Er så redd for å dø fra jenta mi.....

[Anonym bruker]

Etter jeg fikk datteren min har jeg blitt kjempe redd for å dø... Selvfølgelig redd for at hun skal dø, men de siste dagene har jeg blitt overbevist om at jeg er syk på ett eller annet vis og at sjansen for å dø fra henne er stor..... Vet at samboeren min ville tatt godt vare på henne, men jeg er så redd for at hun ikke skal huske meg når hun vokser opp... Og jeg har jo lyst å oppleve henne jeg og....

 

Virker kanskje helt tullete, men er seriøst slitsomt..... Og jeg klarer jo ikke slappe av med det. I går fikk jeg to ganske vonde stikk i hjertet rett etter hverandre... Gikk over med en gang, men i hele natt har jeg vært våken og kjent etter vondter (og finner jo selvfølgelig det da). Så bekymrer meg for infarkt, tette blodårer osv....

 

Samboeren min sier han ofte har sånt når han er sliten, men følte meg ikke spesielt sliten.... ÆSJ!!! Er så lei av å være redd. Ringte legen. Han mente det var musklene og at det er vanlig når man bærer mye på et barn i løpet av dagen.....

 

Dere må tro jeg er gal..., men måtte bare "si" det til noen...

[*ale*]

Du har en raptus med eksistensiell angst skjønner du Helt vanlig når man får barn. Det går seg til etterhvert.

 

 

[Anonym bruker]

Har akkurat fått vite at min fars kone mest sannsynlig har fått kreft. Har kjent stikkinger rundt hjertet i non mnd, men ikke tenkt over det. Så ikke for å skremme, men be om undersøkelse.

 

Botrsett fra det så kjenner jeg igjen redselen for alt etter at du får barn.

[Expat]

Mamma hadde det slik til vi flytta hjemmefra. Skulle ikke stå på stol en gang...hun kunne jo falle! Men det var ikke noe "problem" i og for seg etter at hun og pappa ble klar over at slik var det bare, og at de ikke forsøkte å stresse mer med det. Så får noen andre stå på stol i mellomtiden Nå er hun tøffere enn toget!

[prekæs]

Har også hatt endel vondt i hjertet. (trodde jeg) Men det kom også av måten jeg brukte musklene på. Er du sunn og frisk ellers så har du sikkert ikke noe å bekymre deg for. Ta deg en legesjekk for sikkerhets skyld.

[luna75]

jeg sliter med det samme ang. trafikken. Er jeg ute og går tur med vogna "ser" jeg plutselig en trailer som kjører komme rett mot oss på fortauet. Eller at jeg kjører på veien og føler at vi kommer til å treffe en møtende bil f.eks.

Hele tiden har jeg katastrofetanker som hva skal jeg gjøre hvis den traileren plutselig skjener over og kommer mot oss osv..

 

Ganske slitsomt, men går nok på instinktet vårt om å være forsiktige når vi har fått barn.

[espresso]

AKKURAT sånn hadde jeg det også da jeg fikk førstemann!!! Var hypokonder og hadde dødsangst uten like, og det var utrolig slitsomt. I tillegg til at jeg hadde utrolig mye tanker om fæle ting man kan gjøre med små bar (gidder ikke gå i detaljer...). Vurderte å få hjelp, men det gikk seg til etter hvert heldigvis. Da jeg ble gravid igjen var jeg livredd for å få samme angsten, men da kom den ikke heldigvis. Så ut som det var bare i den overgangen til å bli mamma dette kom. Plutselig var det ikke ubetydelig om jeg var tilstede eller ikke. Og det at det føltes som et enormt ansvar å få dette lille nuyket.

 

Mest sannsynlig går det nok over av seg selv. Men jeg kan nok også anbefale å spørre om det er noen på helsestasjonen å snake med. Mest for å få bekreftet atslike tanker er vanlig etter fødselen.

[Anonym bruker]

Her også. Er akkuratt 30 og synes årene har gått så fort. Livredd for å bli 60 og «gammel» like fort. Lå i går kveld og tenkte på at jeg ikke ville pensjonere meg!!! Det er bare et tegn på at nå er det bare å vente.....

 

Jøye meg. Heldigvis tenker jeg ikke på slikt på lyse dagen.

[Gjest]

Jeg har (heldigvis) ikke dette problemet, men føler med deg, for jeg vet hvordan det er å ha vond angst for ting. Her går det mer i at jeg er livredd for alle uhell som kan skje ungen.. Jeg blir rett og slett livredd mens jeg sitter og tenker på alt som kan gå galt. Men man blir jo tussete om man skal tenke sån hele tiden, så eneste er å ignorere disse vonde tankene.

 

Det jeg ville si er at du ikke må bli redd når du kjenner disse vondtene.. Selvfølgelig om det er noe akkutt og du vet med deg selv at noe er galt. Men jeg vet også av erfaring at hvis man er veldig redd for å få vondt, så får man jammen det... Jeg var så engstelig for ting før at jeg ble fysisk syk av det. Kroppen er flink til å spille oss et puss. Eller det kan rett og slett være musklene som de over her sier. Men skjønner godt engstelsen din.. Kanskje det er en ide å snakke med legen om det eller en psykolog? Det går nok over, men for din egen skyld mener jeg...

håper du klarer å slappe av snart, skjønner jo det må være vondt å ha det sånn..

 

STOR klem

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger her!

 

Takk for mange svar!

Nei, det er ikke godt å ha det sånn.... Men det kommer og går i perioder. Var hos legen (for noe helt annet) på mandag, og da hadde jeg det kjempe bra. Stikket i hjertet kom selvfølgelig i går... Føler jeg maser på legen når jeg ringer to dager etter jeg var der men.... Han mente jo at det ikke var noe spesielt med hjertet mitt, det var jo tross alt vondt i et par sekunder før det gikk over. Han sa det var musklene, så jeg velger å tro på det...

En her som fortalte om en stemor som har fått kreft!?! Men hvordan har det sammenheng med stikking i hjertet??? Nei, huff, orker ikke tenke på kreft....

 

Har en nydelig datter som trenger en oppegående mor, og det vil jeg prøve å være=) Synes bare vondter i hjertet er skumle saker, og blir veldig pessimistitsk i tankegangen når jeg ikke vet mer om det.... Da tenker jeg kun verste utfall... Men legen hadde vel sagt noe om det var alvorlig, tenker jeg..!?! Ingen i familien har eller har hatt hjerteproblemer.............................

[Anonym bruker]

Hei!

 

Føler veldig med deg, da jeg har/har hatt det på samme måte selv etter å ha fått barn. Det var så ille med meg at jeg måtte gå til psykiater en periode for å få bukt med disse tvangstankene. Jeg var redd for å få kreft og trodde ca. hundre ganger at jeg hadde fått div. kreftsykdommer, slo opp på internett og fant symptomer osv.

 

Det som hjalp meg var å fokusere på å la symptomene gå over av seg selv. Ikke ringe legen hele tiden for å ta prøver o.l. Med meg kom også disse tankene hvis jeg i perioder var ekstra sliten. i tillegg hjalp det å kutte ut venner som jeg følte ikke så meg som den jeg var og heller bruke tid på de som gjorde at jeg følte meg bedre. sakte men sikkert har disse tankene kommet sjeldnere og sjeldnere, men kommer nok aldri til å bli like bra som før jeg fikk bra.

 

Håper du, hvis det blir ille, tar kontakt med fastlegen og får henvisning til psykolog/psykiater. Det hjalp veldig for meg i en tung periode av livet.

 

Jeg er ganske overbevist om at du er frisk som en fisk, anbefaler boka'Livet er et usikkert prosjekt' av lege Ingvard Wilhelmsen. Han har jobbet mye med pasienter med helseangst og har egen klinikk for dette i Bergen.

[aug-mamma ble novembermamma!]

Hei:-)

Jeg hadde det akkurat sånn som du beskriver en liten periode da jeg var gravid med lillemann!!Forferdelig slitsomt, tror vi skal skylde på hormoner, jeg tenker ihvertfall ikke sånn nå. I perioder i livet tror jeg alle opplever sånne tanker. Du er helt normal:-)

Lykke til videre, det går nok over skal du se!

[Anonym bruker]

Jeg håper jeg dør fra barna mine, for de fortjener en bedre mor enn meg.

[Anonym bruker]

skulle tro du satt og skrev om meg....jeg har hatt det slik helt siden jeg fikk jenta mi for 18 mnd siden. siden det har jeg sjekket meg for depresjon, brystkreft, muskelsmerter og litt av hvert. jeg innbilte meg at jeg var syk. det som skjedde var at jeg fikk angst anfall hele tiden, trudde jeg skulle dø så vondt det var. jeg gikk på depresjonstableter noen måneder, men følte ikke at det hjalt. i det siste så har jeg slappet mer av, jeg har fått henvisning hos fysio og går der hver uke for å få musklene til å slappe av. jeg er så støl og vond i rygg, nakken, skuldra, og det går utover humøret, hverdagen osv. Jeg har det mye bedre etter at jeg begynte der, er ikke så redd lenger, får ikke angst anfall.............før det hadde jeg sånne stikkinger i hjertet så å si hele tiden =(

[Mammas_2_solstråler <3]

kjære deg ikke si sånt. du er sikkert den BESTE MAMMA dine barn vet om............ av og til tror vi at vi duger ikke, men det finnes ikke noe viktigere for de en oss, MAMMAER.