Nekter å ta nei for et nei..

[*mamma i mars 05*]

Snuppa er så trass og vrang mot meg. Og kun meg som regel. Jeg kan si NEI 15 ganger, men alikvel ser hun på meg med et lurt smil og gjør det hun ikke får lov til...

 

Hvordan setter dere grenser for deres små?

 

[ennaH]

Som deg, tror jeg. Jeg sier nei med streng stemme og fjerner han samtidig fra situasjonen han ikke får lov til.

for eksempel: Rister han i lampa, sier jeg nei og flytter han vekk.

Vit at barn må teste ut en ting mange, mange ganger før de er helt sikre på hva regelen faktisk er. Det holder ikke at vi sier nei en gang. De må sjekke at det virkelig kommer et nei hver eneste gang de gjør noe.

Ikke gi opp! Det renner inn til slutt.

Vi har greid å lære poden å ikke dra ut dopapiret fra rullen, at risting i lampa ikke er lov, at det ikke er lov til å kaste mat eller tallerkner eller bestikk på gulvet, at ovnen ikke skal åpnes eller klatres på. Bare for å nevne noe. Men fy f... så mange ganger han har gjort hver av disse tingene før han har tatt tegninga!

[Anonym bruker]

Men å lære å ikke kaste mat i gulvet, hva gjør du da? Fjerner maten, eller avslutter måltidet? Det er jo vanskelig.

[Mammas_2_solstråler <3]

er barnet ditt 15 mnd??? hvis den er født i mars 2005???

 

Hvis barnet ditt er 15 mnd så forstår hun/han ikke en Nei. Det tror at Nei betyr STOPP. de stopper i 2 sekunder og så forsetter de å gjøre det samme. det beste du kan gjøre, og som faktisk virker er å avdele barnet i stedet å fokusere på det hun gjør galt, for da forsetter hun bare. Jenta mi er 18 mnd og det er først nå jeg ser at hun skjønner en ne. at hun faktisk ikke rører de tingene hun vet hun ikke får lov til. Når hun bar 12-17 mnd så forsatte hun rett etter en nei. Jeg anbefaller deg å avlede istedet for å si nei hele tiden. Du kan kanskje prøve å fortelle barnet hva hun FÅR LOV TIL.

[Anonym bruker]

Jeg har også en gutt som er 15 mnd og gjør som deg. Tar han bort og sier nei. Og så må jeg somregel gjøre det om og om igjen, men da prøver jeg å finne på noe annet. Se der er ballen. Og da glemmer han fort det han prøver å plukke på.

 

Etter en stund går han ofte bort til det han ikke fikk lov til så gjør jeg det samme om igjen..

 

Men det tar tid å lære barna slikt. Tror du nok må belage deg på å være tålmodig. Men jeg prøver å flytte unna litt jeg da slik at jeg slipper å gå å si nei hele dagen.

 

Så stort sett er ikke dette noe problem.

[*mamma i mars 05*]

Ehh, ja, hun er 15 mnd gammel. Eller helt presist 1 år 2 mnd og 22 dager.

 

Takker for svar alle sammen )

Skjønner at jeg må prøve å avlede samtidig som jeg sier nei. Stakkars disse små har jo så lyst til å utforske verden og så er det så mye som ser spennende ut, men som samtidig er så farlig ;o)

[undager]

Man regner ikke med at barn forstår betydningen av ordet nei (ordentlig) før hun er rundt 15-16 måneder. Og når de endelig har skjønt hva du mener med nei, så mangler de likevel impulskontoll (evne til å stoppe seg selv) frem til de er rundt 3 år. Det vil si, de klarer jo å stoppe seg selv mer og mer, men det er først når de er rundt 3 år at man kan vente at de gjør som du sier. Så vi kan nok ikke regne med å SI noe som virker før de er blitt ganske store.

 

Det beste jeg har lest om hvordan 1 åringene forstår og fungerer i verden rundt seg, er skrevet at Elisabeth Gerhardsen, barnepsykolog og mor flere barn selv i boka: Gode knep for småbarnsforeldre. Hun beskriver blant annet en situasjon med et barn som trykker på stereoen (som selvfølgelig ikke er lov). Og hvordan man selv kan bli hoppende sint fordi barna smiler når man selv er irritert fordi de gjør ting som ikke er lov. Men det handler ikke om trass eller at de erter det. Trass kommer tidligst rundt to år, og de handler det om å markere at de har vilje. Nå gjør de jo bare alle mulige ting selv om vi voksne tenker at nå "må de jo skjønne at dette ikke er lov".

 

Avledning er lurt. Prøs å si hva hun skal gjøre i stedet for hva hun ikke skal gjøre ("sett tallerkenen på bordet" i stedet for "ikke løft tallerkenen") og rydd bort mest mulig ting som ikek er lov å ta på. De klarer ikke å la være hvis de har lyst il å ta på, så man kan likegodt gjøre det lettere for seg selv ved å ta ting bort.

[*mamma i mars 05*]

Tusen takk for klokt svar )

Men jeg tror nok hun tøyer grensene bevisst litt lenger med meg enn med andre. Merker det veldig godt når hun er på besøk hos sine oldeforeldre. Sier de nei skjønner hun det med en gang og lar vær, men hvis jeg prøver å si nei, ja da gjør hun det helt sikkert...

 

 

[undager]

Her kommer sitat fra Gode knep for småbarnsforeldre, boka til Elisabeth Gerhardsen, om å prøve å sette grenser for barn. Kanskje er det fler enn meg som kjenner seg og ikke minst ettåingen igjen...

 

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.

 

En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".

 

Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at"Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".

 

Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"

 

Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.

 

Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" ....

 

En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, MÅ resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over."

 

---

 

(Delvis sitat:)

Det ligger vel allerede i kortene at det å kjefte på ettåringer ikke har så mye for seg. De husker ikke hvor galt det vil gå til slutt, har problemer med å klare å tenke at hun skal la være før hun har begynt, og klarer ikke stoppe seg selv når de har begynt. Men man må jo drive med noe opplæring. Det sparer likevel mange for mye slit å fjerne ting som er fristende eller farlige, ting som de ikke klarer å ligge unna. F.eks. kan man sette sperre foran bøkene i bokhylla, ta platene bort fra gulvhøyde de månedene dette står på. Og sette en stol eller noe større og tyngre foran stereoen på dagtid. Osv. Men barn er forskjellige. Noen trykker aldri på stereoen eller drar bøker ut av bokhylla, mens andre nesten ikke gjør annet. Å undersøke ting er en medfødt tilnøyelighet som barn har og det går over etter noen måneder.

Barnet ditt lærer mest av å se på deg og etterligne det du gjør, og ikke så mye fra det du sier. Og barnet tar mye lettere imot beskjeder (sett ned den vasen) enn forbud (du får ikke lov til å løfte opp vasen). Når du har sagt et par ganger "sett ned vasen" og ingenting skjer så går du bort og "hjelper" barnet å sette den ned (fysisk, helst uten å være sint) og sier "Sånn ja", "bra" eller noe liknende når det har blitt slik du ville. Å avlede er veldig effektivt. Utrop som "hvor er bamsen" virker veldig bra, når du ser at den lille er på vei mot TV, eller når hun gråter i frustrasjon fordi du har nektet henne å få noe. Gerhardsen sier til slutt at rådene er først og fremst ment som hjelp så ettåringene kommer gjennom dette klåfingrete stadie uten for mye frustrasjon.

 

Og så er det sikkert flere råd, men dette er vel langt nok :-) Sånne turer foran stereoen har vi hatt flere av. Kanskje er det fler en oss som kjenner igjen sånne situasjoner...