skuffa og lei meg:(

[Anonym bruker]

I går var jeg og sambo ute på byen for å kose oss...Spiste middag og tok oss noen pils etter på. Jeg gledet meg masse,men skuffelsen ble stor..har ikke vært ute på byen på snart 2år. Så ja jeg gledet meg. Etter at jeg og sambo fikk barn har vi glidd mer å mer fra hverandre. Babyen er snart 7mnd nå. Føler at jeg og sambo ikke har noe å prate om lenger..Jeg er stup trøtt etter mange mnd uten en hel natts søvn. På hjemmefronten er det VELDIG LITE hjelp å få fra sambo, vil bare holde på med jenta når han selv vil.han blir lei etter 5min(tok tiden på han ett par dager her) Jeg må gjøre ALT som må gjøres innenfor husets 4vegger..

Jeg har sagt til han at jeg trenger å få sove en morgen jeg også, men han nekter å stå opp, for han er så trøtt sier han. skifte bleie og stelle gjør han ikke. ikke mater henne heller,er morens oppgave det,ja kanskje om man gir pupp,men det gjør ikke jeg.

 

I går kom selvfølgelig denne diskusjonen om arbeidsfordeling i hjemmet opp...Ble så skuffa over hans oppfatning av det å ha barn..hatt ett lite behov fortiden for å komme meg litt ut alene,shoppe,klippe meg,møte venner uten baby.

 

Jeg sa at jeg synes han kunne være hjemme med henne en dag sånn at jeg fikk komme meg litt ut..spille golf,møte venner og shoppe,få tankene vekk fra dagliglivet...

 

Hvet dere hva han sa?

Når han har vært på jobb hele uken, gidder ikke han å sitte barnevakt, da skal han ha FRI!

Hadde han jo bare jobbet, han er arbeidsledig, er på båten sin å pusser og gnikker hele dagene,men det gir ingen penger så det kaller jeg ikke jobb...

 

Dessuten mener ikke jeg at febre passer sine egne barn...å når skal vi mødre få fri? greit at jeg går hjemme for å passe barnet mitt...elsker å være hjemme med henne. men for å trives med å gå hjemme trenger man av og til nye inpulser....

 

blir snart gal...pakker snart baggen hans å setter på trappa....

[Anonym bruker]

ikke vent for lenge...ta steget

[Anonym bruker]

leit å høre.. vi var også ute i går,første gang sammen siden hun ble født for 3md siden. allerede etter 1 uke var jeg på kafe en formiddag med ei venninne, mannen min passer gjerne mens jeg er ute. han formaner meg faktisk å ta litt fri til trening og venner etc. sånn burde det være for alle, litt ensidig å tråkke rundt hjemme hele døgnet i ett år. dette håper jeg samboen din også forstår.

lykke til!

[Karin og Johannes]

Oi, sier jeg bare.

 

Vet mange inne på dib mener at man skal arbeide for forholdet (nesten uansett hvor slemt det står til...), og at man ikke burde råde personer som deg til å bryte forholdet, men...

 

 

...jeg hadde ikke funnet meg i det!!!!!! (Blir av og til temmelig rystet over hva mange damer her inne finner seg i...)

 

Det er nok noe grunnleggende galt ( i mine øyne) i hvordan han oppfatter arbeidsfordelingen der i hjemmet, og jeg tror IKKE det er

bare-bare å forandre.

 

Håper inderlig du finner en holdbar løsning. Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvordan i all verden har du latt det bli slik?? Dette er ikke noe som plutselig nå etter sju månder har begynnt å plage deg? Jeg synes egentlig ikke du har så mye å syte og klage etter. Det å få barn er en stor avgjørelse man bør ta sammen, og da på forhånd ha snakket sammen om forventninger og arbeisfordeling.

 

 

[Anonym bruker]

Er ikke bestandig ett barn er planlagt..Vertfall ikke her...fikk vite at jeg var gravid da jeg var 12uker på veg. holdt det skjult for alle til jeg var over 20uker på veg...JA forholdet skrantet før vi fikk barn,men nå er det blitt verre...ikke jeg som har skjemt han bort. det er det moren som har klart...når man kun er 2 i hjemmet vet man ikke helt hvordan den andre er...dessuten har han ikke vært så mye hjemme før han ble arbeidsledig for snart 2år siden...jobbet på sjøen. ogjeg forventet ikke at han skulle vaske hus når han kun var hjemme i helgene...men når han er hjemme hver dag, må man få lov til å forvente litt....å bortskjemte dritt onger er ikke lett å gjør om på....

[Anonym bruker]

Skal vel ikke råde deg til det ene eller andre, for ting må du finne ut av selv. MEN hadde dette vært meg og min situasjon så hadde ikke han der vært i mitt hus i alle fall. Og hvis du tenker på at barnet har det bedre fordi begge foreldrene er i hus, er ikke det alltid tilfellet. Hvis den ene er ulykkelig så merker barnet det. Og mamman bør være lykkelig, og blir da en bedre mamma også

Slik skal man ikke ha det altså! Huff, synes synd på deg. Lykke til.

 

[Anonym bruker]

Hjelpe meg, for en komplett idiot!!!! At det går an??? Nei, sette ned foten jente!! Vi lever i år 2006, og det må du banke inn i hodet hans.

Vil han ikke høre, ja da må du sette et ultimatum!! For dette blir ikke bedre med årene, når utgangspunktet er slik.

 

Jeg hadde aldri funnet meg i å bli så diskriminert!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[oui-oui]

Stakkars deg, det høres unektelig ut som du ville hatt det bedre uten denne dotten av en "mann"...

[Tredjemann på vei :D]

å hjelpe meg, og dette finner du deg i??? hadde jeg vært deg så hadde jeg dratt fra han for leeeenge siden! skjønner ikke at du og en del andre finner dere i sånn oppførsel jeg... har du ikke familie du kan dra og bo hos til du finner et annet sted å bo? eller så ber du han pakke og dra! hadde ikke nølt her jeg nei... blir helt oppgitt...

[Anonym bruker]

Dere der ute. Det er IKKE hennes feil!!!!!!!! Har en sånn mann selv. Ikke like ille men dog. Og mann min var ikke sånn til å begynne med. Det er ikke bare bare å forandre en som er på den måten heller. Jeg føler så med deg. Skjønner at du snart ikke orker mer. Jeg vet det ikke er lett. Og jeg skal ikke si at jeg har tørt å gjøre det. Men kanskje du tør. Har du sagt til han at du ikke orker mer og vil ha han ut om han ikke deltar i deres barns liv og tar i et tak hjemme? For min del er det iallefall slik at det kan være så som så med husarbeidet (bare han rydder opp etter seg selv) bare han med glede tar seg av barna. Ikke med et stort UFF gjør en bitteliten ting jeg ber om, som å pusse tenner på eldste dattera vår.

 

For alle dere andre: Ikke si at det hadde jeg aldri funnet meg i, på en slik måte at det blir hennes feil. Jeg sa også det en gang...........

[Anonym bruker]

Du er ikke alene... selv om mange synes vi er "idioter" som gidder! Jeg fikk simpelten sjokk da det etter noen måneder gikk opp for meg at mannen min (som jeg har kjent i ganske mange år) ikke kommer til å stille opp mer for babyen og meg enn det han gjør nå. Min mann høres ikke like ikke ut som din, men jeg er også skuffet og lei meg...

Etter 7 måneder har vi ikke spist ute og jeg har ikke hatt én kveld ute alene (ikke trening el.l. heller). Jeg har ikke sovet én natt, men han har tatt babyen et par morgener slik at jeg har fått en time ekstra (f.eks fra 0515-0630 he-he). Jeg anbefaler deg å konfrontere ham igjen med din oppfatning og spesifisere hva DU ønsker. Det å få barn opplever jeg som kjempeslitsomt og en prøvelse for forholdet, men jeg er villig til å la det "skure og gå" ganske lenge. Barnet/barna vokser til å blir jo lettere å håndtere for en pappa etterhvert også

Lykke til uansett hvordan det ordner seg!

[Gjest]

kan du ikke bare reise ut da en lørdagsmorgen? da har han jo ikke noe valg? det hadde jeg gjort, satt hardt mot hardt! det er hans barn og, da må han ta seg av h*n like mye syns jeg!

 

jeg hadde seriøst reist vekk, da må han bare ta ansvar...

 

lykke til, skjønner at det er vanskelig!

[Anonym bruker]

jeg hadde pakket sakene hans å satt de på døra, reist vekk og sagt at vi prates om noen uker sånn at han får tenkt litt på sin egen oppførsel...

[lillesøster skal bli storesøster]

huff, stakkars deg, du må jo bare si til han at du har faktisk også vært på jobb hele dagen(å være hjemme med babyen er faktisk din jobb på dagtid så lenge du har permisjon). Og at du faktisk også trenger litt FRI på ettermiddagene.

Jeg ville nok ikke turt å levne babyen til han og bare stukket, er jo babyen det går utover da om han ikke klarer det ansvaret. (men du kunne jo evt bare latt som du stakk, og lusket litt rundt huset for å se hva han faktisk gjorde da).

 

Lykke til ihvertfall!!

 

Det er jo kanskje også en ide å søke hjelp, familierådgivning er kanskje en mulighet?

[tvilling73, 05/07]

Uff, du må komma deg vekk! Nytta ikkje å venta på at han skal blir bedre!!

Spør han om han e veldig usikker på kordan en skifte bleia, bade babyen, legge den osv.. Kan jo ver at han e veldig usikker men tøff utpå..

 

Men ellers ville eg nok komt meg avgårde. Du får det mye bedre økonomisk òg.

Nå e jo han arbeidsledig. Du får barnebidrag, aleneforsørger (tror jeg), overgangsstønad og diverse.

 

Og så finne du deg en kjekke mann så kan ta vare på dåke om ikkje all for lenge! Heilt sikkert!

 

Ta sats! Ingen fedre ska ver sånn!