Tror jeg blir gal snart.. Jeg må ut av dette huset....!

[Anonym bruker]

Skriver som anonym nå.., selv om det egentlig ikke gjør så mye at dere finner ut hvem jeg er.. Må bare få det ut.

 

Jeg er så drittlei av å bo i svigerfars hus... Han er grei og snill, men kjære vene, jeg føler meg som i et fengsel her... Vi driver og sparer opp til egen bolig, og imellomtiden får vi bo her gratis. Kjempeflott for oss og kjempeflott for svigerfar, som elsker å dulle med lille barnebarnet sitt. Men jeg klikker snart..! For uansett hvor jeg beveger meg er ''bestefar'' der.. Han kan ikke en gang gå forbi meg og ungen min, eller se oss gå forbi, før han begynner å pelle og stoppe oss opp.. Søtt de første 50 gangene kanskje, men nå er jeg så sliten.. Jeg trenger så inderlig litt privatliv mens sambo er på jobb, og når jeg og lillebebi'n har litt kvalitetstid alene.. Kanskje leker eller jeg prøver å få h*n til å prate på det søte babyspråket sitt, kan plutselig svigerfar gå ned på kne og krabbe bort til oss :s

Dette var også artig de første gangene, men jeg er dritlei nå.. Tilogmed når jeg ammer står han over meg og stirrer ned på ungen, uten å tenke på i det hele tatt at det kanskje er ekkelt for MEG at puppen popper ut av munnen på bebi.

Han tilogmed ringer sambo når vi er ute og kjører for å spørre hvor vi er hen eller hvor vi skal. Er dette normalt da?.. Jeg merker også at han leter etter meg og ungen ofte.. Hvis jeg sitter på rommet og ser ut dørsprekken mens jeg ammer, så ser jeg han kikker inn på badet mot stellebordet og går ut igjen når han ser vi ikke er der. Han banker også på badedøra når vi steller/bader ungen, og vil inn...

Huff, jeg vet dette er syting i høyeste grad, men jeg er sååå lei, vil bare rive meg i håret... Dette er ikke sunt for forholdet mellom meg og svigerfar, for jeg merker at jeg er sint på han inni meg nå.. Jeg gruer meg når jeg hører fottrinn opp trappen, for da vet jeg at det er han som skal lete etter meg og ungen for å kikke og pelle litt igjen.. Og ja, jeg skjønner jo at det er stas for han... Men jeg orker ikke mer snart... Det er så vondt å gå rundt på nåler hele dagen.

 

Hvem sin feil er dette? Jo, min egen.. For jeg skal klare å si ifra at jeg trenger litt privatliv selv om vi bor i hans hus. Men jeg er for feig, og alt for redd for å såre han eller skape konflikter.

 

Akkurat nå ligger bebi og sover...og jeg hører at svigerfar har kommet hjem. Sann mine ord.. Om kort tid hører jeg barnegråt.. For da har bestefar vært og plukket på h*n igjen... *sukk*

 

Det det ender med er at jeg klikker til slutt.... Men-men, sånn går det når man er for feig til å si ifra. Det er jo tross alt hans hus. Måtte bare få det ut.. Kjente jeg nesten begynte å grine isted..

 

 

[Anonym bruker]

"er dette normalt da"... vel jeg vil si at det ikke er så normalt å bo hjemme igjen jeg da..

 

Men siden dere gjør det og dere får bo der gratis så må du bare finne deg i mer, for det er tross alt dere som invaderer han og ikke omvendt. Han får ikke så mye privatliv han heller nå som dere bor der.

 

Vær heller litt takknemlig og tenk på at det kun er midlertidig og at det er en grunn til at dere bor der...nemlig at dere sparer masse penger!

[Anonym bruker]

Jeg regnet med et sånt svar, og skjønner godt at du reagerer som du gjør, siden du ikke vet hele historien. Saken er vel heller den at han ''vil'' vi skal bo her gratis, så vi ikke skal ''trenge'' å flytte. Og klart det er snilt! Og nei det er pokker ikke normalt å bo hjemme.. Jeg kunne skrevet en laaang liste med grunner til hvorfor vi ikke kommer oss ut, men jeg føler ikke at jeg har noen grunn til å forsvare meg.

 

Og ja jeg er takknemlig.. Er jo grunner til at jeg ikke sier noenting, for vi er dødsheldige.. Og jeg finner meg i mer enn jeg tør å si her. Jeg er kjempel lei meg for at jeg føler som jeg gjør..og for at situasjonen er som den er...

 

måtte bare få det ut en plass..

 

det eneste jeg er sliten av er at jeg og bebien min aldri får noe som helst tid i fred.... og han er den som går etter oss, ikke motsatt.. han har et helt hus for seg selv,men velger og gå inn på den lille plassen hvor jeg og bebi er...hele tiden...

Så om han vil ha privatliv er det ikke jeg som står i veien for det..

 

men skjønner hva du mener, tro ikke at jeg ikke er sint på meg selv for at jeg føler dette.. er jo derfor jeg måtte få det ut..

 

HI

[Anonym bruker]

Huff dette hørtes slitsomt ut og jeg vet at jeg ikke hadde klart det. Har du en ide om hvor lenge dere må bo der før dere har mulighet til å kjøpe noe selv? Det vil sikert være lettere om du har ett mål i sikte. Og om det er veldig lenge til er det kanskje en ide å utsette huskjøpet og heller leid en mindre leilighet for en stund og spart litt mindere.

[Luca]

Syns det er veldig synd at folk som legger ut slike historier som du her, skal få slike flåsete svar. Har sett det flere ganger her inne, så misunnelsen eller hva det er lenge leve:-)

 

Har egentlig ikke så veldig godt svar til deg, men skjønner jo veldig godt at du har behov for privatliv. Det er jo veldig slitsomt når du aldri aner når han dukker opp, og det har jo selvfølgelig ingen ting med å være utakknemlig å gjøre.

 

Kanskje samboeren din kan snakke med faren sin, slik at dere kan lage en avtale på et vis. Ikke at han blir begrenset i sitte get hus, men at han på en måte lar deg være litt mer alene, og kan gi et tegn på et vis når han kommer.

 

Ikke lett, og skjønner godt frustrasjonen din. Jeg hadde ikke klart det for å si det sånn...hverken hos mine svigerforeldre eller hos mamma:-)

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt! Er ikke alltid så greit med kjempesnille svigerforeldre heller. Jeg har ei svigermor som ikke vet hva godt hun kan gjøre for oss, det er bare det at hun har ingen sosiale antenner så hennes "hjelp" blir ofte mer slitsomt for meg enn faktisk hjelp... Prøvde å ta det opp en gang, på en veldig fin måte, for jeg ønsker faktisk å ha et godt forhold til henne (hun mener selvfølgelig vi har et veldig godt forhold ikke som "andre svigermor-svigerdatter forhold"), men da ble hun kjempelei seg og gikk helt i forsvarsposisjon... for det hun hadde gjort var jo "bare godt ment", hun klarte ikke se det store bildet (dvs det som handler om privatliv, mine grenser osv). Iallefall, etter det har det bare blitt litt kunstig, jeg blir enda lettere irritert og det er ikke noe å gjøre med det...

Hvis du tror han vil forstå hvis du pøver å prate med han bør du jo prøve det, hvis ikke ville jeg endret på situasjonen hvis jeg var deg.. men da blir vel svigerfaren din lei seg også? Lei seg hvis dere flytter, lei seg hvis du sier i fra? Ja enkelt er det ikke..

[april 06;) + mai 09*]

uff, dette hørtes slitsomt ut, jeg hadde ikke holdt ut en uke en gang! synes du er mer enn god jeg. Personlig synes jeg du har all grunn til å ta dette opp med han, og jeg hadde ikke klart å la være. Jeg hadde endt opp med å bli skikkelig irritert hvis ikke, og jeg er ikke særlig flink å skjule følelsene mine i lengden.. Det kan jo være han blir glad om du tar det opp med han (på en ok måte), kanskje han er enig men ikke har tenkt over dette og sett det fra din side. Dessuten er mannfolk ofte skvære og mye lettere å gi tilbakemld til enn damer!

Jeg synes absolutt ikke at dere skylder han goodwill fordi om dere får bo hos han. Tross alt er foreldre ofte glade for å hjelpe barna sine, og dette er jo ikke no som han får noen belastninger av, hverken økonomisk eller andre. Tror ikke du sliter parketten hans så mye på noen måneder at du skal trenge å være supersmørblid og snill mens du bor der. For å sette det litt på spissen;). Nei, tydeligvis er det kjekt for han og at dere bor der. Dere må sette rammer på hverdagen som fungerer for alle, det fortjener dere selv om det strengt tatt er han som gir dere en tjeneste.

Hva med et husmøte med alle tre, der dere tar opp diverse som utgifter etc, og så smyger dette innimellom?

lykke til ihvertfall!!

 

og psst, det gode er vel at det kun er for en periode.. vet det ikke gjør det bedre, men tenk på at de før i tiden bodde slik hele livet... skrekk og gru ... *grøssegrøss* sier jeg;-)

[Kamilla, Daniel&Sanne]

Jeg må si at jeg faktisk forstår deg jeg. Det kan bli ALTFOR mye. Skjønner jo at det er greit for dere å bo der gratis mens dere venter på å få noe eget, så dere har vært heldige sånn. Men jeg synes han oppfører seg litt rart da.. Skjønner jo at han synes det er helt topp med barnebarnet så nærme, men han må jo gi deg litt privatliv også da..

Synes du skal ta det opp litt forsiktig med samboeren din jeg. Han kan heller gå videre med det. Oppfører svigerfar seg sånn når begge to er hjemme også? Ellers må du i hvert fall gi han alle disse eksemplene du gir oss her. Regner med samboeren din forstår at dette er slitsomt for deg. Går an å ta det opp på en pen måte:) Jeg har full forståelse for at det er vanskelig for deg å ta det opp. Man vil jo helst komme godt overens med svigerforeldrene sine!

[Anonym bruker]

det er så utrolig godt å få slike svar... tusen takk for forståelsen.

jeg er kjempeglad i min svigerfar, men siden vi nå er i denne klemma og må bo her midlertidig, føles det som alt han gjør skal han ha rett til...

og det gjør meg virkelig frustrert.. spesielt når jeg har slitt for å få bebi til å sovne og han vekker han igjen..slike ting er verst.

 

sambo har tilbudt seg å snakke med han om dette.. men som sagt, er jeg redd for å såre han. tankene om at dette faktisk er hans hus gjør at jeg kjenner meg skamfull som føler det sånn..

 

godt å høre om erfaringene og tankene deres rundt dette. skal nok få en orden snart.. så fort sambo får heltidsjobb flytter vi ut uansett hva slags gunstige tilbud svigerfar kommer med.. det hjelper ikke å spare hvis det går på psyken løs..