Smerter/ubehag!!!!!

[Gjest]

Heisann! Jeg er nå 4+5, fant ut at jeg var gravid da jeg var 3+4 ca. Jeg har lest så mye her inne om sa, ma EXU o.l.! Jeg vet ikke hva halvparten er en gang, men nå greier jeg ikke å nye graviditeten, jeg går bare å bekymrer meg for at noe skal skje... Er det virkelig så stor prosent som opplever dette?

 

Siden jeg går og bekymrer meg så fælt går jeg også å kjenner etter der nede... Jeg har en del mensmurringer, stikkinger og jeg kan kjenne litt ubehag på den høyre siden, ikke mye, men nok til å skjønne at det er noe der! Er dette ting jeg bør bekymre meg for? Det er jo mest når jeg tenker på det da, det må jeg jo innrømme... Så mye av det er nok fordi jeg sitter og fokuserer på det området... Men jeg blir jo så redd, jeg vil jo så gjerne at det her svangerskapet skal gå bra...

 

Noen som har noen gode, trøstende og avslappende ord som kan få meg til å nyte dette litt mer...?

 

Mvh

[2flottebarn;)]

Jeg hadde også mye mensmurringer og strekkninger inne i magen i uke 5 og 6. Er nå u uke 8 og alt går bra. Jeg ble også litt skremt av all skrivinga om alt som kan skje galt. Men har funnet ut at jeg skal kose meg og nyte graviditeten. Og skjer det noe, ja, så den tid den sorg. Man kan ikke ta sorgene på forskudd...

[Anonym bruker]

Min lege sa det var normal og ha litt smerter som minner om mens smerter... Så tror ikke du trenger å bekymre deg så mye, skjer det så skjer det, hjelper ikke å gå å bekymre seg så mye, da kan det bli en trasig 1trimester, kjenne heller etter lykkekriblingene du får når du tenker på at en spire vokser inni deg:)

[Susanne-75 3 gutter!]

Hei hei!

Vi har nok alle gjort den "feilen", å lest litt for mye, og dermed blitt overbekymra. Det er helt vanlig med stikninger, menssmerter og det arter seg forskjellig for hver og en av oss. Med min første var ikke disse sidene til enda, og jeg tok hver eneste lille vondte som en bekreftelse på hva som var i ferd med å skje med kroppen min - en god følelse! Så med nummer to "bodde" jeg her inne:-) Jeg ble kjempebkymra over alt som kunne skje (hadde jo opplevd å miste også, må jo ikke undergrave betydningen av det), og klarte ikke å nyte graviditeten (jeah, right - som om det er mulig uansett da, men du skjønner hva jeg mener.)

 

Denne gangen oppdaget jeg graviditeten på en onsdag, og følgende mandag begynte jeg å småblø (blødde i 14 dager men det gikk bra!)! Ettersom graviditeten ikke var planlagt kan du tro det var en berg og dalbane!! Da tok jeg et valg om ikke å la uroen få "ta meg", det var ingenting å får gjort med det uansett. Nå er jeg halveis, og holder fortsatt løftet om ikke å bli urolig ved første anledning. MEN det hører med til svangerskap at man blir mer urolig, det er det ingen tvil om!! Så om jeg ikke har katastrofetanker om å miste etc, så merker jeg jo uroen i form av at jeg er redd for å spise enkelte ting osv.

 

Desverre er det sånn, hele svangerskapet - men jeg tror det er meningen det skal være sånn! Vi blir mer var på ting, og dermed beskyttes fosteret mot en del ting..

 

Dette ble langt, men håper du kan få litt hjelp av det..Alle tenker som du, det er helt normalt og vanskelig å slå av! Men om du tror du klarer det, er det nok best. Tenker ofte på hvor godt det hadde vært forrige gang om jeg kunne brukt energien på å glede meg i stedet for å tenke på alt som kunne gå galt..

 

Lykke til!