Når skal en fortelle søsken?

[Løssi]

Kommer ikke igang med arbeidsdagen min idag og må lufte noen tanker her - heldigvis sitter jeg alene på arbeid...

 

Jeg har vært på klubb igår (God gammeldags syklubb) Der er vi syv damer som alle har fått barn og mange av oss har vært gjennom en abort. Jeg er den siste..

 

Å bli gravid er ingen selvfølge. Jeg og min mann arbeidet lenge for saken (2 - 3 år) og var så utrolog glade for den positive testen på nyåret i år. Det holdt hardt og ikke fortelle det til vordende storesøstre på 4 og 7 år, men etter å ha vært på ultralyd og sett hjertet slå, samt passert tre mnd fortalte vi det.

 

De ble mildt sagt svært glade. Men så mistet jeg da i uke 13 og vi måtte forklare til de to små hva som hadde skjedd. Den største aksepterte det, men den yngste kommer visst ikke helt over dette.

 

På klubb igår fikk jeg høre at hun forteller om det i barnehagen når det kommer mødre med små babyer og på butikken igår - hvor vi møtte en nabo som nylig har fått - sa hun det igjen "Mamma fikk ingen baby hun" (nå er jeg ikke helt sikker på om de forsto hva hun mente. Foruten de nærmeste i slekta hadde jeg ikke rukket å fortalt så mange at jeg var gravid)

 

Nå kommer jeg fram til spørsmålet mitt: Fortalte jeg det fortidlig at jeg var gravid? Mine gode klubbvenniner mente det - det var best at de ikke visste noe sa de. Hva gjør andre? Er det noen som har vært i lignende situasjon?

[nungo]

Jeg også har gjort meg tanker om dette. Nå er jenta vår litt yngre (2,6 år), men hun forstår jo mer og mer. Jeg har nettopp opplevet en MA, var da i uke 13, og vi hadde ikke sagt noe til noen. Med den erfaring i bakhodet vil jeg, når jeg forhåpentligvis snart blir gravid igjen, vente så lenge som mulig. Tenker at det kan være en unødvendig tung og vanskelig situasjon å stille min lille jente i, dersom noe skulle gå galt igjen. Men så er det jo det, at når først andre får det å vite - eller gjetter det - da vil hun kanskje få høre det fra andre som f.eks. spør om hun gleder seg til å bli storesøster el.l. Så det blir jo en balansegang. Tror ikke helt jeg har noe endeligt svar på det. Nå skulle det jo også være svært uheldig om du mister å sent igjen næste gang. Man bruker jo å føle seg temmelig trygg etter 3 mrd, men noen garantier har man jo ikke. Kanksje det er mulig å formidle til søsken litt av denne usikkerheten rundt at det ikke er sikkert det går bra, når man forteller de om babyen?

[Pandura]

Gratulerer med spiren!

Vi har tre barn, og de to eldste var knappe seks og fire år da jeg ble gravid med tredjemann. Vi fortalte det da jeg var ca 10 uker på vei. Det var delvis nødvendig fordi jeg var redusert og fordi det jo i aller høyeste grad også angikk dem. Vi sa også at det babyen var veldig liten og svak, og at det hendte at sånne små døde inni mammaen sin mage. Det tok de veldig fint og var avventende glade inntil svangerskapet var kommet lengre. De fikk også æren av å fortelle det til besteforeldre. Stor stas. Samtidig ble jeg overrasket over hvor lite de snakket om det den første tiden. Det var akkurat som om det ble altfor teoretisk og fjernt før det var en mage de kunne se og ta på. Ikke minst ble de engasjert når de kjente spark og så magen bevege seg.

Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar på når man skal fortelle det til kommende storesøsken, enhver må finne sin tid og anledning. Jeg mener jo at det er mye støtte å hente i omgivelsene, også hvis det skulle gå galt. Ikke minst for søsken.

 

Lykke til med svangerskapet!

 

 

 

 

[Løssi]

Hm... jeg skrev kanskje litt rart i innlegget mitt, men jeg er ikke gravid nå nei.... Jeg var derimot gravid ei lita stund på nyåret, men mistet altså i uke 13.

 

Ellers var det fint å lese det som både du og nungo skrev. Det er svært individuelt når en skal fortelle slikt. Vi eller mest jeg, klarte ikke å vente lengre da jeg var tre mnd på vei. Men jeg tror nok - klok av skade - at neste gang vil jeg vente litt lengre. På den andre siden er det også godt at de vet - om en bare klarer å fortelle, forklare det på en fin måte.

 

Jeg trodde jeg fortalte det på en dempende måte. Sa f.eks at det var et frø som kunne bli til en liten baby om vi var heldige. Men som sagt ho litj-mor vår tenker mye på babyen det ikke ble noe av tydligvis. Vi får ta oss en skogstur og snakke sammen ho litj-mor og jeg.....

 

Men tenk om jeg lykkes nå og hun får bli storesøster... da skriver jeg inn igjen og ber om nye råd for hvordan dette skal formidles.

 

Den eneste jeg IKKE skal fortelle det til er min mor. Hun ble sint da jeg fortalte det sist.

[trollet66]

Større søsken kan få vite det før de mindr, 15 åringen min fikk vite om at jeg var gravid rett før jeg fikk vite at jeg hadde et blight ovum, og at det dermed vill blei en abort. Dette fordi det angikk henne på fele måter, hun måtte gjøre mer med hesten og hjelpe litt ketra i huset, jeg blir så usigelig trett første trimester!! Minsten (snart 5) har ikke visst noen ting.

 

Fortalte det ganske tidlig til min mor som eneste utenfortsående, men opplyste henne om at jeg var forberedt på at det kunne gå galt igjen (MA nov. 2003), hvilket det jo gjorde

 

Når jeg blir gravid igjen og spiren bestemmer seg for å blir tiden ut, vil jeg opplyse minsten om det når det kan sees (og på hennes måte oppleves) av henne, for da er det halvgått, og risikoen for at det går galt er mindre.

[Pandura]

Unnskyld! Jeg misforsto, og når jeg leser innlegget ditt, skjønner jeg ikke hvordan jeg fikk det til at du var gravid...... Av og til tror jeg at leser litt for mange innlegg og blir litt forvirret.

Ellers tror jeg jo at unger er i stand til å forstå og takle og kjenne på et bredt spekter av følelser, men de er avhengig av å ha gode voksenpersoner rundt seg som kan forklare og trøste og vise at livet går videre. Skogstur høres jo perfekt ut.

Seksåringen min blir avogtil såret og lei seg av litt underlige ting, og da pleier vi å gå en tur i fjæra! Da kaster vi stein og samler skjell og prater masse om alt og ingenting. Da kommer det som regel noen utbrudd. Også ser jeg at hun er lettere til sinns etterpå. Deilig nærvær og samvær!

God natt.

[-BLÅFUGL-]

Som så mange har nevnt- det er nok intet fasitsvar på når det kan/bør fortelles. En er jo vanligvis ganske trygg etter at 12 uker er passert, men vi er jo flere her som har erfart noe annet.. Barn opplever tid annerledes enn oss voksne, og jeg tror at jo lenger man venter- før magen har vokst mye og det synes godt- jo bedre! På den måten blir saken mer håndgripelig for storesøsken, og de slipper å vente så uendelig lenge på resultatet!

For egen del - klok av skade (etter MA i uke 11- fortalte det da i uke 9....)- ventet vi ved siste graviditet til uke 16-17 før vi fortalte barna om den nye babyen som skulle komme. Hadde egentlig tenkt å vente enda lenger, men hadde vært sengeliggende og syk fra uke 6, og barna begynte å lure på om jeg ikke snart måtte på sykehuset for å finne ut hva som var galt... De ble strålende glade, og hadde nok bekymret seg mer for meg enn jeg ante (jeg hadde begrunnet sykdommen med omgangssyke og "noe influensaliknende"). Da MA ble oppdaget i uke 18, ble det en sorg som alle var involvert i. Spesielt sterkt har det preget vår yngste, da 3,5 år, som har grått mange tårer for babyen som ikke kom- "jeg skulle jo ble storebror". Han har bearbeidet dette gjennom mamma/pappa/baby- lek i barnehagen og hjemme, samt at han har fortalt sin/vår historie når vi treffer synlig gravide eller "nye" babyer... Det har helt klart vært en traumatisk hendelse for ham, som han nå heldigvis har et mye mer gjennomarbeidet forhold til. Min sorg har fått utløp når ikke barna er til stede, og jeg skulle mange ganger ønske at de var spart for opplevelsen.

Men - dette er jo også en del av livet, og kanskje er det feil å føle at vi skal "spare" ungene for alt som er leit og trist?

Jeg har altså heller intet fasitsvar- tror at man skal fortelle når det føles riktig for den enkelte familie, men klarer man å vente litt er det kanskje en fordel..?

[Løssi]

Den er grei Pandura. Jeg kunne gjort det samme selv. Ler litt av dette nå når jeg sitter her med verdens tregeste internett-tilgang seint søndagskveld. God natt til deg også