Dikt til min lille datter Emily

[Meggy B - har født!]

Jeg hadde lyst å dele et dikt jeg har skrevet til min datter (måtte avbryte i uke 20 pga sykdom). Hun døde i september 2005.

 

Min datter

 

Min datter hun ligger og sover

men ikke i sin seng

Min datter har en pute

men ikke i sin seng

 

Min datter har en bamse

men ikke i sine armer

Min datter har et pledd

men ikke i sin vogn

 

Min datter har et bilde

men ikke på sin vegg

min datter har en sløyfe

men ikke i sitt hår

 

Min datter hun har blomster

men ikke i sine hender

Min datter hun har roser

men ikke i sine kinn

 

Min datter har en seng

men ikke på sitt rom

Min datter har en seng

men sengen er en kiste

[Anonym bruker]

Så vakkert dikt! Tårene mine renner.Vi mistet også et barn i september 2005. Vi måtte avbryte svangerskapet i uke 22 pga alvorlig kromosomfeil. Det var en grusom høst, men ting har begynt å stabilisere seg. Men fikk et "setback" her forleden. Etter å ha strevd med å bli gravide igjen, for så å bli det igjen, fikk jeg nylig konstatert at spiren ikke hadde hjerteslag - så det ble en utskraping. Hormonene raser rundt i kroppen min, og jeg blir gal av alle tankene på barn, svangerskap, graviditet, fødsel osv. Var heldigvis bare noen uker på vei denne gangen. Men tankene på hva som kunne vært spinner rundt. Nå har jeg altså to ganger på rad blitt gravid og ikke klart å føde et levende, velskapt barn. Heldigvis har vi et friskt barn fra før, så vi er heldig stilt sånn sett. Men det er vondt å barn for lite, og egentlig har jeg vel nå to barn for lite. Selv om det ene døde 22 uker gammel og det andre rundt 6 uker gammelt, så skulle jo begge blitt til noe. Og det er vondt å tenke på.

 

For å trøste meg selv prøver jeg å tenke på vakre bilder av barna mine. Jeg forstiller meg at de nå kan holde hverandre med selskap, at de svever på skyer og er på et varmt, lyst sted hvor det bare er gode følelser. Et sted hvor de smiler og ler og leker sammen, et sted hvor de ikke kjenner til noen smerter eller vonde følelser, et sted hvor de ikke kan se min sorg og lengsel. Jeg prøver å se for meg at de er lykkelige og har det bra, på den måten blir sorgen min litt mindre vond slik at det går an å leve med den. På en måte blir den altoppslukende sorgen snudd til vemod. For livet må jo gå videre, med både de vonde og gode sidene.

 

Takk igjen for det vakre diktet ditt. Håper du har det godt.

 

 

[Meggy B - har født!]

Tusen takk for fine ord, og for at du deler din historie med meg. Jeg begynner å få det mye bedre, selv om det i perioder er veldig tøft. På mange måter er jeg heldig fordi jeg ble veldig fort gravid igjen og denne gangen ser det ut til å gå bra (er i uke 33). Vi vet at vi venter en liten gutt, og vi gleder oss over det. Svangerskapet har vært mye hardere enn "normalt" pga det vi har vært igjennom, og det har vært vanskelig å glede seg over graviditen, spesielt for mannen min. Av og til får jeg litt panikk når jeg tenker på at noe kan gå galt under fødselen og at vi skal få en vond opplevelse igjen, men vi må jo bare prøve! Vi har 25% sjanse hver gang for å få samme syndrom (genfeil hos både meg og mannen min) og vet jo at den lille gutten er frisk, men samtidig ligger det en nagende tvil eller frykt og gnager innimellom.

 

Det er en trøst å ha en grav å gå til, og dagene blir jo lettere og lettere, og jeg regner med at når barnet kommer så får vi et nytt perspektiv på tingene. Jeg ser også for meg lillejenta mi i en blomstereng, eller vassende i vannkanten med sommerkjole på. Og selv om det fremdeles gjør vondt så gjør det litt godt også. Lenge var det forferdelig å se små babyer eller høre barnegråt, og se gravide kvinner. Jeg regner med det er ganske tøft for deg ennå i og med at du nettopp har mistet igjen.

 

Jeg sender deg alle mulige gode tanker og håper inderlig at det lykkes for dere neste gang. Er det ikke rart hvor sterke vi egentlig er? Jeg har lært mye om meg selv etter det jeg har vært igjennom, og ville aldri vært foruten min lille nydelige jente.

 

masse klemmer