hjelp......?!!!

[Gjest]

Hei

Har nå i d siste begynt å tenke litt på fødsel er i uke 34..

jeg gruver meg ikke men gleder meg heller ikke... jeg vet liksom ikke hva jeg føler.. den samme følelsen hadde jeg da jeg ble opperert i sommer.. jeg la meg på opprasjons borde å sovnet inn i narkose.. da jeg våknet, først da kom frykten/angsten jeg ble kjempe redd å ble heilt satt ut hadde ikke noen kontroll.. jeg spydde å skrek..

 

redd får at d samme skal skje nå... at når ting begynner å skje at jeg får angsten å reddselen.. å da e æ ikke godt å ha me å gjøre...

 

noen som er i samme båt lr opplevd d samme? hva skal jeg gjøre?

[Gjest]

Fortell meg: Hva slags operasjon tok du i sommer? Kan du fortelle meg det? Da du kastet opp etter operasjonen, var det selve narkosen du ble kvalm av tro - eller var det som du sier av redsel du kastet opp? Når det gjelder narkose så har jeg inntrykk av at før i tiden så ble nesten alle mennesker kvalme og kastet opp etter narkose, men i dag så er det ikke lenger slik at alle kaster opp etter narkose. Mange gjør det men ikke alle.

 

Da jeg gikk gravid første gangen var jeg livredd både for selve fødselsmertene og for den hjelpeløse situasjonen man kan havne i når man føder. Derfor maste jeg meg til løfte om å få epiduralbedøvelse tidlig i fødselen slik at jeg aldri havnet i et smertehelvete. Jeg fikk det som jeg ville, jeg fikk epidural og hadde derfor ikke mer smerter enn jeg kunne holde ut. Og jeg ble heller aldri helt overveldet av smerter og hjelpeløshet i fødselen, jeg verken gråt eller skrek ukontrollert eller verken tenkte eller ropte "Nå dør jeg!".

 

Jeg var både livredd for fødselsmertene og redd for å miste kontrollen fullstendig. Jeg ville ikke at noen i verden skulle se meg forvridd av smerter eller ligge å hyle og skrike forferdelig (slik fødende ofte gjør når vi ser fødselscener på filmer). Jeg var både redd for det og sjenert for det.

 

Du må gå inn i deg selv og tenke nøye igjennom hva du frykter mest ved fødselen. Er du redd for smertene? Er du redd og litt sjenert for å miste kontrollen f.eks. hyle og skrike ubehersket? Når du har tenkt igjennom det, da får du se om du kan finne et forsøk på en løsning. Vil du be om bedøvelse som jeg gjorde i fødselen, eller vil du vente og se om du vil prøve en naturlig fødsel uten noen bedøvelse? Du må selv finne ut hva du er redd for.

[Gjest]

Hei..

jeg skulle ta ein enkel opprasjon.. skulle ta bort galleblæra.. d var på dagkirugi så d skulle bare ta en dag så skulle jeg hjem igjen.. d ble tatt en kikkehull opprasjon..

jeg våknet så brått å ble heilt ut av kontroll.. spydde å skreik..

 

jeg hadde smerter etter opprasjonen så måtte være over på sykehuset natta.. fikk mere smerter men sykepleierne sa at d var bare luft smerter...

 

Men smertene ble bare værre å værre.. nattesøvnen ble borte hadde konstante smerter.. sykepleiene trudde vell at jeg var en pystete ungdom.. så de holdt på sitt.. å så at jeg måtte bare opp å gå så ble d bedre.. d var bare luftsmerter..

 

Jeg ble redd får slik vondt skulle jeg no ikke ha mente magefølelsen min..jeg satt i gangen på sykehuset å gråt.. igen som kom bort å brydde seg.. jeg følte meg såå aleine... jeg ble på sykehuset flere dager pga smerter..

 

etterhvert så satte pappa ned foten å sa at noe må være galt.. å nå må d bli sjekket noe.. ting ble satt igang å jeg ble undersøkt på MR der d hviste seg at ting hadde gått galt under opprasjonen.. å at jeg må under kniven igjen...

jeg skulle egentlig ikke klart å gått mente de som undersøkte meg.. .

Jeg gruvet meg til opprasjonen.. men pappa var med meg å trøstet meg.. jeg våknet etter 5 TIMER på opprasjons borde.. de måtte skylle magen min pga at jeg hadde fått galle over hele buken... jeg var heilt fin fin form etter narkosen hadde bare litt ondt i hode..

 

etter den opprasjonen ble jeg behandlet som en engel..

 

jeg ble på sykehuset i 14dager.. å siden da har jeg litt angst får sykehus..

 

d jeg trur jeg er redd og litt sjenert for å miste kontrollen... er ikke redd for smertene har gått igjennom ett smerte helvette sist sommer så ska no klare å komme mæ igjennom dette som mange andre har gjort før mæ.. redd får å plutselig bryte sammen...