trist på desse barnas vegne, vansklig å få hjelp....

[Anonym bruker]

Ser at du har fått mange svar, men historien din traff meg litt og fikk lyst til å skrive....:-)

Min datter på 4 er ikke like sjenert som din kanskje, men likevel...Jeg ser at hun føler seg usikker i mange sosiale sammenhenger og at mange andre barn "herjer" og turer frem fritt uten denne usikkerheten. Det plager meg kanskje litt ekstra fordi jeg i grunnen er slik selv så da vet jeg jo hvordan hun føler seg....:-) Det plager meg også at hun har fått mer av det nå i en alder av 4 enn hun hadde tidligere. Vi har også en i omgangskretsen som minner mye om din datter og som kanskje til og med har det enda verre med sjenanse og usikkerhet. Hun tar til tårene ved for mye styr og oppmerksomhet og grenser vel muligens til det de kaller "selektiv mutisme". Jeg får så vondt av henne også......

Så du er iallefall ikke alene....:-)

[Anonym bruker]

Setter pris på alle svar her. Har lest om selektiv mutisme. Vanskelig å si om det kan være dette, hun er jo fortsatt lita. Jeg selv var ganske sjenert og sa minst mulig i klassene. Det har vært plagsomt for meg og har ikke lyst at snuppa skal føle seg slik. Men vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne.

Vi finner på masse ting i fritiden slik at hun leker med både venner og fremmede nå. Der det skjer i byen, der er vi For noen dager siden gikk hun opp i et hoppeslott og der var mange andre barn. Holdt på å få sjokk Et gledelig sjokk.

 

HI