Min fødselshistorie...ikke skummel!

[sommerbarn:-)]

Tenkte jeg skulle skrive om da jeg fødte datteren min for snart to år siden. Det var en helt normal fødsel, så kanskje noen med fødselsangst får litt mindre angst!

Jeg var veldig spent, og både gruet og gledet meg veldig til å føde. Hadde gjort masse yoga-pusteøvelser gjennom hele svangerskapet, for å lære meg selv å slappe av i hele kroppen. Det er veldig viktig for at riene skal kunne jobbe ordentlig. Jeg hadde også bestemt meg for å føde uten smertestillende, så lenge alt foreløp normalt.

Våknet søndag morgen av litt mageknip. Gikk på do, og da gikk plutselig vannet. Det fosset ut, og jeg ropte på mannen min. Han kom løpende ut fra soverommet, og vi begynnte å flire nervøst begge to.

Ringte føden, og fikk beskjed om å komme. "Mageknipen" kom nå regelmessig og sterkere, og jeg skjønte jo at dette var rier. Pustet rolig prøvde og slappe av i hele kroppne på vei til sykehuset, og det gikk veldig fint. Riene ble hele tiden sterkere og sterkere, men var ikke på noen måte voldsomt smertefulle, bare som skikkelige vonde kynnere. Da vi kom til sykehuset ble jeg undersøkt av jordmor. Hun sjekket hjerterytme og tok ultralyd for å se at hodet på babyen lå helt nede. Alt var ok. Hadde 2 cm åpning. Fikk spørsmål om jeg ville ha klyster, men akkurat da måtte jeg faktisk på do, så kroppen fikset det selv, veldig kjekt!

Så fikk vi tildelt føderom, og fikk litt frokost. Gikk rolig rundt hele tiden, og tok pustepauser når riene kom. De begynnte nå å bli skikkelig sterke og vonde. Etter en time kom jordmor inn, og sjekket åpning, den var allerede på 5 cm. Hun hørte også på hjertelyden igjen.

Klarte ikke gå ut av sengen igjen, for nå var riene veldig sterke og regelmessige. Så jeg ble liggende der, og puste og pese. Tiden har jeg gått litt surr i, men etter 4 timer hadde jeg full åpning og veldig sterke pressrier. Pressriene er helt annerledes enn åpningsriene, mye mere vondt i ryggen, og mye kraftigere ( på meg iallefall). Nå skulle jeg begynne å presse. Skjønte liksom ikke helt hvordan jeg skulle pressse, og det var såpass vondt i ryggen at jeg husker at jeg tenkte: jeg bare later som om jeg presser, så kommern sikkert ut alikevell.... ! Men det oppdaget selfølgelig jordmor, og ba meg presse ordentelig. Det var veldig, veldig vondt, men jeg tenkte mere på å få jobben gjort enn smertene. Etter en time med pressing, føltes som 5 min, kom en en litt mere erfaren jordmor inn og la press på magen mens hun sa: nå MÅ du presse det hareste du kan og ikke gi deg før babyen er ute. Jeg presset veldig hardt og lenge og PLUPP så kom hele babyen ut! Utrolig fantastisk følelse!!

Jeg fikk henne opp på brystet med en gang, og hun var helt slimete og skrek litt. Helt nydelig!

Hadde revnet noe (ikke merket det under fødselen), så det kom en lege inn og sydde meg, mens mannen min ( som hadde støttet meg i ryggen hele tiden) var med å stelle babyen.

 

Synes jeg hadde en flott førstegangs fødsel. Brukte kun 7 timer fra vannet gikk til hun var ute. Brukte ikke noe smertestillende heller, og det var vondt, men ikke uutholdelig grusomt.

Nå er selfølgelig ikke alle som har en så lett fødsel desverre, men tenkte å gi en liten oppmuntring og fortelle alle dere førstegangsfødende at det ikke trenger å ta 30 timer med voldsomme smerter for å få ut babyen din!!

Det som jeg tror hjalp meg veldig var at jeg hele tiden slappet av i kroppen, og pustet rolig, sånn at riene kunne ta skikkelig tak. Hvis kroppen er anspent og redd så klarer den ikke å jobbe skikkelig. Så gjør avslappnings øvelser og gled dere til å føde! Det er dette vi er laget for!

Nå er jeg 6 mnd gravid igjen og er veldig spent for hvordan neste fødsel går. Håper og krysser fingrene for at det går like greit!

Lykke til alle sammen!

[Anonym bruker]

Er dette det vondeste du noen gang har opplevd likevell? Syntes du at smertene ved pressriene er de mest intense smertene du noensinne har hatt?

[sommerbarn:-)]

Heisan!

Å føde er nok det vondeste jeg har opplevd ja, men smertene er alikevell annerledes enn vanlige smerter når man f.eks er syk. Fødselssmerter er på en måte gode siden de "produserer" frem et barn. Det er hele tiden fremgang (selv om det ikke føles sånn ut der og da...) og du vet de tar slutt ganske snart.

Prøv å fokusere mindre på smertene, for de kan du ikke forbrede deg på egentlig, og mere på at du skal snart se babyen din! Lykke til!!!