Hva skal jeg gjøre? Totalt oppgitt! (Langt men takk om du svarer)

[Anonym bruker]

Vi flyttet til denne gudsforlatte plassen i fjor høst pga jobben til mannen min. Jeg var/ble gravid og var også hjemme med yngste barnet vårt som var veldig liten da. I denne lille bygda som vi bor i vil ingen ha kontakt med nyinnflyttere. Ikke bare noe jeg føler men har hørt det hos flere andre både som har bodd her og ikke minst folk som er herifra. De sier det bare er å glemme og komme inn i miljøet her. Å vi har virkelig prøvd, tok med meg elste gutten på mange treninger men ingen voksne tar kontakt med meg og få av barna tar kontakt med gutten min. Vi fant fort ut at vi ikke ville dit mere. Heldigvis trives han i barnehagen, men vi har ikke hatt noen å dra til etter barnehagen eller i helgene. Vi har ingen familie eller venner her så har prøvd å få ordnet barnepass her, men lappene har hengt i mnd vis men ingen har ringt.

 

Nok om denne dritt plassen. Mannen min har hatt jobben sin og han omgås også ett par av dem på fritiden sin. Vi er sjeldent ute noen av oss, så han har vært litt sur fordi jeg ikke vil han skal spille bandy ett par kvelder i uka. Har prøvd å si til han at jeg rett og slett blir syk av å bo her. Jeg har alltid vært veldig sosial, kommet lett i kontakt med nye mennesker og hatt et stort nettverk rundt meg. Men han fatter det ikke!!!!!! Jeg har vært borte 5-6 kvelder siden vi flyttet hit, da på ting og tang der jeg ikke kjenner folk engang. Jeg er foreldre representant i barnehagen så har vært på foreldremøte osv. Men dette gir ikke meg noe. Ingen som snakker om meg eller mine og det har jeg behov for som alle andre. Så siden i fjor høst har jeg lukket meg inn i en boble. Der jeg gjør huslige sysler på dagtid og venter på at min mann og elste barn skal komme hjem. Å nå når jeg tenker tilbake på denne tiden husker jeg knapt nok en dag. Så tror egentlig jeg har vært mere deprimert enn jeg har tillatt meg sjøl å forstå. Jeg har ikke engang tenkt på stakkars gutten min som ikke har hatt noen fritidssysler dette året. Jeg har totalt blokka hjern min og gjort det jeg må automatisk. Laget middag lekt med barna og fått de i seng.

 

Nå har det hele toppet seg. Min mann har ikke sagt annet enn at jeg må finne på en måte å aktivisere meg, gjøre noe på kvelden osv. Å at jeg selv har satt meg i denne situasjon. MEN HVA SKAL JEG GJØRE?? Jeg kjenner ingen som bor nærmere enn 3 timer en vei fra meg. Å vil ikke gå på kino alene eller kafe. Han har ingen forståelse. Nå har han tatt seg en uke avspasering og jeg gledet meg til å kunne gjøre ting sammen med han. Men han har bare villet gjøre ting her hjemme. Første dagen sov han hele dagen, andre dagen vasket han bilene og ryddet garasjen osv. Å slik forsetter det. Jeg sitter her i fengselet mitt. Vi dro en dag seint til byen for å kose oss før vi måtte hente elste barnet i barnehagen men da måtte han ringe to kamerater for å gå i lag med oss. Jeg blir frustrert. ALT som er igjen av meg er at jeg er mamma. Jeg er ingen 28 gammel dame som finner på sprø ting, aktiviserer ting og sitter på kafe å skravler med gode venniner om fyll, sex og håpløse menn. Jeg er en mamma som lager mat, leker med barna og legger de i seng.

 

Å nå er jeg fødeklar med neste barn. Hadde livet mitt vært slik det var i fjor sommer ville jeg vært overlykkelig. Men nå føler jeg fengslet mitt spiser meg opp innvendig. Jeg kommer til å få enda mindre jeg kan gjøre. Å jeg som bare trengte en uke på å gjøre ting med mannen min utenfor hjemmet vårt for å komme litt overfor, fikk ikke mere enn 2-3 timer. Å i dag når jeg fortalte han hvor jævli skuffa jeg var så sa han bare men i morra kan vi jo. JA KLART VI KAN.... men da er det sammen med begge barna og det er mye mere slitsomt.

 

Hva skal jeg gjøre??? Blir jo helt ødelagt her. Mannen nekter å flytte pga denne mega bra jobben hans. Å vi har det veldig bra i lag. Ikke så lett å da flytte langt unna han, dit jeg trives bare for min egen del.

Men jeg klarer ikke dette huset mere, denne plassen og anklagene om at alt er min egen skyld. At jeg må få rompa opp av sofaen.

 

Bare griner nå. Ser svart på livet mitt og håper lynet treffer meg!

[ღVi treღ og en liten spire]

jeg vet ikke helt hva jeg skal si. syns det er veldig trist at enkelte plasser er sånn. kommer opprinnelig ifra en gudsforlatt plass men har flytten til en by nå.

men der var det helt omvendt, når det flyttet noen dit så var det nesten kø med ytterdøren deres, antageligvis fordi alle er drit lej hverandre.. hehe

 

har du prøvd å spørre enkelt personer rett ut,om hvorfor de stenger nyinfløttere ute?? men det kan jo hende at de begynner å tenke på deg som gal da?? folk på gudsforlatte plasser kan være litttrangsynte..

 

begynne å prate med foreldrene når du henter ungene i banrehagen om ting som handler om alle, som f.eks været,

 

har du pratet ordentlig ut med mannen din? eller går det inn det ene øret og ut det andre på han??

 

vet ikke om dette var nå til hjelp. men jeg er enig i at noe må gjøres,forå få et sosialt liv, INGEN har godt av å være alene. folk der borte burde også skjerpe seg, og ta imot de som flytter dit og ikke bare snu ryggen til....

 

klem:)

[ღVi treღ og en liten spire]

huff der ser jeg at jeg har gjort det ijen, hører til på 2. tri. skal jo være så rask til å trøkke, ser ikke bestandig at jeg havner på 3.tri.

men jeg håper inlegget mitt var tilnoen nytte:) får jeg spørre om det er lenge til du skal ha baby?

[sunnychild]

få mannen din til å søke ny jobb.. Hva skal han med en familie som er utilpass og mistrives??? Min mor var igjennom dette med min far.. hun sa til slutt ..ja enten flytter jeg og barna eller så flytter vi... han kan jo bli helgependler...det ble min far en periode før han fikk ny jobb.. skjønner det er vanskelig. Jeg bodde en periode ..rett etter utdanning i en liten finnmarksby/ tettsted. Folka der var topp..men savnet intens det urbane... I den perioden jeg var der ble det New York tur og London turer.. Det er vanskelig med graviditet og barn... Et internett studium blir også vanskelig å få tid til med baby.for deg. men tenk litt på det... Mannen din må i alle fall se.. at han kan ødelegge det fine dere har som familie med at ...drømmejobben som han har ligger utenfor alfrarveg...

[Anonym bruker]

Takk for svar!! Godt å få luftet noen tanker man har sittet altfor lenge inne med. Jeg har 8-9 dager igjen nå så pent lite jeg får gjort før babyen kommer.

 

Har snakket mye med mannen min men han skjønner det ikke. I allefall ikke lengere enn ett par timer samme dag.

Frustrert nå.

[yasmina]

Hei

 

Det hørtes skikelig kjipt ut å ha det slik. Har selv flyttet og syntes at overgangen var tung, men ikke slik du beskriver.

Hva med å ta kontakt med den lokale helsesatsjonen, kanskje de kan hjelpe. Vet at de aillefall gjør det her. De mener deet er viktig for barna at mor har det godt.

 

Hva med å melde seg på kurs om kveldene, maling, hobby,språk. Noe som både kan introdusere deg for noe som kan være kjekt og kanskje treffe noe litt mer åpne.

 

Ellers sså må jeg jo si at som familie så burde mannen din tatt litt mer hensyn. Det er jo viktig at alle trives, ikke bare han.

 

Klem

[Anonym bruker]

Hejsann:)

 

Jeg forstår deg veldig godt... Jeg kan nesten kjenne hvordan følelser du sitter inne med for på mange måter har jeg det litt sånn selv...

 

Dette er tredje gangen jeg flytter pga min mann... Og andre gang til et annet land. Jeg har 4 uker igjen til termin og har nettopp måtte flytte pga min manns jobb. Det er veldig kjipt, og særlig når du i tillegg har forsøkt så hardt å komme i kontakt med folk.

 

Jeg må bare si det at det er da ikke din feil at du har det slik! Man trenger jo ikke være noe rakett-forsker for å forstå det! Du har jo flyttet etter han Han har jo villet realisere seg selv. Han ringer kamerater uten å tenke eller spørre hva du vil og hvilke behov du har. I et samliv må man gi og ta... Kanskje han skal sette sine personlige ønsker litt til siden av og til?? Han burde i allefall... Jeg syns du er snill og gavmild som gir så mye av deg selv. Får bare håpe din kjære mann vet hva han har i deg som en flott mor og en fantastisk kjæreste som prøver så veldig til å få det til å fungere...

 

Jeg kan bare si lykke til, kjære deg... Det gjorde meg vondt å lese at andre også kan være så ensomme og ulykkelige til tider...

[Anonym bruker]

Kjære kjære deg...

Skulle ønske jeg kunne fortelle deg hva du skulle gjøre,men det er nok dessverre ikke så lett.

Vil bare si at jeg vet akkurat hvordan du har det,for jeg sliter med omtrent det samme selv.

Kan liksom ikke skjønne at mannfolka kan være så j*vlig egoistisk at de ikke ser og skjønner at vi sliter og ikke har det så bra:(

Nesten så jeg skulle ønske du bodde i nærheten av meg,så kunne vi i det minste støtte oss til hverandre;)

Stor trøsteklem fra meg til deg

[Anonym bruker]

HEi

Takk for varme ord iallefall. Ja hadde vært godt å hatt en i nærheten av seg som skjønner hvordan man har det. Jeg har ikke villet fortelle mine venner eller familie som ikke bor i nærheten her hvordan jeg egentlig har det, fordi de ikke får gjort noe uansett og jeg vet at de da bare blir å bekymre seg for meg.

 

Synd at du har det likedan som meg, jeg unner ingen andre å sitte i denne situasjon. Vi får satse på bedre tider for oss begge.

 

Takk igjen.

[Anonym bruker]

Hei

 

Takk for svar. Synd at du har det nesten likedan. Ingen god situasjon du er i nå. Du er inne på følelsen jeg sliter med, jeg føler jeg gir og gir men ikke får noe tilbake. Skulle ønske han kunne fortelle at han virkelig setter pris på at jeg har flyttet med å derme gitt han sjangsen til å ta denne jobben, men føler han tar det for gitt. Gjør meg ganske oppgitt.

 

Godt å lese dine ord, sitter her med tårene i øynene igjen.

 

Takk og håper du får det fint dit dere har flyttet nå.

[Anonym bruker]

Hejsann igjen...

 

Vi får hente styrken i å vite at vi ikke er alene om å ha det vanskelig... Kanskje en fattig trøst... Men jeg prøver å hente inspirasjon i mennesker som jeg vet kan ha det vanskelig og som takler ting litt annerledes enn meg selv... Da ser jeg alternative løsninger noen ganger...

 

Håper det ordner seg for deg... Husk at du er verdifull og at du ikke skal svelge kameler for å behage andre... Du må jo slev og ha det bra om du vil behage andre... Hvis du skjønner hva jeg mener...?

 

Jeg har det okei her jeg er... Kjenner ingen, har permisjon fra jobben min hjemme... Men det går seg til. Har en snill mann da. Og det gir meg styrke!

 

Tenker på deg, og ønsker deg alt vel

[Maika&Laika]

Dette var veldig trist lesning! De fleste ting er kanskje sagt, men jeg vil gjerne svare og forsøke å gi deg litt støtte.

 

Det er veldig leit at din mann ikke ser at hans prosjekt koster deg for mye, det er jo hans prosjekt å bo der! Han trives med jobb o.l., resten trives ikke så godt. I slike situasjoner vil jeg synes det er naturlig at man gjør noen avtaler, ok, du får 3 år her, så er det min tur-- for å si det på en banal måte. Skjønner at dette ikke er mulig når han nekter å innse at du ikke har det bra, og at han må gjøre en innsats for deg! Det er IKKE din feil at du er havnet i en slik situasjon, og hjelpe meg så hodeløst av ham å gjøre avtaler på de dagene du endelig har muligheten for litt voksenkontakt!

 

Har du mulighet for å ta regien, lage en kveld med god mat og voksentid for ham og deg der du får lagt fram alvoret på en ikke-anklagende-måte? Men oi, du skulle jo føde også snart!

 

Uff, tror ikke jeg har noen råd, blir bare lei meg på dine og bygdas vegner. Her har de en oppegående familie med vilje til å engasjere seg, og så stenger de dere ute?! kokoooo

 

Galgenhumor kan være eneste redningsplanke når dagene er grå..Sender i bøtter og spann, jeg har et kraftig lager fra dengang jeg virkelig trengte det..

 

Klem til deg,

[zitapus]

Hei!

Jeg skjønner hvordan du har det, har vært i nesten samme situasjon selv, dvs. å bo et sted jeg slett ikke vil bo fordi mannen min vil bo der. Heldigvis har jeg alltid hatt noe sosialt liv og en jobb som har holdt meg oppe, men var ganske deprimert i en periode. Det gikk veldig mye ut over forholdet vårt, det var nesten dødt i en lang periode og vi gjorde det slutt, men ble heldigvis sammen igjen. Nå skal jeg ha barn og hvis jeg skal være helt ærlig så gruer jeg meg ganske så mye. Skal være hjemme hele dagen og stirre på veggene. Men jeg håper at det blir bedre enn jeg forestiller meg og har heldigvis kommet i kontakt med en jente som skal ha barn 2 mnd etter meg.

Det er vel ikke så mye man kan si for å hjelpe deg med dette problemet annet enn å sende masse medfølelse. Jeg vet ikke om du har mulighet til å løse det på en lignende måte, men jeg skal ha 9 mnd permisjon og har planlagt at i 2 av de månedene skal jeg være hjemme hos min familie som bor LANGT herifra og som jeg ser 2 ganger i året. Har planlagt 1 mnd før jul og 1 mnd etter nyttår en gang. Siden dette er 1. barn kan jeg tillate meg det. Selvfølgelig kjipt at faren ikke får se barnet sitt i den tiden, men han kan bruke tiden til å reflektere over hvordan det er for meg og min familie å ikke treffes i mye lenger periode enn det. Den store fordelen ved å ikke ha jobb er at man kan faktisk flytte på seg. Det virker som om du har flere eldre barn, jeg vet jo ikke hvor gamle de er, men det virker som om det er på tide at mannen din tar seg litt av barna han også. Jeg synes at når du bor der pga mannen din og han nekter å flytte så er det minste han kan gjøre å prioritere deg og familien som nr. 1 når han ikke er på jobb.

Håper at det ordner seg for deg.