Min lange fødselshistorie

[Rivella]

Jeg har ikke vært blant de ivrigste til å skrive her, men jeg har i løpet av de siste månedene lest mye her, og hatt stor glede og nytte av det. Takk til alle for det, og for gode svar de gangene jeg har lurt på noe. Spesielt har jeg likt å lese fødselshostoriene, og jeg tenkte derfor at jeg skulle dele min historie med dere også.

 

Åtte dager over termin, søndag 14. mai klokka 19.39 kom lille Solveig til verden. Utover lørdagen trodde jeg at jeg lakk fostervann, og i og med at hodet ikke var festet, fikk vi komme inn på sykehuset til kontroll. Jordmor der bare avfeide det hele, og snakket allerede om overtidskontroll og igangsettelse, og ga oss beskjed om å reise hjem igjen. Ble litt nedslått da, kan man si, begynte jo å bli klar for å få ut dette vesle knøttet. Vi var hjemme igjen fra sykehuset rundt midnatt, og da begynte riene å ta seg opp. Jeg hadde nesten ikke hatt kynnere i svangerskapet, så først trodde jeg at det kunne være kraftige kynnere, men etterhvert skjønte jeg jo at selv vonde kynnere ikke kunne gjøre så vondt. Det ble ikke noe søvn den natten.

 

I åttetiden morgenen etter følte jeg at riene kom regelmessig med mindre enn fem minutters mellomrom. Vi ringte til Ullevål igjen, og fikk beskjed om at det var vaktskifte, og at vi i hvert fall ikke burde komme inn før i titiden. Ca. halv elleve troppet vi opp på sykehuset, og jeg ble undersøkt og lå med ctg-registrering. Skarve to og en halv cm åpning, og det etter ti timer med rier. Kjapp hoderegning fortalte meg at med det tempoet der ville knøttet knapt være ut før 17. mai. Vi ble sendt ut for å gå tur, og det ble en selsom affære. Det var strålende vær, og vi var ikke de eneste som var ute på søndagstur, så jeg hadde plenty med publikum hver gang jeg gispende beordret min samboer til å stå stille mens jeg hang over ham og pustet meg gjennom en rie, alternativt lå på alle fire og ynket meg. Vi var nok litt av et syn.

 

Tilbake på sykehuset fikk jeg beskjed om at det hadde utvidet seg til drøyt tre cm åpning, og at fødselen nå var i gang, men så kom beskjeden som alle som har fødeplass på Ullevål frykter: Det er fullt her. Var ikke i mitt mest fleksible og samarbeidsvillige hjørne der og da, så var i ferd med å forberede en lengre tirade, da jordmor etter noen få minutter kunne berolige oss med at det var plass på den andre fødeavdelingen. Heldigvis ble det bare en tur ned en trapp, i stedet for biltur til Ahus eller Bærum.

 

Vel inne på fødestua ble jeg tatt godt hånd om av jordmødrene, men samboeren min og jeg tilbrakte også mye tid alene. Plutselig fikk jeg en helt djevelsk rie, mye verre og mye lengre enn alle de andre riene, og jeg følte at jeg mistet totalt kontrollen. Det var veldig skremmende, og samboer fikk tak i jordmor. Hun sjekket meg igjen, og det var blitt seks cm åpning. Vi ble enige om at jeg skulle få epidural, men jeg måtte vente litt, for anestesilegen var opptatt. I mellomtiden fikk jeg prøve lystgass, men det synes jeg bare var ubehagelig. Riene var nå blitt mye verre enn i starten, men ingen var så ille som den tidligere omtalte djevelrien... Da anestesilegen kom forsøkte jeg å vise meg fra mitt aller hyggeligste og høfligste jeg (he he, er vel litt begrenset hvor sjarmerende man er i en slik setting), her gjaldt det å holde seg inne med de som satt på godsakene... Å sitte stille gjennom en rie var mildt sagt forferderlig, men helt klart verdt det, for da epiduralen begynte å virke var det en enorm lettelse. Jeg hadde ikke sovet på 32 timer, men endelig fikk jeg duppet av bittelitt mellom riene. Å si at epidural gir smertefri fødsel er en grov overdrivelse, men det hjalp veldig godt.

 

Rundt halvsju kjente jeg at riene begynte å forandre seg, og vi fikk jordmor til å komme og sjekke igjen. Hun konstaterte full åpning, og vi ble enige om at epiduralen skulle slås av. Samtidig som det var veldig vondt, var det også litt godt å få lov til å gjøre noe, men etter en stund følte jeg at jeg hadde presset og presset i all evighet, og jordmor sa hver gang: "Nå nærmer det seg, nå er det like før", uten at det kom noen baby. Ble til slutt litt hissig og utbrøt "Ja, men så dra den ut da!" da jordmor nok en gang forsøkte å oppmuntre meg med at knøttet snart var ute. Da hodet var ute, lurte hun på om jeg ikke ville bøye meg ned og se, men det var jeg ikke interessert i, tvert i mot, akkurat det og da må jeg ærlig innrømme at jeg ikk brydde meg om babyen i det hele tatt, jeg ville bare at smertene skulle ta slutt. Men så, på neste rie kom hun ut. Litt blå, men med kraftfulle skrik og bevegelser fra første sekund. Og det første hun gjorde da hun kom opp på mammas mage var å tisse :-). Pappaen hadde fått streng beskjed om å holde blikket festet ovenfor navelen min, men det påbudet hadde han glatt ignorert, for, som han sa: "Det var jo mye mer spennende å følge med på babyen". Det var et stort øyeblikk å få henne på magen for første gang, og selv om fødselen var vond, har jeg mange gode minner derfra.

 

Solveig veide 3920 og var 52 cm lang, så hun hadde kost seg godt inne i mammas mage. På tross av den lange åpningstiden (Solveig lå i "leie 2", og det medfører gjerne ekstra lang åpningsfase), vil jeg si at det var en veldig fin fødsel.

 

Til de som fortsatt henger med etter denne lange og omstendige utgreiingen, har jeg en viktig oppfordring: Få mest mulig hjelp til ammingen på barsel. Det holder ikke bare å få barnet til å gape godt nok, slik jeg fikk beskjed om, det er også veldig viktig at det ikke suger slik at brystvorten kommer deformert ut av munnen. Jeg har slitt mye med såre brystvorter, og tro meg, det er helt forferderlig vondt, så bruk tid og krefter på å få til ammingen, det sparer dere for mye blod og tårer senere.

 

Helt til slutt: Takk for meg, det har vært noen fine måneder med BIM, men de kan ikke måle seg med det jeg opplever nå. Gled dere jenter, det er helt fantastisk!

[yasmina]

Tusen takk for en flott historie.... Og gratulerer med lille Solveig. Flott navn !!!

 

Håper ammingen går bedre for dere etterhvert !

 

Klem

[førstefødt, 31 år, Bergen]

Tusen takk for en flott og godt skrevet historie - det var inspirerende for meg som venter spent!

 

Ønsker deg lykke til fremover-

 

[Gjest]

Gratulerer så mye med prinsessa!!!

 

Tusen takk for en kjempe fin fødsleshistorie:)

 

Gleder meg villt nå!!!!! Jeg er 3 dager over termin i dag..

 

[Rokko*04.09*]

Gratulerer og takk for at du ville dele historien med oss. Flott med masse detaljer! Vet du hva det betyr at barnet ligger i leie 2?

[Gjest]

Gratulerer så mye!!! Lykke til videre, og kos dere masse:o)

 

klemmer fra

[Rivella]

At babyen ligger i leie 2 vil si at den ligger med nakken vendt forover og mot høyre. Det betyr at den ligger speilvendt i forhold til det som er det vanligste fosterleiet, nemlig med nakken forover og mot venstre. Det er helt udramatisk at fosteret ligger slik, men det gjør som nevnt at åpningsfasen ofte blir ganske lang, og så gir det en litt høyere risiko for å få en stjernekikker.

[Rut Bram]

Gratulerer så mye, masse lykke til videre, og takk for en flott fødselshistorie!!

[mammaen til Andreas+Karoline]

Flirte høyt her jeg sitter på jobb. Knallbra føselshistorie: tusen takk. Og gratulerer en masse!

[elstro]

Gratulerer med overstått, og takk for at du delte denne historien med oss!

[Meg, J & L]

Gratulerer så mye med Solveig! Nydelig navn.. (min mormor het det)

Ønsker dere alt godt videre. Takk for tips.

[Ceci og prinsen.]

Gratulerer! Og takk for en flott historie, kjenner at jeg gleder meg til å oppleve det samme! :-) Godt å lese om slike fødsler som går "etter boka".

[Lilje74]

Gratulerer og tusen takk for at du delte historien din med oss :-)

Solveig er et nydelig navn!

[StoltMammatillvårprins]

Masse grattis blev så glad att læsa din historia!! Kos dere masser nå!