Livet er snudd på hodet.. føler meg så ensom! Er jeg ikke bra nok nå som jeg er blitt mamma?

[Gundersen]

jeg sitter her å gråter og syns synd på meg selv! livet som skulle bli så fantastisk er ikke helt som jeg hadde håpet på! På mange måter er det flott! har ei heilt nydelig jente, og en samboer jeg er glad i! sammen har vi det fint, og jeg ville ikke vært det foruten..Men jeg savner venner! i dag hadde jeg og en vennine planlagt å ha kvelden sammen. hun og to andre kom på besøk i firetiden, men det endte med at hun dro med de andre jentene da de skulle dra i 7-tiden da jeg skulle legge vesla for kvelden. Hun dro en hvit løyn om at hun var trett og ville hjem å legge seg, men visste ikke at jeg fikk med meg at hun var gira på å bli med å finne på noe med de andre. Samboeren min jobber på kvelstid, så jeg er bunden her hjemme. Jeg er tydeligvis ikke spennende nok nå som jeg er blitt mamma og har mange andre verdier i livet..Det var så utrolig trist at hun dro akkurat når jeg fikk barnefri for kvelden, og endelig kunne sette meg ned å slappe av. Trodde det var det hun hadde lyst til, og var ute etter da vi avtalte.. Men kanskje hun rett og slett fant ut at jeg er blitt for kjedelig eller?? uff, det er så synd at det er slik.. er liksom nå man finner ut hvem som er sine skikkelige venner..Vi bor i et landlig område utenfor byen, og jeg har liksom ikke noen å bare stikke bort til! Åh, saver det så veldig! føler liksom at det er så pes for folk å ta seg en tur på besøk. Og jeg kommer jo meg ikke så ofte ut. har ingen familie som bor nerme som kan være barnevakt! Og min beste venninde bor på en annen kant av landet, med to små barn! hadde jeg bare hatt henne her! Jeg føler på mange måter at jeg har alt, å bli mor er det beste jeg har opplevd i hele mitt liv! men syns bare det er så synd at mine venner ikke kan ta mer del i meg og gleden jeg opplever..fikk ingen gave til dåpen for et år siden heller..fra noen av vennene..Det er liksom ingen som ringer til meg lenger og sier at de savner meg sånn, og jeg får liksom sjelden høre "i kveld har jeg lyst til å være sammen med deg!!". og når det først skjer, drar hun når barnet legger seg.. er såret og fortvilet! For meg har det å bli mamma forandret livet mitt totalt. fra å være ei sprudlende jente med mange venner, føler jeg meg nå grå og ensom.Samboeren min har bodd i i byen her i flere år enn meg og har dannet seg et godt nettverk! mange av hans nermeste venner bor også i nærområdet..Er det flere der ute som har følt det på samme måten? del dine tanker med meg!

 

Ensom mamma

[mathilde]

Uffda, hørtes ut som du ikke har dagen i dag. Tror nok at mange kan kjenne det som deg innimellom- og kanskje blir det ekstra tungt når man er bundet fast til stuen etter leggetid. Er venninnene dine uten barn? For da kan det jo hende at man må jobbe litt med å finne en pålitelig passepike på kvelden, slik at du kan bli med og delta litt på deres arena. Er ofte sånn at livene blir veldig forskjellige for dem med og uten barn. Ellers kan du kanskje komme i kontakt med likesinnede mødre på lekeplasser o.l.? Er ihvertfall viktig å få tid til litt voksenkontakt og kanskje også utenfor huset.

 

Lykke til iallefall!

[prinsessesøsken-ønskes]

har det ikke helt som deg, men de fleste av mine venninner er single og uten barn så når jeg finner på noe med de føler jeg at snuppa mi er litt "i veien"... syns ikke noe om det akkurat!

 

går bare å venter på at de skal poppe ut noen bebiser så de skjønner litt mer av hvordan det er å ha et barn i hverdagen - man har jo faktisk noen andre å ta hensyn til.. (og nå er vi så helsige at et vennepar av oss venetr barn - xxxxer fingrene for at jeg kan handle bebisklær på nyåret:)

 

på den andre sidne vet jeg at jeg har forandret meg en del siden jeg ble mamma også - ser på endel av deres problemer som bagateller.. og er kanskje ikke like oppmerksom når de snakker om deres single-liv..

 

hjalp deg kanskje ikke så mye, men er heeeeelt sikker på at du ikke er alene om å ha det sånn:)

 

 

 

 

 

[prinsessesøsken-ønskes]

et veldig lurt å finne noen aom kan passe mini på kvelden - en jente i trillepike-alder kan sikker sitte å passe på etter at ungen har lagt seg:)

[Gundersen]

Tusen takk for svar!

Ja, vennindene mine er dessverre uten barn! så jeg forstår jo at vi har ulike verdier, men de er vel fortsatt glad i meg? Vet at ting hadde vært enklere viss jeg hadde hatt noen til å basse vesla på kveldtid, men har ikke så mange å benytte meg av. Det er jo noen som har tilbudt seg å være barnevakt av og til, men jeg er ikke den som liker best å overlate ansvaret til noen som barnet mitt ikke kjenner så godt og er vandt til. Det er helst folk som ikke står meg så veldig nær. hadde vært helt annerledes viss det hadde besteforeldre, tanter, onkler o.l. Så det er litt synd at de ikke bor nermere. Men har jo benyttet meg av tilbud av og til, og det har gått greit. Er jo med på ting av og til, men det jeg syns er så synd er at ikke vennene mine kan ta seg litt oftere tid til å komme hit, når de vet at jeg er så veldig avhengig av barnevakt! jeg har jo liksom leiligheten vår for meg selv, og vi har store muligheter til å kose oss her sammen! Ja, den store drømmen er at jeg en vakker dag plutselig skal støte på ei mor på min alder i nærheten her, som jeg skal finne tonen med!

får håpe på det beste!

[marianne1231]

Hei ensom mamma!

Jeg oxo har det på samme måten som deg.

Jeg ble mor igjen i voksen alder. Har 2 jenter som er 15år,og ei som blir 20år,og så har jeg lillegutt som er 14,5mnd.

Jeg er i tillegg alenemor,og hadde en del venninner før jeg fikk lillegutt for da hadde dem barn som er på alder med mine 2 eldste jenter,men nå som jeg har fått lillegutt så har jeg blitt mye alene,men lillegutt ville jeg ikke vært foruten.

Nå som jeg har han så er det ikke så enkelt å komme seg ut nei,og må derfor planlegge litt mer nå en før,og ikke bare ta det på sparket,men jeg har ei venninne som har en sønn som er 1dag eldre en min sønn som jeg traff på føden og vi bor ikke langt unna hverandre,men jeg kan ikke besøke henne hver dag heller.

Så det blir som med meg som deg,at det blir mange ensomme kvelder etter at han har lagt seg.

Men sønnen min er skjønn,og jeg elsker han over alt på jord,så jeg får nøye meg med å ha noen venninner mindre,og nyte dagene med lillegutten min.

Han er så blid og fornøyd om dagen,og gjør hverdagen lett å komme igjennom,og nå har han akkurat begynt å gå,og er skikkelig stolt,så jeg nyter dagen som alenemor og det takket være gutten min.

Jeg vet ikke om dette var noe til hjelp,men du er ikke alene.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene om å ha det sånn. Tror faktisk det er nokså vanlig - dessverre! Folk flytter så mye på seg idag og venner kommer og går. Tror faktisk vi jenter er mer sårbare for slikt i og med at vi gjennom tusener av år har vært mer avhengige av nettverk enn våre menn..

 

Selv hadde jeg det litt som du beskriver før, før jeg fikk barn faktisk. Bor på en annen kant av landet enn familie ol og selv om jeg hadde mannen min, så følte jeg enormt på ensomhet, lengsel etter å ha noen å stikke innom for en liten prat eller noen å finne på ting med. Følte meg venneløs og kjedelig. Det hjalp ikke på at jeg i tillegg hadde litt skyldfølelse over at jeg ikke klarte å være lykkelig når jeg gikk og planla bryllupp og alt egentlig skulle være på topp.

 

Men nå har det gått litt over, selv om jeg stadig lengter "hjem" til et sted hvor barnet mitt ville snakket med annen dialekt og jeg ville hatt noen å stikke innom når det passet en halv times tid. Men, det å få barn har faktisk åpnet noen dører for meg! Har blitt kjent med flere gjennom barselgruppe, åpen barnehage og når barnet har begynt å få glede av lekeplassen, har vi jammen kommet i kontakt med noen naboer også, så det er håp.

 

Det er imidlertid viktig å akseptere at du ikke kan få det akkurat som før, du må akseptere at ting tar tid og du må dessverre kanskje akseptere at du får færre venninner, iallfall for en periode - kanskje lurt å fokusere på noen få og huske på at det kan være vanskelig å sette seg inn i din situasjon og at du kanskje har noe de ønsker seg veldig! Man kan faktisk gjøre masse med en slik situasjon selv. Ta ansvar for seg selv, bestemme seg for å være imøtekommende ol.

 

Du har allerede fått tilbud om barnepass, men mener det ikke er godt nok når det ikke er besteforeldre, tante.. vel, begynn med å endre den holdningen. Prøv å bli bedre kjent med dem som tilbyr seg. Tenk at du er heldig som faktisk har blitt tilbudt dette! Det er det ikke alle som har... og hvor er faren oppe i dette her.. mulig du skrev noe om det øverst, men husk at dere faktisk er to om dette.

 

Lykke til!

[Gjest]

Hei! Skulle tro det var jeg selv som hadde skrevet det innlegget...føler det akkurat sånn jeg også. Har blitt ekstremt mye mindre sosial kontakt etter jeg fikk barn. Kan jeg spørre hvor du bor? Jeg har heller ingen å stikke bort til, og må kjøre et stykke for å komme meg til venner, og det blir ikke så ofte vi finner tid sammen.... Tenk om vi hadde bodd på samme sted....er jo lov å håpe:)

 

[Anonym bruker]

Hm ja... Jeg har innsett at jeg mister kontakt med en del venner i denne fasen, det er ikke til å unngå. Med mine nærmeste venner prøver jeg å snakke åpent om hvor vanskelig dette er, og prøver å finne løsninger som passer "alle parter". Lage middag eller kveldsmat til folk på hverdager (da sitter de ikke og tripper etter å gå ut) f.eks.

 

Tror mange barnløse venner setter pris på å høre at "gud, kan du ikke komme en tur en kveld og fortelle om den siste daten din" og sånn. Det er nok ikke selvsagt for dem at de fremdeles er interessante for mødrene heller!

 

Men må si at det var fryktelig taktløst av venninna di å stikke klokka sju en fredagskveld. Kan hun ikke ofre en eneste drekka-kveld?

[Anonym bruker]

Hei! Har følt det litt på samme måte med mine gamle venner, men jeg har vært så utrolig heldig å ha en super barselgruppe! Så jeg har fått mye voksenkontakt og tilbrakt mye tid sammen med dem i permisjonstida, og har ikke det samme behovet for å være sammen med de gamle vennene hvis de ikke vil.

 

Så det er et tips til alle ensomme der ute: Ta kontakt med helsestasjonen og sett sammen en barselgruppe! Jeg fikk egentlig ikke noen gruppe, men "maste" meg plass på en, og det er jeg kjempeglad for! Hele permisjonstida traff vi hverandre minst en gang i uka, og det var alltid noen å melde for å gå tur, gå i åpen barnehage osv. Selv om min barselgruppa har svært lite til felles utenom at vi fikk vårt første barn på samme tidspunkt, har vi fått utrolig god kontakt og blitt kjempegode venner.

 

Er klar over at dette er en solskinnshistorie, og at det ikke fungerer for alle, men det er i hvert fall verdt et forsøk!

[Snøfnugg75]

Eg synest du skal snakke med veninnene dine om dette! For er dei verkeleg veninnene dine, vil dei lytte til deg og strekke seg - for di skuld.

Mine vennskap har også endra seg etter at eg vart mamma. Nokre trekk seg litt unna (dei single), eg har kome inn i ein fase som er ukjent for dei, med nye kodar, nye rutinar. Så har du dei som gjerne vil komme dit (nygifte og/eller verpeklare) som er interessert. Og så dei som er i samme situasjon som deg sjølv.

 

Mine nærmaste veninner har ikkje born enno.

Eg har difor utvida vennekretsen og barselsgruppa var fantastisk! Der har eg iallefall fått ein venn for livet.

 

Og kanskje er det Barnas Turlag (DNT) der du bur eller andre møteplasser for mammaer?

 

Det er lov å vere skuffa. Eg trur ein kan gjere noko med det; det nyttar å prøve

Klem

[Gjest]

Jeg har det helt likt deg. Er veldig ensom for tiden. Mannen min jobber 9-12 timers arbeidsdager og vi er de eneste i vennegjengen som har fått barn. Søsteren min har barn, men hun bor så langt borte så det bli ikke til at vi drar der så ofte.

Så en annen plass at du er fra vestlandet? Stemmer dette?

Jeg bor i stavangerområdet...så hvis du bor i nærheten så kan vi ta en tur på en lekeplass en dag :-)

[Gjest poda]

Hei,

Jeg lurer på om du en en relativt ung mamma iom. at ingen av venninnene dine har barn? Ville bare komme med noen betraktninger, kanskje det kan hjelpe.

 

Vi har ei nydelig datter på 16 mndr som jeg har fått i ganske voksen alder (slutten av 30-årene) med min nye mann (var gift tidligere uten barn). Vi har det veldig fint - men samtidig veldig liten vennekrets, og de fleste får vi ikke truffet så ofte. Savner det sosiale veldig, men er ikke så opptatt av uteliv osv. Har nok vokst fra det nå :-). Det jeg savner mest nå er egentlig å ha venner med barn på samme alder som vår datter, for hun savner noen å leke med. Har ikke barnehageplass, så det blir ikke så mange barn hun treffer dessverre. Løser seg vel etterhvert.

 

Det jeg egentlig ville si er at når jeg var yngre, hadde jeg mange venner innenfor et kristent miljø. Er ikke med der lenger. Da mine tidligere venner fikk barn, så følte jeg ikke at det angikk meg noe særlig. Jeg hadde ikke noe forhold til spedbarn og hadde heller ikke lyst på barn selv. Jeg brydde meg om mine venner, men jeg hadde bare ingen ide om hvordan det var. Jeg har fått et helt annet syn på barn, og særlig andres barn, etter at jeg selv fikk min lille jente. Kanskje noe for deg å tenke på - dine venninner er ikke mindre glad i deg fordi du har fått barn - de har nok bare vanskelig for å sette seg inn i hvordan det er. Kanskje du kan forklare litt for dem? Også litt viktig at det ikke bare blir "barneprat" når dere er sammen, men at du også deltar i deres interesser fortsatt.

 

Synes uansett det var veldig umodent av din venninne å reise hjem istedet for å holde deg med selskap da dette var avtalt, men det tilskriver jeg ung alder (hvis det er sånn). Tror man tenker litt annerledes når man blir eldre, så du får trøste deg med det. Hun forstår nok ikke før hun selv får barn.

[Anonym bruker]

du må skaffe deg en barnavakt. Kontakt den lokale kirken, naboer, åpen barnehage, heng opp lapper. Det er lett å bli skuffet av venner, men vi som mødre mååååå bli flinkere til å ha et liv ved siden av og interesser utenom barna. Kanskje kan det vere greit å få noen venner som har barn og forstår din situasjon bedre. Ikke meiningen å være hard mot deg! Forstår altfor godt hvordan du har det, og det eneste som hjelper er å ta seg selv i nakken. Foreslå noe som ikke innebærer barn med vennindene dine, snakk minst mulig om barn, og de gangene du sier nei så legg til at du setter stor pris på at de spør og at du er lei for at du ofte må si nei. Åpen bhg. var redningen for meg, og så engasjerte jeg meg i en organisasjon. Der fikk jeg mine nye venner, og mitt nye nettverk - helt uavhengig av samboer sin gamle venneflokk. Det er tøft å flytte "hjem" til noen sitt nabolag, og en trenger egne venner. Stå på, og ta tak i sitasjonen. Det fungerer!!!!!