Noen som har tatt abort i uke 14-15?

[Anonym bruker]

Og har lyst til å fortelle litt om det, er kjempetaknemlig for svar.

Jeg vil ikke utdype min situasjon men det hadde vært fint om noen kunne fortalt om dette, gruer meg veldig.

[Anonym bruker]

Tar du abort så seint som i uke 14 da blir det satt igang en for tidlig fødsel. Du får vel kur som setter igang rier og fremkaller en fødsel. Det du skal ha ut er mye mindre enn et fullbåret barn, men du vil sikkert få smertefulle rier.

 

Har du virkelig samvittighet til å ta abort nå? Du dreper et lite barn. Jeg syns senaborter er horribelt med mindre moras liv står i fare eller barnet du bærer uten tvil har så store defekter at det vil dø uansett innen kort tid.

[Anonym bruker]

Til hovedinnlegger: Er du virkelig helt fast bestemt på at du vil ta abort? Er det ingen som kan hjelpe deg, støtte deg, slik at du kan klare å ta imot den lille du bærer på likevell? Jeg håper du har tenkt veldig, veldig nøye igjennom saken før du gjennomfører det.

[Anonym bruker]

Tenk å sitte her å si at hun dreper et barn!!!! Ser du ikke at hun ikke vil utdype sin situasjon?! Det kan dreie seg om incest eller voldtekt for alt det vi vet!! Hun spør etter hjelp!Ikke kjeft!!

Jeg kan desverre ikke hjelpe deg HI, men jeg vil ønske deg lykke til. Håper du får svar på det du lurer på.

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg har det utrolig vanskelig nå, og jeg skjønner dere som synes det er horibelt osv.

 

Men jeg synes faktisk ikke dere skal dømme meg det er ingen som hvet min bakgrunn og jeg synes det er helt fælt å måtte gjøre dette.

 

Det er ingen annen utvei for meg, slik det er livet mitt nå.

[Mum K&K]

Til Hovedinnlegger!

Det er kanskje mye å be om i din vanskelige situasjon...men,jeg hadde satt pris på om du fortalte litt mer om selve situasjonen din...

da vil jeg forstå bedre hvorfor du heller mot det valget du her forteller om.

 

Jeg har akkurat hatt det kjempevanskelig...og det er neimen ikke lett enda...men, jeg har bestemt meg for å beholde barnet. Er veldig lettet...

men,jeg har samboer som jeg har et barn med fra før, så situasjonen min er sikkert ulik din?!

 

Føler med deg... klem fra meg

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg har en grusom skrekk for leger, men da jeg var 4 uker på vei gikk jeg til legen, han sa jeg var gravid og jeg trodde ikke på han.

Jeg sa det flere ganger at det er ikke riktig, han ga meg flere papirer, men jeg tror faktisk jeg blokkere at jeg i det hele tatt hadde vært der.

 

Rundt den datoen jeg ble gravid hadde jeg akkurat gått fra den andre typen min, han slo opp med meg.

Jeg stakk på byn på (trøste-runde) Jeg møtte en fyr, og full og ja så hadde vi sex. Fikk panikk neste morgen og kastet han ut, spurte ikke om verken tlf nr eller fullt navn.

 

Så viser det seg at jeg er gravid og det er kanskje vanskelig å tro for mange men jeg har blokkert a jeg i det hele tatt er gravid.

Jeg har en nydelig datter fra før av og det er akkurat så vi to klarer oss.

 

Rett etter at jeg hadde blitt gravid får jeg beskjed fra trygdekontoret om at de ville stoppe alle mine utbetalinger fordi de hadde fått et annonymt tips om at jeg bodde sammen med barnefaren til min datter som jeg ikke har sett på 8 mnd.

 

Jeg har da måttet skaffe regniger osv. helt tilbake til 2004, alt sammen har blitt veldig vanskelig for meg.

Da jeg ikke fikk utbetalingene fra trygdekontoret ble det lite mat til meg og vesla, jeg gikk på sossialkontoret men de sa at jeg fikk jo 6000 for 14 dager siden så jeg kunne ikke få noe av dem på en mnd, det hadde jeg ikke krav på. De eneste de kunne annbefale meg var å enten låne penger av venner ol. Det var ingen som kunne hjelpe meg så jeg måtte gå på blåkors og hente mat.

Oppi alt dette har jeg helt glemt å spise selv og har gått ned 17kg.

 

De siste ukene har vært utrolig vanskelig for meg og alt har bare stokket seg oppå hverandre jeg igrunn bare prøvd å få endene til å møtes og mat i munnen på datteren min.

 

Som dere sikkert skjønner har jeg ikke noen riktig gode venner, har ikke så mange uannsett. det er bare stort sett meg og vesla.

 

Så nå sitter jeg her og har akkurat innsett at jeg er gravid og 15 uker på vei. Det er akkurat så jeg og vesla klarer oss så en unge til tror jeg blir svert vanskelig for min økonomi. Datteren min hvet ikke hvem faren sin er (jeg hvet jo) men han vil ikke ha ansvar for henne.

Jeg er gravid på nytt, og hvet faktisk ikke hvem faren er.

Det er veldig tungt for meg alt dette her. og jeg tenker at når jeg ikke er phykisk tilstand til å skjønne at jeg er gravid så burde jeg i alle fall ikke ja...

 

Jeg synes dette er helt grusomt å måtte gjøre men jeg aner ikke hva annet jeg skal gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg sitter med tårer i øynene etter å ha lest innlegget ditt. Hivs abort er løsningen for deg er det din sak. Har du ikke foreldre som kan tre støttende til? Jeg vil råde deg til å ta kontakt med trygdekontoret å forklare situasjonen din. (Hvis du ikke har bodd sammen med barnefaren er det jo ikke riktig at du betaler pengene tilbake!) De er mennesker de også så kanskje du kan få litt mer forståelse hvor kritisk disse tilbakebet er for deg

 

Hvis du har et godt forhold til legen din kan du også ta opp problemene dine der, de vet kansje hvor du kan få hjelp. Uansett ikke sitt alene med alle problemene dine.

 

Ønsker deg og dattera de alt det beste:)

 

 

[Mum K&K]

Jeg fikk klump i halsen nå fordi jeg synes synd på deg... Lurte også på om du hadde foreldre som du har god kontakt med?

Jeg skjønner hvis du vil ta abort..og jeg skjønner at du er fortvilet...

Du må jo bare snakke med trygdekontoret, de kan ikke behandle deg slik..."tips om at du bodde med barnefaren"? Idiotisk hvis noen har gjort dette for å gjøre det vanskelig for deg...huff.

Har du snakket med legen din ang. abort da?

[Anonym bruker]

Foreldrene mine har jeg aldri hatt noen god kontakt med, flytte hjemmeifra da jeg var 14 år.

 

Idag har jeg ikke hatt noen penger på korttet på mobilen, har ikke fått noen penger så derfor er det gått tomt, ringte ullevål på fredag, ble i grunn avist, fordi det ikke var kontortid når jeg ringte. Fikk beskjed om å ringe tilbake på mandag. Men hadde ikke noe å ringe for så derfor istedefor å ringe ullevål, gikk jeg opp til legen i dag rett før det åpnet, det hjalp ikke serlig mye fordi legen har kveldsvakt idag men jeg fikk time 1730 så jeg skal dit etterpå. å nå sitter jeg bare å gråter fordi jeg veit rett å slett ikke om jeg klarer å gjøre dette selv om det er det rette.

 

Det er så grusomt at jeg hvet ikke om jeg klarer å leve med meg selv etterpå.

 

Dette med trygdekontoret, ringte dit på fredag og da sa de at de la en beskjed til han som behandler saken min om at han skulle ringe meg, jeg har fått bekjed om at de har sett på mine papirer og tror på meg og a jeg skal få alle mine utbetalinger tilbake, men jeg har ikke fått en krone på 14 dager. Men han på rygdekontoret har ikke ringt og jeg får ikke ringt han, kan ikke reise dit heller alt er bare piss.

 

Jeg hater livet mitt for tiden.

Men jeg håper det bare kan gå oppover fra nå av, men slik er det vel ikke.

[*teresa*]

tårene triller etter å ha lest innlegget ditt. gjør det du må men nå når du har innsett at du er gravid så tenk over det....pass på at du ikke angrer etterpå. pass på at du er sikker og trygg med den avgjørelsen du tar. med det sagt så ønsker jeg deg lykke til og håper at livet snur solsiden til deg og din lille datter.

[Anonym bruker]

Jeg tok medisinsk abort når jeg var ca. 14-15 uker på vei for ca. året siden og har ikke angret på det siden. Det var nøye gjennomtenkt fra min sin side. Barnefar hadde jeg ikke orket måtte ha i livet mitt lenger og når jeg da fant ut av graviditeten ETTER det ble slutt sa det seg selv for meg. Ikke gledet det meg spesielt å skulle få barn heller. Følte ikke hverken noe positivt eller negativt med det den gangen.

 

Vel..For det første måtte jo abortsøknaden min gjennom nemden i og med at jeg var over 12 uker på vei, de fikk jeg svar fra på dagen faktisk. (i mitt tilfelle bestod nemden av overlege på gyn på det sykehuset og en annen lege i byen)

 

Jeg tok abort på en mandag og var inne på sykehuset på føden i helgen og mottok en pille (husker ikke navnet på den) som fungerer slik at den stopper fosterets liv og utvikling.

Kom på sykehuset på morgenen og hadde da med meg nykjæresten min som støtte (han var ikke barnefar, barnefar og jeg gjorde det slutt før jeg fant ut jeg var gravid faktisk). Fikk et eget rom på føden der han fikk være sammen med meg hele tiden, og det var veldig godt å ha noen å prate med og finne på noe sammen med for å få tiden til å gå.

Jordmor gav meg vaginale modningspiller for at livmoren skulle modnes og utvides før riene ville sette inn og fosteret støtes ut.

Kom inn på sykehuset rundt 8.00 om morgenen, men selve fødselen begynte ikke før klokken var ca. 14.15 (frem til da hadde jeg omtrent ikke merket noe, og vi hadde vært noen turer ute å tatt oss en røyk og litt brus, begynte på igjen å røyke noen dager før aborten), da følte jeg at jeg måtte på do og fostervannet gikk mens jeg stod midt på gulvet mellom sengen og toalettet. Gikk da opp igjen i sengen.

Fra fødselen satte igang og til fosteret var ute var det tøft fysisk, riene var vonde og måtte be om smertestillende til slutt fordi jeg hadde så vondt og hadde storskjelven av at jeg frøs og svettet om hverandre. Fikk morfin intravenøst og det tok toppene av smertene for meg. Det tok ca. 45min før fosteret var støtt ut, ringte da på til jordmor og sa fra at nå kjennes det ut som fosteret kom. Hun og en annen pleierske sjekket og sa at et stemte. De fjernet fosteret og det underlaget jeg hadde lagt på. Vi så ingenting, de var veldig diskré så vi slapp å se noe.

Jeg fikk lagt frem ny truse og stort bind til å ha på meg og fikk beskjed om å ta meg en dusj når jeg ville. Det ville jeg med en gang, og fikk typen til å være med meg på badet i tilfelle jeg skulle bli dårlig. Når jeg stod i dusjen kom rester av morkaken og sikkert annet blod av seg selv. Gjorde meg ferdig og sa fra til jordmor at det kom noe i dusjen, så de tok det med seg.

 

Det er en tøff ting å skulle ta medisinsk abort, det skal jeg ikke legge skjul på.Men jeg hadde forberedt meg så godt som mulig er. Så i ettertid har jeg ikke hatt noen psykiske plager med det og heller ikke angret.

Hadde vondt en stund fremover pga at en får jo en blødning noen dager etter en abort og hadde noen dager der jeg var litt satt ut fysisk. Men ellers ble jeg meg selv ganske fort.

 

Men, bare for å ha "advart" deg slik at du er klar over det.

Du vil kjenne fosteret når det blir født, du vil kjenne hva som kommer når selv om du ikke ser på hva som skjer.

Jeg kjente tydelig både hodet, kroppen og føttene.

Så det må du være klar over.

 

Lykke til om du ikke allerede har gjennomgått inngrepet.

Alt ordner seg til slutt skal du se, uansett hva du har valgt:)

Det er ditt frie valg hva du enn måtte velge, slå deg til ro med det og ikke bry deg med de som vil provosere deg.

 

Tror jeg signerer med anonym her, selv om jeg er åpen mot alle rundt meg både av venner og familie..for beklager BIM folk.. mange av dere er direkte frekke mot disse stakkarene som trenger forklaring/opplysning på hvordan en abort forgår fra et ikke-dømmende menneske. Og jeg gidder ikke provoseringen deres...da får dere heller lure på hvem jeg er;)

[Anonym bruker]

Nå va det rett før eg begynnte å grina..fy søren at det går an å ver så jævlig kalde... fytti så kvalmt..du hadde jo kun idiotiske grunna for å gjør det..å han nye typen din så va me må jo vær heilt tosk.... du burde skamma deg.

[Mammamia:)]

Er det noen som har spurt deg? Uff, tenk aa rakke ned paa folk som faktisk utlevere seg for aa hjelpe ander i en vanskelig situasjon. Da kan du heller la vaere aa lese det hvis det provoserer deg. Blir helt sjokkert over slike innlegg som dette, det er helt unoedvendig. Selv om en kanskje ikke er enig med folk saa kan man holde slike uttalelser for seg selv... Du burde skamme deg selv!!

[Anonym bruker]

du har ikke mulighet å adoptere bort barnet? rett etter du har født? er det en mulighet? har tenkt på dette selv. fordi det er litt rocky med meg og barnefaren, og jeg vet at dette ikke er noe jeg vil klare alene... nå er jeg bare 8 uker på vei, og kan fortsatt ta abort uten no mere om eller men.. men jeg vet jo ikke hva fremtiden vil bringe. beklager at jeg også signerer med anonym.. men ser at det ikke går ann å signere med sitt navn.. får bare helvete da... jeg skjønner godt deg, at du ikke kan beholde dette barnet, når du så vidt har nokk til deg selv og tulla di.. og det er lett å være etterpåklok, og si.. hvor ble det av kondom/p-pille.. men barnet er det. og slik er det bare. så?? hva vil være en værst påkjenning for deg? å ta en abort, der du må føde barnet.. eller gå de fulle 9 måndene, og adoptere den bort.. ikke vet jeg, og er glad det ikke er meg. men du vil være i tankene mine. lykke til.

[Mum K&K]

Alt har sin grunn!

Jeg prøver å forstå folk her inne i stedet for å bli forbanna på dem. Dette er jo et forum for ALLE! Så la folk være i fred.

 

Klem til alle som trenger det

[Chimera]

Hvordan gikk det med deg HI?

[Anonym bruker]

Jeg bare lurer; kan en virkelig ta abort etter uke 12 uten medisinsk grunn?

[Gjest]

med medisinsk grunn så inngår vel også den kommende mors psykiske velvære ?

[Anonym bruker]

HI

 

Tiden nå og den som har vært har vært grusomt tøff, jeg skal nå gjennomgå en abort, møtte nemden i dag fikk ja og svelget tabbletten, denne skal vist stoppe utviklingen av fosteret. skal inn på sykehuset på torsdag for å få disse pillene som setter igang fødselen. jeg er nå 16+6 uker på vei, siden jeg var så langt på vei og medisinske grunner måtte jeg belage meg på være innlagt i to dager. tenkte jeg skulle legge ut hele historien min når alt har roet seg etter denne uken. Lurer også på hvor jeg kan få tak i natte (barnevakt) til min datter da jeg ikke har noen overhode som kan passe henne.

Jeg gruer meg skrekkelig mye men det er best ved tanke på meg.

 

Tusen takk til deg anonyme over her som la ut historien din, etter mange samtaler på sykehuset nå så visste jeg at det fåregikk sånn ca sånn men det var ganske beroligene lesing synes jeg.

 

tusen takk

[Anonym bruker]

Jeg vil bare ønske deg lykke til og håper inderlig at du og datteren din får et fint liv fremover.

Klem fra meg

[Gjest]

bor du i oslo så passer jeg henne gjerne hjemme hos deg de to dagene / nettene..

[Anonym bruker]

Kjære HI.

 

Det var det minste jeg kunne gjøre.. regner med jeg ikke er den eneste som har gjort hva jeg har gjort her inne, men tydeligvis den eneste som ikke har problem med å si det som det er (er vel mange grunner - dømmer ingen).

 

Skulle svart deg mye før hadde jeg vært innom og sett innlegget ditt tidligere, men det er godt du har fått grundig informasjon hvertfall og kanskje kunne jeg bidra med noe som ikke sykehuset kunne..

 

Ser det er mange som reagerer på innlegget mitt over her og inne på 1.trimester blant annet. Dere får bare plages med hva jeg har gjort.

Jeg gav løse grunner til hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, er da tross alt ikke interessert i å skulle måtte forsvare valget mitt ovenfor fremmede mennesker ved å måtte fortelle dere alle detaljer i mitt privatliv.

Det var da heller ikke de som skulle opp til vurdering, det var hvordan det var å ta abort i 14-15 uke, og det må jeg si jeg har svart ganske grundig på.

Løst sagt så var det ikke en ønskesituasjon for meg og valget ble det det ble.

 

Nå er jeg her inne på lik linje som de fleste, gravid med et barn som er ønsket, og ikke minst planlagt! DET er godt å tenke på det. Nå er det gjennomtenkt og jeg gleder meg og føler at alt ligger til rette både for meg, barnet og den familien jeg har dannet. NÅ er jeg klar for å bli mor.

 

Lykke til ALLE sammen med graviditeter, aborter og å kunne akseptere hverandres valg og valgmuligheter...

[Anonym bruker]

skjønner ikke at det kan være lov å ta abort etter uke 12 i norge uten at det enten er noe galt med fosteret eller med moren!!!man har jo 12 uker å kan bestemme seg på,og det må vel være nok...!

[Anonym bruker]

HI

Sitter her og leser og leser, dagen i dag tror jeg blir lang, sitter å lurer på hva som skjer inni meg nå om den lille spiren driver å dør eller om den fortsatt lever, kan jeg angre meg nå liksom. Jeg har ikke lyst til å være her i dag, hadde de ikke vært for den herlige datteren min så aner jeg altså ikke.

Jeg sitter her å føler meg som den værste personen i hele verden, at jeg kan gjøre dette skjønner jeg ikke, men legene sa også at det var det beste jeg kunne gjøre. Men skal jeg følge samvittigheten eller legene.

Jeg tror i alle fall det er for sent nå har jo svelga pilla, skal inn dit igjen i morra, og a bort den lille spiren min,

Jeg har blitt så knyttet til den lille også, kjent sparkene sett ultralydene.

At verden kan være et så hjævlig sted visste jeg ikke.