HJELP! 9 år og bæsjer/tisser på seg - noen råd?

[Samosa]

Min mann har en sønn fra tidligere forhold. Jeg har vært inne i bildet siden gutten var 4, og vi har det fint sammen når han er hos oss.

Over til saken: gutten har så lenge jeg har kjent han slitt med avvenning. Spesielt de siste to årene har utviklingen gått helt tilbake. Han bæsjer i buksen, nesten til dagen. Må hele tiden minnes på å gå på do, og selv om vi er flinke til det, går det ofte galt. Om natten tisser han ofte på seg, dette kan også skje på dagen.

Gutten er normal oppegående, flink på skolen, på alle måter en vanlig gutt. Men noe må vel være galt (eller kanskje det ikke er galt...har liksom aldri vært borti problemet før - så derfor spør eg).?!

 

Moren klarer ikke å følge problemet opp. Hun unskylder som oftest med dårlig tid osv. Mens gutten har hatt et vellykket opplegg hos oss, med klistermerker for hver dag det går bra, 10 klistremerker og han får en overaskelse. Det var suksess. Men funker ikke i lengden da han bare er hos oss annenhver helg. Mor syns opplegget var idiotisk og dermed ble det slutt på det.

 

Jeg syns oppriktig talt synd på gutten. Det blir vanskeligere og vanskeligere med alderen. Nå sliter han feks med vondt i magen de dagene det er gym el bading, for da er han redd andre skal se at han har bæsjet på seg osv.

 

Noen råd el tips fra andre med lign erfaringer? Tar i mot med stor takk!

Og kanskje noen vet hvordan vi kan få moren med på laget...? Det er som "stemor" håpløst å komme med "gode" forslag, og eg har full respekt for at hun syns det er vanskelig at jeg har så mange gode ideer til hennes barn. Men gutten trenger så sårt hjelp, og jeg syns det er vanskelig å se på dette...

 

Takk for hjelpen.

[Anonym bruker]

Har han vært hos lege? det er vel kansje det viktigste å gjøre.

Når det gjelder å få moren med på å gjøre noe, så er mødre av prinsipp alltid uenige med ste-mødre. Så det kan virke som en umulig oppgave. Men å ta med barnet til legen sammen med både mor og far, og få legen til å gi en felles beskjed til begge parter om hva som må gjøres. For moren kan jo ikke nekte å ta i mot råd fra legen, på lik linje med at man hun kan nekte å ta i mot råd fra ste-moren. Og er problemet så stort at barnet må gå med bleie på heltid, eller er dette sånnt som gjentar seg feks en gang i uka??

[Samosa]

Det kan godt skje hver dag. Noen dager går det bra, men de er det desverre få av...

Har full respekt for det der med at stemor ikke skal blande seg!

Problemet er at mor nekter å ta han til lege, el til helsesøs. Syns det er veldig pinlig, og later som at det ikke er et problem.

Gutten "skriker" jo etter hjelp. Syns dette er så vanskelig.

Pappa får ikke ta han til lege alene. Vanskelige samarbeidsforhold...

Jeg har også tenkt på at det kan være noe galt med tarmen hans, ev lukkemuskel el, derfor burde han vært undersøkt, eller?

Vanskelig dette her. Guttens selvtillit synker i alle fall for hver dag, og det er det trist å se på.

Takk for råd.

[Nickeløs]

Hei, jeg har ikke erfaring med dette, men ville bare legge inn en kommentar...

Jeg forstår ikke hvorfor far ikke kan ta ham til legen?

Hadde det vært min mann hadde jeg skjelt ham ut etter noter og fått han til å ta affære, stakkars stakkars gutt.

Det er jo godt mulig det er en medisinsk årsak, og skal stakkaren slite med det for mor synes det er pinlig?

Og om det ikke er medisinsk, er det uansett forferdelig for han psykisk, så til bunns burde hans mor og far ha kommet i denne saken for lengst...

9 år er ganske stor gutt, har nevøer og nieser på den alderen, og de er ganske oppmerksomme. Klart gutten er redd for at skolekameratene skal merke det...

Og det lukter jo stakkar.

Å ikke gjøre noe med dette er så og si barnevernsak, altså ikke noe kritikk, men tenk på den gutten som går og bekymrer seg for dette dag ut og dag inn!

Hvorfor far ikke kan ta affære er for meg ubegripelig.

Men jeg hadde da evt kontaktet helsesøster selv. Så kan de ta affære, når ingen andre tørr.

Altså, da mener jeg med affære at de kan sette i gang en prosess som hjelper ham.

 

Lykke til.

[Samosa]

Fra hovedinnlegger:

Er så enig med deg... Men for meg blir dette en litt "delikat" sak om du skjønner. Tro meg - jeg har skjelt faren hans ut, jeg har grått for denne gutten, jeg har tatt det opp tusen ganger. Men det går ikke an å mase. Min mann og hans eks har et håpløst forhold, de har avtaler i øst og vest. En av de er at han ikke kan foreta seg noe som helst (feks legebesøk) uten mors samtykke. Resultatet hadde blitt at hun hadde nektet samvær osv. Tro meg, vi har prøvd å trå over slike grenser før. Det er bare krig, for å si det enkelt.

Jeg har tatt det forsiktig opp med mor, men hun nekter å se alvoret i det og syns jeg overdriver (og ikke har noe med det å gjøre). Påstår også at det kanskje skjer oftere hos oss enn når gutten er hos henne... Mens gutten påstår det skjer hele tiden... Det blir håpløst for meg å melde fra til skole el andre instanser, føler det i alle fall sånn. Eller er det feil av meg? Burde jeg laget et helvete, kanskje det da hadde skjedd noe for han? Er så usikker...

 

[Nickeløs]

Hei. Satt og googlet litt men vanskelig å definere problemet...

Søkte på lommelegen og div, men lite om større barn.

 

Skjønner dilemmaet ditt altså, jeg anklager deg ikke for noe her:)

Er selv skilsmissebarn og mine foreldre prater fremdeles ikke sammen etter 25 år... Sånn kan det gå.

Det er jo synd at noe som er et så stort problem skal kostes under teppet, og siden du har vært i barnets liv i 5 år har du jo god innsikt i saken.

Jeg ville uansett tatt kontakt med lege for rådføring, da evt min egen lege, og uten barnet(slik at det ikke blir noen konflikt med mor)..., for å forsøke å definere problemet.

 

Han begynner jo å bli såpass stor at han kan si fra selv om noe plager han, og kanskje han kan "manipuleres" til å ønske å kontakte lege selv også?

Bare skyter ut i luften her jeg, synes synd på gutten, og forstår deg godt, at du ikke vil blande deg for samværets skyld:)

 

Kanskje mor tror hun gjør han en tjeneste med å dysse det ned, ikke vet jeg. men vet bare hva jeg selv ville gjort.

Uansett om hun mener du overdriver, er det jo tydelig at gutten plages, og da forstår jeg ikke hvorfor hun ikke ønsker å gjøre problemet mindre iallefall?

 

Det er jo kjempeflott at du engasjerer deg i ham.

Jeg har alltid lovt meg selv, at skulle jeg noen gang gå fra barnefar, skal jeg ikke bli som mine foreldre... Det er så trist å se foreldre(her:mor) motarbeide hverandre når de egentlig bare burde samarbeide og gjøre alt godt for barnet...

 

Nå er det jo snart sommer og kanskje tid for lengre ferie sammen gutten, hva med å prøve et opplegg når han er hos dere, evt etter besøk hos lege (altså uten barnet om det medfører krig...), og prøve å se om noe kan hjelpe?

 

Nå er jeg riktig slu her; hva med å ta ham med i ferien til legen fordi "ett-eller-annet" og så blir dette problemet nevnt i en bisetning, så kan lege evt ta prøver for å utelukke ditt og datt osv.?

 

Vi fikk utelukket cøliaki på vår eldste sønn, etter lang periode med lys avføring som bare "rant ut". Nå var han da 3 år, så det blir vel litt annerledes. Men det kan jo være veldig greit å utelukke matallergi og alt annet som kanskje forårsaker slikt...

 

Uff, ble litt engasjert her, men bare godt ment altså.

Føler med deg også: )

Mvh meg...

[Samosa]

Takk og pris for at det finnes sånne som deg Nickeløs

Takker for råd og innspill, og skal virkelig tenke over noen av de forslagene dine om å utnytte ferien litt...

 

Ha en fin kveld!

[Anonym bruker]

Hei,

 

jeg har selv ingen erfaring med dette, men i en slik situasjon ville jeg tatt gutten til legen - uansett hva moren sier, og uansett avtalene. Gutten trenger hjelp. Og hvis det blir bråk etterpå, så kontakt en advokat - en avtale som tilsier at gutten ikke kan tas til legen dersom moren nekter er ikke til barnets beste og burde dermed være ugyldig i dette tilfellet.

[Hilsen Aud]

beklager, jeg skjønner tankegangen din, men å la mor og fars samarbeidsproblemer gå utover et USKYLDIG barn, det er rett og slett hårreisende.

 

Håper for guds skyld at dette ordens opp i pronto, for dette er det en alvorlig ting å ignorere.

[Gjest Riga19]

Har hatt blæreproblemer selv i 7 år, men jeg merker når jeg må på do...problemet mitt er faktisk at jeg merker det for godt. Jeg har derfor litt kjennskap til slike problemer, og tenkte umiddelbart på en stefetter av meg. Da han var i militæret så hendte det nemlig at han bæsja på seg rett og slett fordi han ikke hadde noen kontroll over det som skjedde. Heldigvis fikk han hjelp. Men da MÅ man til lege...det blir nesten til at jeg selv drar med gutten til legen, for jeg vet hvor jævlig det er å slite med urinveisproblemer!!!

 

For hans skyld, så gjør noe NÅ! Det er jo hu' mora som må bli nekta samvær om hun ikke passer godt nok på barnet sitt! Skjønner at de voksne har et problem her, men gutten har faktisk et enda større problem (enten fysisk eller psykisk), og det MÅ det gjøres noe med!