Vanskelig valg

[Anonym bruker]

Da har det skjedd. Jeg er ved et "uhell" blitt gravid. Jeg traff en mann rett etter siste mens. Planen var at jeg skulle begynne på p- piller ved neste mens. Jeg vet jeg har vært dum, og at vi i mellomtiden burde brukt kondom. Istedet tok jeg angrepille etter et usikkert, ubeskyttet samleie. Jeg trodde angrepillen var en sterk p- pille, og selv om det står på pakningen at annen prevensjon må brukes før neste mens, satset jeg på at det gikk greit å ha ubeskyttet sex to og fire dager etter angrepillen. Det skulle jeg ikke trodd.

 

Jeg har alltid trodd at jeg aldri hadde klart å ta en abort. Men nå tror jeg ikke man kan si noe før man selv er i situasjonen.

Situasjonen er slik at jeg har gjort det slutt med barnefaren (før jeg visste jeg var gravid). Jeg merket at han hadde rusproblemer, og jeg følte meg ikke trygg på ham. Jeg har ikke fortalt ham om graviditeten.

 

Jeg er alenemor til to barn, og synes det er tøft nok. Jeg vet ikke om jeg orker et barn til. Samtidig føler jeg meg som en morder om jeg tar det bort. Uansett hva som skjer, så blir dette en voldsom belastning. Fornuftig sett er det best å ta abort. Da er det jeg som må ta belastningen, men samtidig frarøver jeg mitt barn muligheten til livet. Beholder jeg barnet, blir det en stor belastning både for meg, barna mine og familien min.

 

Jeg klarer ikke å bestemme meg. Dette føles håpløst.

[thats me]

off.. jeg er i en helt annen situasjon, men samtidig helt lik..

Jeg føler det beste er å ta abort, men tør på en måte ikke.. Jeg er redd for å angre, men jeg vet at det ikke passer nå..

 

Lykke til med valget ihvertfall, det virker som om du har havnet i en tøff situasjon.. Og foresten: det er lov til å være litt "dum" en gang i blant..

[Iselin79 og 2 nydelige]

Uff, jeg føler virkelig med deg. Kjempe vannskelig å vite hva man skal gjøre når "uhell" som dette hender.

Jeg håper du kommer frem til det som er riktig for deg.

Jeg måtte bare svare på dette innlegget her for å si at du er ikke en morder, eller JEG syntes ikke at du er en morder. Du virker som en reflektert person, som tenker fornuftig. Som prøver å gjøre det beste både for familien din, det ufødte barn og degselv.

Håper du kommer frem til en løsning som du føler var riktig for dere alle:) Du er en god person...

 

Uff, dette hørtes sikkert teit ut, men jeg er full av hormoner og blir lett rørt om dagen. Dette ordner seg...

Ønsker deg kjempe lykke til med å ta beslutningen din.

 

Klem

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar, begge to.

 

Nå har det gått en dag, og jeg er fremdeles i villrede. Aner ikke hva jeg skal gjøre. I det ene øyeblikket føler jeg at det er riktig å beholde barnet, i det andre øyeblikket vet jeg at det mest fornuftige er å ta abort.

Uansett hva jeg velger, så vil det bli vanskelig.

 

Jeg er i tvil om jeg skal fortelle barnefaren noe. Jeg kjente ham kun 2 uker, og jeg vet ikke hvordan han vil reagere. Om han sier at han skal stille opp og at alt skal bli så bra, så kan jeg ikke uten videre stole på det. Han har rusproblemer og andre problemer, og jeg tror problemene hans er større enn han har fortalt meg.

 

Innerst inne tenker jeg kanskje at jeg vil fortelle ham det for å slippe å ta valget selv? Vet ikke. Likevel synes jeg det er dårlig gjort å ta bort barnet uten å snakke med ham om det. Det er tross alt hans barn også.

 

Huff, jeg klarer ikke å finne ut av dette.

[Iselin79 og 2 nydelige]

Ja, syntes du burde si det til han.

Jeg snakket med min samboer en gang om det... Det var helt i begynnelsen av forholdet vårt, jeg spurte om han hadde blitt sur hvist jeg hadde tatt abort uten å fortelle han om det, og da svarte han JA! momentant. Og det uansett om han ville beholde det eller ikke.

Så til tross for at dere har kjent hverandre så kort, og han har rus problemer, så fortjener han å vite det iallefall. Det er jo hans "barn" også.

Men hva du gjør med graviditeten kan ingen andre enn deg bestemme dette.

 

Hvis det hadde vært meg i din situasjon, så hadde jeg nok vurdert abort. (Kommer sikkert til å få kjeft for at jeg sa det der av noen her inne, men men) Det er hva JEG ville gjort, kanskje.... Jeg sier kanskje, men jeg har selv tatt abort, for litt over to år siden.

Jeg er såklart lei meg for det, men på den andre siden så følte og føler jeg at jeg gjorde det rette. Ting lå rett og slett ikke til rette for at samboer og jeg kunne få et barn. Økonomi, bosituasjon, og vi hadde bare vært sammen noen mnd. Også hadde ikke han så lyst på barn da.

Jeg også følte at å ta et barn til denne verden kanskje hadde gjort ting værre. Ikke med tanke på meg og samboer, men tenk om vi ikke kunne være gode foreldre for den lille som skulle komme. Nei, det er masse ting som spilte inn.

 

Jeg er sikker på at du kommer til å takle det. Du virker som sagt reflektert og moden, med hodet på rett plass... :) En god mor.

 

Klem

[Anonym bruker]

Takk, Iselin :-)

 

Jeg har truffet barnefaren og fortalt ham om dette.

Det var helt merkelig å treffe ham igjen. Følelsene blusset opp igjen.

 

Som ventet ønsker han å beholde barnet. Vi hadde en seriøs samtale, og han virket oppriktig da han sa at han skulle stille opp som far. Likevel klarer jeg ikke å stole helt på det han sier. Jeg tror han har større problemer med alkohol enn han sier. Samtidig tenker jeg at jeg må gi ham en sjanse. Han må få muligheten til å bevise at han kan klare seg uten alkohol. Han må få muligheten til å vise at han stiller opp for barnet sitt. Jeg vil selvfølgelig aldri godta at han er beruset i nærheten av barnet. Velger jeg å beholde, må jeg ta med i beregningen at han KAN finne på å svikte.

Jeg vet at jeg aldri kan svikte et barn som er mitt. Ansvaret ligger derfor i bunn og grunn på meg.

 

Jeg må innrømme at hans sterke ønske om å beholde barnet påvirker meg. Men jeg har en magefølelse av at jeg likevel hadde snudd på sykehuset om jeg hadde bestilt abort. Jeg tror ikke jeg hadde klart å gjennomføre det.

 

Tidspunktet kunne ikke blitt dårligere. Økonomien er langtfra i boks. Jeg har ingen jobb. Jeg sliter selv med psykiske problemer, og jeg har mye ansvar som alenemor for to barn.

 

Likevel tror jeg at jeg gjør det rette valget ved å beholde barnet. Jeg tror jeg vil få en voldsom reaksjon etter en abort. Jeg ville fulgt med her inne og på andre nettsteder på dem som ville født omtrent samtidig som meg. Jeg hadde tenkt på det hele tiden.

 

Jeg har full forståelse for alle som tar abort. Selv har jeg ikke 100% (bare nesten) bestemt meg. Dette må uten tvil være et av livets vanskeligste valg.

[Iselin79 og 2 nydelige]

Så godt og høre at du sånn..nesten har bestemt deg.

Kjempefint å høre at han vil ta ansvar og ikke vil du skal ta bort den lille spiren.

Kanskje den lille er hans måte å komme vekk fra misbruket hans. For da får han jo virkelig en grunn til skjerpe seg. Om ikke for din eller hans egen skyld, mens hans barn sin skyld....:)

Også når du uansett ikke trodde du greide å ta abort uansett, så er jo det et tegn på at du gjør det riktige, syntes jeg iallefall. For hadde du følt og regnet med at du hadde klart det, så hadde du greid det, og da ville det vært det riktige.

 

 

 

Når det gjelder økonomi så ordner det seg vel? Sliter litt om dagen jeg og. Sa opp jobben min jeg også, for jeg mistrivdes så innmari. Så fant jeg ut noen uker etterpå at jeg var gravid. Så jeg MÅ finne meg en jobb nå jeg også... Og nå må jeg ta hvasomhelst...hehe.. Jeg hadde ikke noe ny jobb når jeg sa opp, for jeg fikk sånn karriæreutviklings kurs fra jobben når jeg sluttet...og i det kurset så inngår det å finne seg en jobb...så..jeg er nervøs selv. Men dette her ordner seg

[Anonym bruker]

I dag er jeg i tvil igjen.

Jeg snakket mye med barnefaren nå i helgen, og traff ham to ganger. I går fant jeg ut at vi slettes ikke passer sammen. Vi har begynt å krangle en del allerede. Han kommer fra et helt annet miljø enn meg, og lever på en helt annen måte enn meg. Selv om vi hadde prøvd å tilpasse hverandre, så tror jeg aldri det kunne gått.

 

Skal jeg beholde barnet, så blir jeg alene. Jeg blir alene med tre barn.

Jeg merker at tungsinnet i dag har kommet for fullt. Jeg vet ikke om det er fordi det nå virkelig begynner å gå opp for meg at jeg er gravid, eller om det er fordi jeg siden torsdag har halvert dosen med antidepressiva.

 

Dette er helt forferdelig. Tror jeg tar en telefor til Amathea.

[Anonym bruker]

Jeg og barnefar ble i går enige om at abort er den beste løsningen. Han forandret mening fra å beholde til abort etter at jeg sa at jeg ikke kunne klare et forhold med ham. Han mener at det ikke er noe vits i å beholde barnet hvis vi ikke prøver å satse på hverandre.

Han sa også at han tror jeg er for psyk til å klare dette alene.

Det som er ille, er at jeg nesten sikkert vet at jeg ikke vil klare å gjennomføre dette. Jeg vet at det mest fornuftige er å ta abort, men jeg vil aldri klare det. Hodet min roper "ja". Hjertet mitt roper:"NEI!!!!!". Det kommer til å bli knalltøft om jeg beholder barnet. I tillegg kommer alt folkesnakket til å tære på meg. Min mor kommer til å ta dette veldig tungt. Hun er imot både sex før ekteskapet og abort. Hun er faktisk aktiv abortmotstander. Uansett hvilket valg jeg tar, har jeg gjort noe som er mot hennes moral. Likevel må jeg prøve å tenke på hva som er best for meg og mine barn.

 

De fleste vil sikkert mene at jeg bør prioritere å ta meg av de to barna jeg allerede har. Men jeg tror at en abort kan gi meg så store problemer at det vil gå ut over mine to barn. Selv om fornuften roper "abort", tror jeg at jeg tar feil valg hvis jeg ikke kjenner på det jeg har i hjertet.

 

I dag var jeg på veiledningssamtale hos Amathea. Dette er noe jeg vil anbefale alle som er i samme dilemma som meg. Hun jeg snakket med var dyktig og nøytral. Hun fikk meg til å se at mange av mine argumenter for å beholde/ ikke beholde var ytrestyrt, og ikke kom fra meg selv.

 

Jeg kan ikke si at jeg 100% har bestemt meg. De siste dagene har jeg skiftet mening utallige ganger. Etterpåklok nytter det ikke å være. Om jeg var uansvarlig da jeg hadde usikker sex, så må jeg i det minste være ansvarlig nok til å ta et gjennomtenkt valg nå.. Og: Det valget som til slutt tas, det skal være det rette. Ikke enkelt når det gjelder livets vanskeligste valg.

[Iselin79 og 2 nydelige]

Ja, det er tydelig at du ikke har det så lett... Jeg vet jeg ikke kan si eller gjøre noe som gjør det lettere for deg...

Men godt at du fikk snakke med de på Amathea og følte det hjalp.

 

Men en ting, selv om moren din er mot både sex før ekteskap og abort så må du jo tenke på deg og ditt... Men det sier du jo selv også.

For det er jo din kropp og....ja...

 

Jeg føler at ord blir litt fattige...

 

Ønsker deg iallefall lykke til jeg...livet er ikke for pyser...

[Anonym bruker]

Jeg fortalte barnefar i dag at jeg har ombestemt meg. Han sa at hvis jeg ikke er villig til å prøve å få til et forhold med ham, så kan vi like godt kutte hele kontakten. Han mener det vil bli for vondt for ham å ha kontakt med meg uten å ha et forhold til meg. Jeg sier til ham at jeg ønsker at han skal være far til barnet, og at vi kan få til en ordning. Men for ham er det altså alt eller ingenting. Men samtidig sier han også at han for øyeblikket er frustrert, og at det er derfor han sier slike ting. Likevel synes jeg det er forkastelig å true med å kutte hele kontakten med barnet hvis jeg ikke ønsker et forhold med ham.

 

Det virker som jeg hele tiden skal tenke på hvor frustrert han er, og synes så synd på ham at jeg til slutt skal bli villig til å prøve på nytt. Han sier at han har vært borti det samme før, og spør meg om han blir nødt til å oppleve det samme igjen. Han sier at hvis det ikke blir oss, og han likevel har kontakt med barnet, så vil det bli vanskelig for ham å få ny dame. Jeg ødelegger hele fremtiden hans. Disse utsagnene kommer han med, men samtidig sier han også at han er frustrert. Derfor vet jeg heller ikke hvor dypt det sitter. Likevel synes jeg det er dårlig av ham å spille på min samvittighet på den måten der. Jeg vil ikke satse alt på en mann som er i stand til å true med å bryte all kontakt med barnet sitt. Han sa seg til og med i tvil på om han ønsket å bli skrevet opp som far!!

Han sier at alt hadde vært bra hvis jeg bare var positiv, og ikke dømte ham før jeg ble kjent med ham.

 

Dette er veldig vanskelig. Jeg skal treffe ham i morgen. Jeg tror han forventer at jeg faller pladask for ham bare jeg treffer ham face to face. Jeg gruer meg noe innmari. Han har et bedårende blikk, og han gir meg skikkelig dårlig samvittighet. Likevel synes jeg den måten han har truet meg på (mer enn jeg her har skrevet om), viser at han ikke er mannen for meg. Han synes ikke det er et argument. Han mener at man kan si dumme ting når man er frustrert. Men han gjentar og gjentar truslene, og jeg vet ikke hva jeg skal tro. Jeg selv er i villrede. Jeg sover lite og har i tillegg begynt å bli kvalm. Men meg er det ikke synd på. Han sitter oppe hele nettene nå, har angstanfall og grubler på dette. Jeg får helt vondt av ham når han sier det, men jeg synes det blir feil av ham å bruke dette for å få meg tilbake igjen.

 

Jeg har altså bestemt meg for å beholde barnet. Men jeg vet ikke hvordan kontakten med barnefaren blir.

 

Takk for at dere hører på meg :-)

[Birna og Thorny Sara]

Har lest igjennom innlegga dine her... og sier at jaggu meg er du tøff som har allrede 2 barn ålene og venter nå nr. 3... men gratulerer med valget dit, som du allerede har skrevet så viste du at du ikke kom til å kunne fullføre en abort.

Men angåande barnefaren, eg trur nok at det beste er at du kutter all kontakt med han intil vidare. Du kan ikke gå og tenke på korleis hann har det hele tiden. Det er du, barna dine og det lille nurket som er det viktigaste for deg akkurat nå ikke en mann som prøver å ta deg på psyken. Mitt råd er kutt han ut inntil du er klar for å stå imot hans trusler, du er ikke i stand til det akkurat nå, som kjent så er man ganske følelsesladd når man er gravid og da er det ikke riktig tidspunkt til å ha kontakt med noen som psyker man ut.

 

Håper at alt order seg for deg og masse lykke til vidare.