Please hjelp meg! (samme som parforhold-debatten)

[Anonym bruker]

Er fortvilt og vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg og sambo venter et barn sammen snart. Jeg har ei på 8 år fra før som jeg alltid har vært alene med. Faren hennes bor 100 mil fra oss men hun besøker han i ferier. jeg har bodd sammen med min sambo i snart tre år. Vi kjøpte hus sammen i januar og trives for såvidt her. Jeg har hatt et tøft svangerskap med lavt blodtrykk, bekkenløsning, oppkast, svimmelhet og betennelser som resulterte i to innleggelser på sykehus. Jeg har ikke vært i stand til å ta ting opp av gulvet, vaske gulv, lage middag. Tidligere klarte jeg heller ikke å stå opp for å sende min datter på skolen da jeg kastet ustoppelig opp og svimte av mange ganger på morgenen. Min sambo har sesongarbeid og var hjemme i vinter så han tok seg av alt dette da. Nå er han begynt på jobb igjen men jeg klarer så vidt å få henne på skolen hver dag selv om jeg kaster opp ennå. Nå er saken den at min sambo tåler mindre og mindre at jeg sier til han at han gjør noe galt. I dag sparket han vekk sekken til min datter og jeg spurte hvorfor han gjorde dette da min datter kom gråtende til meg og var redd for at sekken skulle bli ødelagt. Da eksploderte han og kastet en kjøkkenstol i gulvet. Jeg forklarte han at dette ikke var akseptabel oppførsel men han ble bare enda sintere. Han tok tak i armene mine hardt og skøv meg bortover gulvet. jeg ble redd og fikk panikk og slo han med flathanda i ansiktet hans. noe jeg angret veldig på i ettertid for jeg bruker ikke å slå.. Da resulterte det i at han spytta meg i ansiktet. jeg gikk så på badet og tok en dusj. Etterpå var han rolig men snakka ikke mye til meg. Nå sitter jeg her og forstår ikke hva som går av han og vurderer å gå fra han. Men det er rett og slett helt jævlig for vi skal jo ha barn sammen snart. Noen som har råd...

[shanty73]

Uff dette er tøft og det skjønner jeg... Er det mulig at dere får satt dere ned og pratet litt om hva som egentlig er problemet.. Gutta kan også slite litt under et svangerskap.. men selvfølgelig er ikke sånn oppførsel ok... Lykke til

[Lilje74]

Jeg synes det høres ut som om mannen din har vært en skikkelig helt og støttet opp om deg mens du har hatt det så fælt... Kanskje du har glemt å rose ham og takke ham for alt han har gjort... Vi gravide kan jo være noen hormonbomber og kanskje er vi av og til litt for flinke til å klage og litt for lite flinke til å være positive?

 

På det du forteller høres dette ut som et engangstilfelle... Han har stått på i ett halvt år og nå er han sliten... og skal jobbe i tillegg til å forsøke å gjøre mye hjemme...

 

Regner med at dere finner ut av dette! Det er jo en grunn til at dere har bodd sammen i 3 år og at dere har valgt å få barn sammen.

 

Lykke til!

 

Klem,

[Anonym bruker]

Syns også det høres ut som det bare ble nok for han til slutt. Kanskje du ikke er takknemmelig nok. Det har sikkert vært tøft for han å ha to barn å passe på (regner deg som barn siden det høres ut som du har vært veldig avhengig av han) og nå når han i tillegg må jobbe en del så blir det rett og slett for mye for et menneske.

Tror at med alt det ansvaret så er han veldig sliten og da skjønner jeg reaksjonen hans når du klager på han. tror han gjør sitt beste og hadde trengt en liten ferie. kanskje du kan dra bort noen dager med dattera di så han får pusta litt i bakken ???

[Anonym bruker]

Virker på meg som om mannen din er utslitt! Har du ingen mulighet til å gi han litt fri, og få noen andre til å hjelpe dere i en periode. Hva med å ansette noen? Har måttet ty til hjelp selv, selv om jeg hadde bestemt meg for at dette skal jeg klare. Det er ikke verdt å risikere forholdet for, og tydeligvis har du en fantastisk mann som har stilt opp hele veien.

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men hva kommer det av at tre av fire svar på innlegget her unnskylder oppførselen til denne mannen?

 

Det er ikke greit å oppføre seg slik! Uansett hva.

 

Selv om han ikke slo deg så misbruker han tydeligvis sitt store sterke seg vesen som noe truende. Ved å være brå, kaste ting rundt seg, slå i vegger eller dører og det kan være minst like skremmende!

 

Ikke minst for den lille jenta. Så det der hadde jeg satt en stoppper for. Sagt at den slags oppførsel ikke er akseptabel.

Fortell ham hvordan du oppfatter hans oppførsel, og at du ønsker hverken å utsette din datter, deres felles kommende barn eller deg selv for den slags truende oppførsel.

 

Men ta en rolig prat med ham om det. Fortell ham hva du føler og hvordan oppførselen hans preget deg, kanskje han ikke er så flink til å utrykke seg og bruker en "atypisk" mannlig reaksjonsmåte for å utrykke frustrasjon. Han er ett forbilde og det er ikke slik du vil at deres barn skal oppføre seg når de møter motgang.

 

Du får ha lykke til!

 

 

[førstefødt, 31 år, Bergen]

Hallo?!

Slik oppførsel gir grunn til bekymring uansett hvor mye/ lite han har stilt opp under svangerskapet.

Du må forsøke å få ham i tale og finne ut hvorfor han har slike reaksjoner. Det er selvfølgelig ikke akseptabelt at han reagerer slik...

Høres ut som om det er mye innestengt aggresjon hos ham? At han ikke klarer å lufte dette ut på en voksen måte, er jo bekymringsfullt.

 

Ros eller ikke ros for innsats; de fleste mennesker er voksne nok til å ta i et tak uten at de får raseriutbrudd langt ut over det normale.De fleste vil også ta opp ting de reagerer på, fremfor å forgripe seg fysisk.

Dersom dette er hans måte å takle stress på ville jeg vært bekymret med tanke på tiden fremover med småbarn i huset...

 

Forsøk å snakk rolig med ham for å danne deg et inntrykk av hvor skoen trykker. Er det ikke mulig for dere å kommunisere verbalt, eller for ham å forklare/ evt unnskylde sin oppførsel, ville jeg være bekymret.

 

Håper du får klarhet i hva som egentlig skjer med ham/ dere. Lykke til!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Den eneste som virkelig brukte vold her er jo dama. Ho slo mannen sin.. syns det er ille jeg da.

 

Tror begge oppførte seg som drittunger. Å mannen unnskylder jeg med at det blir nok. Når du gir, gir, gir gir og ikke får noe takknemmelighet bare klaging så har du rett til å få et jævla raseriutbrudd... Synd dattera var vitne til dette. Det er det eneste jeg reagerer sterkt på. Men syns mor høres storforlangende og sytete ut. En som ikke går an å please i det hele tatt...

 

Ta dere en ferie du og datter å la mannen komme seg litt stakkars må jo ha vært et helvette dette svangerskapet for han...

[Malita]

Som mange andre skriver her tror jeg og samboeren din er sliten og lei av å tatt en så stor del av ansvaret over så lang tid. Han har sikkert vært kjempesliten lenge og denne morningen var han kanskje ekstra trøtt og det rant rett og slett over. At du ble redd av hans oppførsel forstår jeg veldig godt. Også din reaksjon på at du slo.Men samtidig vil jeg si at når du slo han og han hadde så mye frustrasjon i seg kunne det vært veldig lett for han å slå tilbake. Men han klarte faktisk å beherske seg. Sier ikke at det å spytte på noen er noe men han hadde vel behov for å reagere og det var det nermeste han følte han kunne gå uten å slå deg. Tror det er mange som sliter litt ekstra i svangerskapet og også de første mnd.etter fødsel. Det er mye som skjer med oss og at vi er slitne, hormonelle og kan ha vondt både her og der gjør ikke situasjonen bedre .Dessuten er vi liksomikke over fasen før svangerskap og evt. de første mnd. med våkennetter er over. Nå har dere sikert hatt det ekstra tøft siden du har hatt et såpass tøft svangerskap. Viss dette er en engangshendelse må du ikke gå fra han. det blir en altfor lett løsning synes jeg. Dou skrev jo at du slo selv og at dette ikke var likt deg. Han føler kanskje sin reaksjon på samme måte. Klart, Denne oppførselen hans ikke er akseptabel og må ikke gjenta seg men er det en engangshendelse så gi han en sjanse til. Nå vet ikke jeg hvordan dere kommunisere, men det å snakke om hvordan en føler er kjempeviktig. Ikke alltid ting trenger å løse seg av det. Du blir jo ikke frisk av det liksom og trenger fremdeles han hjelp å støtte, men det letter på trykket med å snakke om ting. Glem aldri å kommunisere og ikke minst, skryt av hverandre. Lykke til Håpe det løser seg for dere.

[Anonym bruker]

 

Jeg tenkte bare en ting når jeg leste innlegget ditt: Gå fra han!

 

Han høres ut som faren min, og jeg kunne ønske min mor ikke

hadde funnet seg i alt hun har funnet seg i- i det minst for

oss barns skyld..

[Anonym bruker]

ærlig talt. d høres ut som han har stilt opp for deg til de grader.......

og det at kvinnfolka er grinete å humørsyk under svangerskapet, det er liksom lov, men hvis mannen da kommer med utbrudd, noe som kan være naturlig siden de er en del av kvinnen og svangerskapet, ja, da blir det helvete løst..

men å slå da....hallo, den var for drøy da....ta et tak i deg selv du frøken, så skal du se at det kansje ikke er så rart at det topper seg for mannen din noen ganger.....

skjønner deg også på en måte, for det er jo du som går gravid å kjenner på plagene, for all del, men den psykiske påkjenningen til manen kan være nok så smertefull..

 

[Meggy B - har født!]

Du har hatt et skikkelig tøft svangerskap ser jeg, og uansett er dette tøffere for deg enn for han. Greit nok damer at humørsvingninger er tøft for begge parter, men så har ikke anonym her akkurat hatt et vanlig svangerskap heller. Faktum at han har vært bote store deler av svangerskapet i tillegg og har da ikke fårr med seg alle nedturene. Og faktum er at han oppførte seg som en dritt med å sparke ryggsekken og kaste en stol i gulvet - typisk manipulering og fremvisning av styrke. Jeg mener ikke at det ok å slå, men jeg syns heller ikke det er ok å skubbe en gravid dame - det får faen være grenser!! Også spytting!! Nei, herregud så ekkelt.

 

Til anomym: jeg syns du skal være forsiktig fremover med de signalene han avgir, det virker ikke som om han har bedt deg om unnskyldning heller. Det du trenger nå er trygge omgivelser for deg og barna og en som du kan stole på når det virkelig gjelder. Du må snakke med han om dette, og hvis han møter deg med å være i forsvar ikke viser vilje til samarbeid ville jeg vurdert å tatt en pause fra hverandre en stund. Håper dette hjelper.

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger her. Takk for mange svar. Jeg er klar over at jeg har hatt et tøft svangerskap og at han har hjulpe meg mye og derfor sikkert er sliten. Det var derfor jeg beskrev svangerskapet for å høre om fler mente at det kunne være årsaken. Nå er saken den at min datter så heldigvis ikke dette da hun var på et annet rom, men det bekymrer meg vist det er slik han skal reagere på noe i stedet for å snakke om problemene. Jeg er aldri langsint og har aldri gjort noe slik før og det er alltid jeg som må få han i tale når det har skjedd noe. Jeg ventet i hele går på at han skulle be om unskyldning for sin oppførsel eller komme å snakke til meg om hva som hente. men han la seg bare og dro på jobb som vanlig som om ingenting hadde hendt. Men likevel er han iskald mot meg og snakket bare normalt med datteren min. Jeg skrev bare at han spyttet på meg men han slo meg også i ansiktet når jeg hadde slått han. Nå skal det sies at han holdt meg hardt fast i armene og ristet meg før jeg fikk panikk og slo han med flathanda på kinnet. Ikke at jeg skal si at det var rett av meg og gjøre dette for det syns jeg ikke og jeg har aldri gjort det før. Angret etterpå og gråt. Men ble redd for han ble så sint og jeg kom meg ikke løs. Jeg klarte ikke å la være å sende han melding i sted om hva jeg syns om oppførselen hans og at han burde kunne hatt kontrol på sinnet sitt samt at han gjorde meg redd. Sa også at det er uakseptabelt at barn skulle vokse opp med noe slikt hjemme. Fikk bare i svar at han ble sint for at jeg alltid hører på min datter når hun kommer og klager på noe han hadde gjort. men skal man ikke lytte til sine barn og høre hva de gråter av? Jeg beskylte han ikke for noe, jeg spurte han hva som hadde skjedd og om han hadde sparket sekken hennes. Det trengte ikke å være et spark for å være ekkel med henne engang, det kunne vært å flytte den litt bort med foten som hun hadde tålket som et spark. Men han eksploderte bare da når jeg spurte... Jeg har roset han for at han har stilt opp i svangerskapet og jeg har fortalt andre mens han har hørt på hvor enestående han har vært mot meg og at jeg ikke hadde klart det uten han. Jeg har vært redd for å miste han fordi jeg ikke klarte å gjøre noe og har sett at han var sliten. Jeg har tilbudt han at han skulle reise bort eller at jeg og min datter dro til mine foreldre men han vil ikke dette. Jeg ble innlagt på sykehuset for noen dager siden og var der i 3 dager og da var min datter hos min mor og han var alene hjemme men likevel skjedde altså dette. Får se hva han sier når han kommer hjem. Lurte litt på om jeg skulle være borte da slik at han får tid for seg selv og tenke og kanskje får en tankevekker om at jeg ikke er hos han for en hver pris. Jeg akter ikke å utsette barna mine for noe slik i deres oppvekst. Dette ble langt men følte det var mye uoppklart i luften...

[førstefødt, 31 år, Bergen]

Hei igjen

 

Jeg synes du har rett mht dine vurderinger. Jeg skjønner at opplevelsen må ha vært skremmende for deg, spesielt i en slik sårbar posisjon med graviditet og alt.

 

Stol på din magefølelse, og ta en overveid vurdering av hva du bør foreta deg videre. I den vurderingen bør ligge hva du skal velge å bruke tiden din på fremover når barnet kommer; stabilitet, trygghet og også eget behov etter fødsel, eller om du må "gå på nåler" for en mann som ikke kan / vil kommunisere med deg.

 

Bare du vet svaret her -

Lykke til!

 

 

[lillemor18]

hei..

ser at meste parten av dere er på mannens side og at det var dama som slo, men hallo han tokk jo tak i armen hennes og slengte ho bort over gulvet..(noe sånt)

så her stiller de likt egentlig..

jeg syntes det ikke er en unskyldning at han er sliten.. tenk på alle mødrene som jobber og når de kommer hjem har de huset også.. gjort det i flere år men det er jo lizm vanlig det da så ingen bryr seg om det..

men så fort en man har gjort det et halvt år pga at dama var syk så får han lov tre og få et raseri annfall og det forran ungen??

det syntes ikke jeg er riktig..

glem han hvis han ikke skjerper seg det hadde jeg gjort. men jeg er vokst opp me en voldelig stefar da så det er vel derfor..

 

lykke til..