noe og tenke på

[Anonym bruker]

Jeg kom til og tenke på en ting, Vi venter vårt første barn nå i juni og alt har jo egnetlig bare hvert fokusert på graviditeten, og hvordan vi kvinner har det, hormoner, sipping, mage, baby,vogn,klær. Egentlig veldig lite fokusering på hvordan mennen våres har det. Jeg har merket nå at min samboer er lei seg frustrert og depripert på grunn av all den ventinga som foregår nå, han vet jo ikke sine armer råd om hvordan ting kommer til og bli tror nok han er veldig redd for det ukjente som kommer til og skjer ganske snart og jeg blir så lei meg når jeg ser at han sliter jeg vet han også gleder seg som en liten unge til han får se sønnen sin for første gang. Jeg tror nok det er en like stor påkjenning for pappan som det er for mamman. Så er det noen flere mødre som har opplevd at pappan blir også hormonell for og si det sånn.

Noe og tenke på dette, er nok ikke så enkelt for mennene våres heller

 

 

[Anonym bruker]

Tror det er litt av det samme her i huset, selv om han ikke sier så mye om det... har egentlig følt at han ikke har hatt så stor forståelse under svangerskapet for hva jeg har gått gjennom, har vært mye deppa og det pleier jeg alltid være når jeg har mensen til vanlig også. Så her frykter jeg langvarige barseltårer i tillegg. Det er jo ikke lett for ham å vite hva han skal gjøre, selv om jeg har prøvd å forklare at jeg bare vil at han skal gi meg en klem og trøste meg litt. Men han er ikke noe særlig god på trøst. Når han selv er nedfor trekker han seg bare unna. Her om dagen snakket han om å treffe ei dame han ikke har sett på et par år for å snakke om det han snart skal gjennom, hun fikk nemlig barn nylig. Jeg ble litt paff, han vil jo ikke snakke med meg. Og da kan jeg skjønne at han vil snakke med venner, men dette er ikke ei venninne, men ei han flørtet med før vi møttes og som fortsatt har kontakt med på sms en gang i året eller noe. Jeg fatter ikke hvorfor det skal være nødvendig. Håper det bare skyldes at han gruer seg osv. Her om dagen snakket vi om at det er helt ufattelig at vi snart blir 3 i huset, ingen av oss klarer å se det for seg. Nei, det er nok ikke så lett for gutta heller... men har bedt ham om å lese, dra på helsestasjonen, snakke med venner eller snakke med meg og når han ikke vil det, hva mer kan man gjøre..

[Sigbeth]

Mannen min sa i går at det finnes 4 typer mennesker:

-menn

-kvinner

-barn

-gravide kvinner!

 

Vi er nok noe for oss selv ja. Er en obs på dette og flinke til å snakke sammen (dette må gjelde for BEGGE!) så går det heldigvis bra som oftest. Trist hvis kommunikasjonen svikter under en så sårbar tid som graviditeten er.

[minimy m Emma & Emil!]

Her hos oss har kommunikkasjonen sviktet fullstendig!! Sambo bare jobber, å jeg tror kanskj d er for å slippe meg!! Maset mitt, tårene mine, å sippinga mi!!

 

Men er helt enig med hovedinlegger at det sikkert er vanskelig for mannen oxo.. Vet vvel ikk hva han skal si, gjøre osv...

 

Bare håper alt blir bedre når ungen kommer... Noe jeg tror er like vanskelig.. Men da har vi begge noe å fokusere på i allefall!! Å da kan han gjøre litt mer, å hjelpe til litt mer, forhåpentlig