Kjenner jeg er litt grineferdig her jeg sitter....

[brooklyn]

I dag var siste dag av permisjonen min, i morgen begynner samboer sin "tørn". Ikke at det egentlig skjer før mandag, men likevel.

I kveld er han på jobb og jeg har vært hjemme med lille sjarmøren, kveldsstell og hele pakken.

 

La han i sengen sin, sang og koste litt, og da jeg skulle inn igjen for å bre på han dynen når han var nesten sovnet, smilte han når han så meg, med smale øyne, sa "mmmmmmmmmmmmmmmmmm..sukk...mmmmmmmmm" med lys stemme. Jeg pakket han inn i dynen, han sukket enda mer og sa "mamma mamma". så sovnet han mens jeg koste han på håret.

 

Gleder meg som bare det til å begynne på jobb igjen, få voksenkontakt og komme meg ut av huset. Men samtidig har tiden gått så veldig fort og jeg føler det er bare kjempekort tid siden jeg koste han på sykehuset og tenkte at nå kunne jeg aldri mer sove, han er jo så fin!

 

Min samboer snakker hele tiden om at han gleder seg sånn til den tiden han skal være hjemme alene med sjarmøren. Kjenner jeg blir litt misunnelig også.

 

Sukk. Noen som har opplevd det samme?

[Livmor]

Nei, har ikke det, men om 1,5 mnd er det min tur. Fikk skikkelig klump i halsen av innlegget ditt jeg. Gleder meg også til å komme ut blant voksne uten å prate barn hele tida, men får samtidig helt vondt inni meg av å tenke på at lillegutt må i barnehage. Var på møte der for tre dager siden, og hadde mest lyst til å hylgråte mens jegvar der. Ikke fordi barnehagen var dårlig, men fordi gutten min skal være der og IKKE hos meg!

 

Så tror nok tankene dine er helt naturlige jeg. Lykke til med jobben:)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg begynte å jobbe da mini var 6 mnd. Var jævlig første dagen, men det går fint altså!

[Drangelina]

Vi har det omvendt her hos oss...

I dag var siste dag av pappaens permisjon, og nå er det min tur. Han har vært hjemme med gullet i fire måneder nå (Gull er 6 mnd). Nå er det endelig min tur igjen!!!!

gleder meg skikkelig!

[Anonym bruker]

Ja, tårene sto i øynene mine da jeg leste innlegget ditt!! Dette kunne jeg skrevet selv. Begynner i 50%jobb i aug, men gruer som bare det! Jeg elsker jobben min, kollegene mine etc.... men tider her hjemme med lillemor har gått så utrolig fort, og fordi jeg av ulike årsaker har vært mye sliten dette året føler jeg liksom ikke at jeg har kost meg så mye med henne som jeg burde/ønsket - og nå er det for sent!!!!! Stakkars lille nurket mitt som skal i den fæle bhg......!!!

[brooklyn]

..sukk...Da han var 4 mnd sa jeg til min elskede at jeg ønsket mest av alt at lille sjarmøren ble en skikkelig mamma-gutt, som bare ville være med meg hele tiden. Samboer trodde jeg hadde blitt gal. Jeg trodde det selv også og gledet meg til han skulle få leke med andre barn i barnehage og være sosial.

 

kan jeg ombestemme meg igjen? Kan han baaaaare være med meg?? Sukk. Sentimental i kveld! Da jeg snakket med min kjære på telefon for å fortelle om leggingen, begynte jeg å grine. Kan man få barseltårer når babyen er ti mnd???

 

Han er jo så fin!

 

(pst. Er vanligvis svært oppegående og alt det der. Men i dag er det litt kjiperen..)

[Crazy mama]

Jeg kjenner meg igrunnen litt igjen i det du skriver. Jeg har vært ute i jobb i en uke nå, pappan er hjemme med godjenta vår. Jeg flyr hjem etter jobb for å komme fort nok hjem til henne. Knuger henne inntil meg, og er sammen med henne hele tiden til hun legger seg. Syns at de siste timene før legging går for fort. Likevel vil jeg si at det er veldig godt å være på jobb igjen, jeg har nok godt av å klippe litt av den forlengende navlestrengen. Frøkna og pappan koser seg hvertfall om dagene, det er sikkert. Det jeg gruer meg mest til er barnehagestarten i august, å ha henne der fra før 8 til like over 16 blir grusomt, det tror jeg nok. Jeg blir skikkelig deppa bare jeg tenker på det - huff! Skulle ønske jeg kunne ha korte dager, sånne fin-fine dager. Og gode timer sammen med frøkna om ettermiddagen, men ... Jeg sier; ja takk begge deler!