Hjelp!! Kjønnsvorter og celleforandring

[Kamomilla:-)]

Uff...jeg var hos legen på 6 ukers kontroll i går. Da jeg var gravid fikk jeg noen kjønnsvorter som jeg ba han om å fjerne i går. Det gikk bra, men han peset veldig på at dette kunne gi celleforandringer og kreft, noe jeg visste på forhånd, men jeg trodde ikke sjansen var så stor. Nå derimot, har legen fått meg til å tro at jeg garantert vil få celleforandringer (hvis jeg ikke allerede har det....han tok prøver som jeg snart får svar på) og at dette fort kan utvikle seg til kreft.

Så i natt har jeg ligget våken og grått over at jeg kommer til å dø fra samboer og gutten min snart...

Det er 2 år siden siste gang jeg tok celleprøver og de var fine.

Mamman min er helt nylig død av kreft, så er det noe jeg er livrëdd for så er den akkurat den sykdommen (hvem er ikke det??)

 

Noen som har egne erfaringer og kunnskap å komme med?

Jeg er så fortvilet nå at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre....

 

Klem fra meg

[*ale*]

Hver tredje kvinne har HPV (viruset som gir kjønnsvorter), og mange vet det ikke engang. Kun noen ytterst få utvikler celleforandringer, og kun ytterst få av de igjen utvikler kreft.

 

Du gjør nå det smarteste du kan gjøre, nemlig å få det sjekka. I tilfelle man skulle utvikle celleforandringer er det velig bra at men i såfall oppdager det tidlig og kan monitorere utviklingen.

Du har oddsen på din side mht at du aldri får verken den ene eller det andre, så pust rolig og prøv å fokuser på det positive..

 

Legen din tenkte nok ikke over hvordan han snakka til deg vil jeg tro.

 

Trøsteklem fra

[AnnaLee]

Tja, vet ikke hva jeg skal si for å roe deg ned og det er jo egentlig ikke så mye å gjøre med.

 

Jeg har hatt kjønnsvorter til og fra i mange, mange år. Fikk også en oppblomstring i begge svangerskapene mine, men de gikk bort av seg selv kort tid etter.

 

Har fått konstatert celleforandringer på livmorhalsen en gang, og fått disse fjernet med inngrep. Tar ellers prøver hvert 2. år for å være på den sikre siden.

 

Jeg er av den heldige sorten som ikke bekymrer meg særlig for hva som KAN skje - så jeg ligger ikke våken om natten. Du kommer nok heller ikke til å gjøre det fremover, men vi får jo alle perioder hvor vi grubler litt mer enn ellers.

 

Jeg har også mistet min mor i kreft og går til kontroll hvert år pga arvelighet (brystkreft). I tillegg fikk jeg blodpropp i benet (lysken) under mitt siste svangerskap, som også er arvelig.

 

Men, men kan ikke legge seg ned å dø i tilfelle syns jeg. Bedre å kose seg hver dag sammen med de en er glad i og ta sorgene dersom det blir behov.

 

Du får glede deg over en flott samboer og en nydelig gutt - det er både de og du bedre tjent med :-))

 

Lykke til.