Mange tanker.. :-/

[Vibeke28(fått to jenter)]

Vet ikke om det er flere enn meg som er blitt sånn.. men håper det finnes en sjel eller to her som kanskje forstår..

 

To år som prøver og 3 aborter gjør jo sitt med et menneske. Det hadde jeg regnet med.. Jeg er kanskje psykisk sterk, men så sterk er jeg ikke..

Men jeg er ikke blitt mer desperat etter baby. Jeg er derimot blitt veldig hard. Jeg har distansert meg helt fra å noen gang bli gravid igjen. Det er på en måte blitt en drøm som aldri kommer til å skje. Greit å drømme om, men det er alt det er - en drøm. Skjønte noen den?

 

Jeg kan ha mine svake stunder, når jeg ser en gravid jente, eller når jeg ser nyfødte. Da blir jeg først "svak" og klumpen i halsen vokser. Så svinger jeg om, og gjør meg selv hard. "dette er ikke for deg Vibbe!"

 

Så kommer andre tanker.. Har jeg fortjent dette? Har jeg gjort noe forferdelig slik at jeg nå blir straffet? Fortjener jeg ikke et barn til? Burde jeg heller begynne på p-piller, gå videre med livet? Burde jeg heller være sjeleglad for datteren min, har jeg i det hele tatt retten til å klage??

Er dette blitt min store byrde i livet?

 

Jeg svinger i humøret som ei i overgangsalderen.. Jeg har vært positiv i 1,5 år, men det siste halve året har humøret mitt nådd bunn - ihvertfall når det gjelder baby!

Samtidig så får jeg ikke meg til å begynne med prevensjon, jeg har jo prøvd. Men jeg klarer bare ikke!

 

Dette ble jo langt.. en uke uten å være aktiv på bim fikk frem mange tanker .. hehe..

 

Er glad dere finnes. Selv om jeg virkelig ikke unner dere å slite. Finnes det noe mer jævlig enn å være en "sliter?"

 

 

 

 

[Mie26]

Hei du!

Jeg skjønner hva du mener, selv om min historie ikke er identisk med din. Jeg har også blitt litt hard, orker ikke ta dette "baby styret" inn over meg lenger. For det første blir man så utrolig skuffet hver måned, man blir i dårlig humør, og blir sittende inne med mange ubesvarte spørsmål. For meg har det hele også blitt en drøm som jeg aldri tror blir sann! Har håpet og håpet og håpet, men bare nedturer. Har liksom gitt litt opp... Ser jeg gravide blir jeg først misunnelig, men tenker at dette vil jeg aldri oppleve og distanserer meg fra det hele. Det vanskeligste er at vennene mine begynner å få barn, og de får uten at det var meningen! Da kjenner jeg at jeg blir provosert.

Skjønner at du har det tungt, å slite med dette over lang tid, sliter på sinnstemningen. Jeg syns du likevel er heldig som har en datter. Kos deg masse med henne! :-)

Har selv prøvd i snart tre år, og har hver måned tenkt at NÅ går det, men den gang ei.

Har dere vært til utredning? Hvis ikke, ville jeg startet med dette. Vet ikke om du fikk datteren på "vanlig" måte, men uansett bør dere nok utredes etter to år med prøving. Kan være så lite som skal til! Er frustrerende å se andre få det til, og ikke en selv, når man ønsker seg et barn så inderlig..

Innimellom er det gode dager da man tror at dette skal vi klare!!! Klarer ikke gi helt slipp på håpet, selv etter tre år!

 

Masse lykke til, ta vare på deg selv.

[Steinbukk77]

Hei på deg

 

Det finnes ikke noe værre enn å være sliter tror jeg. Sorgen er lite håndfast, ikke blir det snakket så mye om det å ikke klare å lage barn på egenhånd heller. Så det er ikke mange som vet hvordan vi har det. Mange ganger da mensen kommer har jeg nesten den samme følelsen som da noen har dødd, så trist blir jeg...

 

Det at man har hatt aborter gjør noe med en. Jeg har selv hatt to senaborter, to små gutte engler... Ja jeg har blitt sterkere på en måte, men klumpen blir bare større og større for hver gang noen har fått barn eller enda værre, blir gravide. Jeg må være sterk, hvordan skal jeg ellers komme meg gjennom hverdagen. Har jo ikke noe valg.

 

I dag har jeg vært og hilst på min aller første tanteunge. Hun er bare fem dager gammel. Jeg har grått mye over henne, men gud så grom hun er alllikevel.

 

Jeg og mannen min har også snakket om, om vi har gjort noe galt i livet som fortjener slik motgang. Vi finner ikke noe svar... Bare det at urettferdigheten råder. Søskenbarnet mitt har slitt i ti år, sju aborter, hun har nettopp fåttt to velskapte barn, tvillinger. Så jeg klamrer meg til håpet om at det blir min tur en gang også.

 

Håper du er så heldig at du kan få et barn til. Det fortjener du helt garantert. Og sannsynligheten for at du får det er jo ganske stor da du har et barn fra før Håp må man ha for å komme seg gjennom hverdagen. Å drømme seg bort er nok bare sundt, bare drømmene ikke blir helt urealistiske.

 

Dette ble mye meg, men du skal vite at du er ikke alene med tankene dine. Derfor delte jeg mine med deg. Vi er nok ganske like alle vi sliterne.

 

Ønsker deg det beste...

 

Trøsteklemihverdagen

 

 

[SyngeDama og Rockeprinsen♫]

Heisann vennen min...

Vet ikke helt hva jeg skal si jeg, annet enn at jeg tenker ofte på situasjonen din, og vil bare si at jeg er så utrolig glad idag. Skjønner deg godt, at du nå begynner å bli ganske lei, og at det begynner å trykke på de dype følelsene. Du er iallefall den sterkeste personen jeg kjenner, og du har et fantastisk pågangsmot, som jeg misunner deg noe så utrolig mye.

Bare husk å ikke glemme deg selv oppi det her, ikke glem at det faktisk er lov å gråte, skrike, hyle...whatever...

Men jeg vet hvor lett det er å heller stenge det inne, for da slipper man å vise andre hvordan man egentlig har det.

Husk det Tusta mi, at jeg alltid vil være her for deg.....no matter what.

 

Mange klemmer

[Gjest]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver. To aborter og nesten 6 års prøving .. og tiden vi brukte før vi fikk snuppa vår...

Kjenner jeg er møkkalei av å føle meg mindreverdig.. Det alle andre klarer, klarer ikke jeg...(her er jeg hjemme, liksom .. her forstår andre hva jeg går igjennom.)Takk jenter!!

Å få barn som er det mest naturlige i verden, skal bli en kamp for livet nesten. Man blir deprimert, føler seg utenfor, andre forstår ikke hva man egentlig går igjennom.

Sliter med tanker om meg selv, hater til tider min egen kropp.Hvorfor kan den ikke fungere slik den skal??

 

 

Skal man inneforstå seg selv med at vi har fått vår sjanse her på jorden, en datter..

Som legene sa til meg, at vi fikk jenta vår var et lykke treff... som å vinne i lotto..

Og det gjør man ikke ofte..

 

Så tenker jeg på om jeg har fått kvota mi, liksom. Det er ikke flere spirer som venter på meg...

Hva har jeg gjort galt her i livet som fortjener dette??

Man blir kjempedeprimert av å tenke slik, og det er vanskelig for andre å forstå hva det egentlig vil si å ha det sånn...

Et klapp på skulderen, det går sikkert bedre neste gang... (Haha akkurat som det er tilfelle...)

Man føler seg straffet, som du sier..

 

Nei som du sier VIbeke, så er fdet godt vi har hverandre her inne. Her er det alltid noen som forstår..

 

Masse klemmer fra

 

 

 

[anonym nå]

Hei, jeg følte om du skrev min historie. Født en gutt til termin, frisk og fin, hatt 2 spontant fødsel i uke 24, 23, gått til spesialit fått innlagt indre cerclage i Des,05. Sant? venter, venter i håp om å bli gravid, føltes ensom, mindreverdig ifht andre kvinner,,.,..føltes ALT.

men, men livet må gå videre. Vi ble skapt "soft" men ganske sterk i krisesituasjon. men håpet INGEN kan ta fra oss. absolut INGEN.

 

Ta vare på deg selv, det blir vårt tur en dag....

 

varme hilsen

mor til 2englebarn

[ElinaN]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver, spørsmålene du stiller deg, feks hva galt har du gjort i livet. Til tross er du heldigere enn mange av oss andre, du har et barn.

 

Jeg har ikke brukt preventasjon på 18 år, hadde en MA for 3 uker siden. Jeg har stilt meg selv det spørsmålet så mange ganger i løpet av alle disse årene, hva galt har jeg gjort i livet siden jeg ikke klarer å bli gravid og føde et barn. Har følt meg mye mindre verdt enn alle andre kvinner, de får tross alt barn. En tidligere venninne av meg sa en gang at bare hun og mannen vasker trusene sammen, ja da blir hun gravid. Sånne kommentarer får meg til å føle meg enda mer mislykket som kvinne, som menneske.

 

Jeg har som du, klart å distansere meg fra dette babystyret, og ikke minst har jeg klart å få fred med meg selv. De siste ca 8 årene har jeg forsont meg med tanken på at her i gården blir det ikke noen baby. Det er en prosess som har tatt sin tid, ihvertfall hos meg. Jeg har fått andre verdier i livet, andre interesser. Jeg har på en måte tvunget meg selv til å se på det med å være ufrivillig barnløs som noe positivt. Feks vi kan gjøre masse ting som kanskje par med barn ikke kan gjøre.

 

Jeg syns ikke du skal begynne å bruke p-piller, hvorfor utsette kroppen for unødvendig medisinering? Prøv heller å slappe av (ja jeg vet det er kjempe vanskelig) nyt det du har.

 

Jeg ble gravid nesten 42 år gammel, for første gang i mitt liv, men som jeg skrev innledningsvis så mistet jeg spiren, dessverre. Nå tar jeg livet som det kommer, prøver å være takknemlig for det jeg får og har. Regner i grunnen ikke med at jeg blir gravid på nytt igjen, er (det høres helt absurd ut) takknemlig for at jeg fikk være gravid i 9 uker, det får meg til å føle meg mer som en hel kvinne.

 

Jeg ønsker deg lykke til, og håper at du blir gravid snart, og regner med at du har mange fruktbare år foran deg.

 

Klem

[*Babylengsel*]

Du fikk jammen meg sagt mye nå,er så enig med deg i det du skriver....tenker mye likt som deg.

 

Det er jævlig å være sliter,skulle ønske at hele verden viste hvor tungt jeg har det.

 

Vi har slitt tilsammen nå i 7 år...

 

Når vår datter var 2 år gammel,begynte vi for alvor å prøve igjen....trodde aldri det skulle bli så tungt.

 

Mistet først i uke 5...så ble jeg gravid igjen og mistet i uke 18....det tok knekken en lang stund.

Savner lille Camilla noe enormt og tenker på at hun kunne ha blitt 3 år nå.....hadde det ikke vært for morkaken som begynte å løsne:-(

 

Har gått på provera,primolut,pergotime,tatt lapraskopi,metformin,uttalige prøver,prøvd homeopati,naturmedisin,kjerringråd....osv.

 

Men over 3 år er gått siden graviditeten med Camilla og sorgen over å miste henne.

 

Tærer på å ikke bli gravid....venter på IVF behandling nå,skal trappe opp enda mer metformin,prøve ny homeopat medisin.

 

Noen ganger tenker jeg at nå skal jeg ikke prøve mer å bli gravid .Har det jo bra med min 8 år gammel datter og mann.Orker ikke ny bleie periode,våke netter,trass alder,lite voksen tid,mye å se etter...

 

Tvinger liksom hode til å tenke den veien og at ny baby er noe herk......men uansett innerst inne vil jeg bli gravid og at datteren min skal få en levende lille bror eller lille søster.

 

Er liksom litt hard til tider , noen ganger viser jeg ikke min begeistring over nyfødte babyer og andre ganger blir jeg helt babysjuk.

 

Dette er ikke lett for 5 øre....håper at vi alle som lengter blir gravid dette året!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Vibeke28(fått to jenter)]

Tusen tusen takk alle dere som har svart.. jeg føler meg ikke alene lenger:-)

 

Som noen av dere skriver.. jeg er heldigere enn mange, jeg har jo en skjønn datter som akkurat nå er ute og sykler med den nye kjolen sin på. Jeg er takknemlig hver eneste dag for vårt lille mirakel!

 

Tusen takk Inga for svar.. i've got you babe:o)

 

Mange klemmer fra meg

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Hei Vibeke!

Som du allerede har sett, så er du slett ikke alene i denne babyløse verden!

Selv har vi bare vært prøvere i 15 pp, men jeg har aldri blitt gravid.....

Jeg aner virkelig ikke hva det vilii si å være gravid en gang! Synes også at det begynner å bli lit tøft nå jeg. Jeg merker at tiden svinner hen for vår del siden det blir prøvereør etter jul hviws vi ikke får det til selv før den tid. Har derfor ikke slått meg til ro med at vi skal være barnløse, for det nekter jeg!!!!!!! Men tidspresset er jo stort siden vi har så få pp å prøve å få det til selv på... Joda, jeg skal være glad så lenge vi kan få hjelp, men jeg vil så gjerne få det til på egenhånd..... (med litt hjelp av pergo da)

Dagene er aldri like! Noen dager er jeg super lei meg og andre dager er jeg super optimistisk! Stakkars sambo som må holde ut med meg til tider!

Uansett; til dere alle: Vi er her for hverandre og det er ingen som ønsker å være her og vi håper alle at vi alle skal få dette til å bli litt lettere!

Men her er det i alle fall fint å dele slike tanker synes jeg, for det gir i alle fall en bekreftelse til meg selv om at det er OK å føle det slik som jeg gjør:)

Glad i dere alle!

[*Lenn* :-))]

Ville bare skrive under på dette. Har denne følelsen selv, jeg.....

Akkurat som om en ny graviditet aldri kommer til å skje....

 

Sukk, nei det er IKKE enkelt å være en sliter - det skal jeg være enig i!

 

(PS. Men en dag MÅ det vel være vår tur??)

 

Stor klem fra en medsliter (som har vært her i lang tid......)

[sunbunny]

hei vibeke.. uff får vondt i hjertet mitt jeg nå.. men vit at jeg tenker akkurat sånn jeg også.men er det noen som fortjener det så er det du ..prøver jo jeg også som du vet,men skjer jo ikke noe her heller.men det skjer når vi minst aner det. er jo ikke lett å alltid være positiv heller da, lei det jeg.men gi ikke opp ..jeg er kjempeglad i deg søstra mi...

[Vibeke28(fått to jenter)]

Åh.. *tørker en tåre* Snill du er søstra mi=)

 

Krysser fingra for oss begge jeg..

[kirsty*2barnsmamma]

Har prøvd i 15 pp og vært kjempepositiv. Men nå denne helgen kom det, har grått i to dager og to netter nå. Det jeg savner mest er noen som spør meg om hvordan jeg har det, istedet for å avfeie meg med velmenende råd. Er lei av at legen ikke tar meg på alvor fordi jeg har vært gravid så da vet jeg at jeg klarer det ihvertfall... egentlig så hadde jeg trengt noen å snakke med, men vet ikke hvor jeg skal gå... legen min sier at jeg ikke har prøvd så lenge og at statistikken sier bla bla bla... men for meg er det lenge... det er jeg som gåt her og savner, lengter, blir skuffet hver sylus, er lei av å være positiv!!!!!!!!!!!!!!!!

[lykketreff]

Hei alle slitere!

 

Kunne ikke dy meg til å skrive et lite innlegg her....for jeg har selv vært en sliter.

 

Vi prøvde i 2 år, og det var 2 laaaange, triste og frustrerende år. Har hatt mange av de samme tankene som dere har beskrevet her, og holdt på å gi opp mange ganger. Tankene gjorde meg nesten sprø, og jeg var kjempe lei meg hver gang mensen kom.For den kom hver bidige mnd!!!!

 

Alle venninnene mine ble gravide og fikk skjønne små, mens jeg knasket pergo, tok kikkhullsinngrep, tok akupunktur, soneterapi, la om kostholdet, begynte på yoga, drakk slimløsende hostesaft, holdt meg unna alkohol, prøvde alle kjerringråd i boka, og satt hjemme og gråt og gråt.....Livet var så utrolig urettferdig!!

 

Det som også slet veldig var at sex-livet ble en plikt, og fokuset var kun babylaging. Forelskelsen forsvant, og stemningen var ofte negativt ladet....Vi glemte nesten å leve, ta vare på hverandre og alle de gode tingene.

 

Vi stod på venteliste til prøverør, og jeg gru-gledet meg....Nå skulle det endelig skje noe..kanskje....kanskje ikke. Tenk om jeg ikke kunne bli gravid med prøverør heller!!!

 

Men: 3 mnd før prøverør ble jeg GRAVID!!!! Det var helt utrolig fantastisk vidunderlig :-) Kunne nesten ikke tro at det var sant!!

Jeg hadde ikke gjort noe anderledes den mnd, og heller ikke tenkt mindre på babylagingen. Hva som gjorde utslaget akurat denne fantastiske mnd vet jeg ikke....men vi klarte det til slutt!!!! Nå er vi kjempe lykkelige, og venter en liten krabat i oktober :-)

 

Dere må ikke gi opp håpet jenter!! En dag skjer det for dere også, selv om det virker fjernt nå.

Ønsker dere alle lykke lykke til videre, og håper dere får en flott og fruktbar sommer!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Mange klemmer fra meg som skjønner deres tanker!