Hva skal jeg gjøre i livet nu..gi meg råd...please

[Anonym bruker]

Er gravid og i uke 35 nå er så sliten av bekkenløsning og vilter 2 åring...

Mannen min hjelper til men skjønner ikke helt alt .. han forstår ikke at jeg ber om hjelp med 2 åring og i huset fordi jeg trenger det ..ikke fordi jeg vil ha det og føle meg stakkarslig.. Jeg har problemer med å komme meg ut av sengen og å gjør husarbeid.. 2 åringen vår er helt jævlig mot meg... var det ikke før... Tror kanskje hun ser at mor er sliten og utnytter det pluss at hun ser at mamma ikke orker å holde strukturen... I dag gikk det ordentlig galt og jeg druste til henne. ser nå at hun har fått blåmerke..og jeg føler meg som verdens værste jævel.. Har bare lyst til å gjemme meg og skrike høyt..Jeg er totalt i mot vold og fatter ikke at jeg kunne gjøre det. Jeg har grått mye.. Det føles helt galt å ha gått over ens egne verdi grenser. Jeg bor i Oslo og tror nok vi bør komme oss til et familievernkontor.. før det klikker helt for mor.. Håper det ikke er alt for lang ventetid... Det som nå gjør at jeg er helt desperat er at vi i år igjen ikke har fått barnehageplass og jeg bare føler ..meg helt overveldet og har lyst til å bare gjøre slutt på det hele..

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Jeg kjenner meg igjen i din situasjon, har også en samboer som ikke helt skjønner at hadde ikke jeg vært her så hadde hverdagen stoppet helt opp! Og at selv om jeg "bare" er hjemme med gutten vår på 16 mnd, så har jeg ikke kapasitet til alt lengre...Sliter med svangerskapsdepresjon og føler ikke jeg kan snakke med han om det...Tror problemene bunner i ting mellom oss, kommunikasjonene der, og ikke egentlig i forhold til barna..Men det er der de kommer til uttrykk.

 

Ville bare si at du ikke er alene om å ha fæle tanker, fikk beskjed om at gutt nummer tre er på vei, og dermed er alt håp om å noensinne få ei datter ute. Etter 13 pp, en ma, endelig graviditet, traumatisk fødsel med påfølgende depresjon, et vaklende forhold hvor jeg vurderte å gå, lyste to streker på en pinne mot meg. Jeg ba hver dag om at det i det minste måtte være ei lita tulle, så jeg kunne få en liten oppveielse for den tøffe tiden. Også er det en gutt. Igjen. Det nytter ikke å snakke med noen om hvordan det er, for folk er snare til å dømme. For bare noen mnd siden trodde jeg aldri at det gikk an å ikke ønske et barn man bar på, føler meg som en annen person!!

 

I dag tok jeg skrittet og ringte jordmor. Jeg må i det minste prøve å snakke med noen profesjonelle. For tenk om jeg om noen mnd har det bra som resultat? Da må det vel være verdt det...

 

Men det frister ikke!!!! Orker ikke å føle meg svak og stemplet...

 

Huff, jeg er visst ikke til noe hjelp for deg, men du er ikke alene iallefall!! Kanskje du tar skritter og søker hjelp sammen med meg? Så kan vi dele erfaringer?? Har foresten positive erfaringer med familievernkontoret...

 

Lykke til uansett!!!!!!!!!!! GOD VARM KLEM!

[Anonym bruker]

åh det var så fint å lese fra en som er i også litt.. on the egde..... har skrevet bim innlegg før og fått svar som a la .. oi min lille gullunge gjør aldri noe galt.. men lykke til med ..(jævel) ungen din.. som bare lager trøbbel.. Jeg blir jo helt oppgitt når jeg får sånne svar.. heldigvis har det også vært andre som har skrevet at .. var det nødvendig.??. både på mine og andres innlegg. Får ta kontakt med fv-kontor i uka som kommer slik at vi er litt forberedt til tiden tiden vi går fra 3 til 4.... greit å snakke om forventninger....Jeg hater å føle meg svak.. og akkurat det at han tror jeg spør om hjelp fordi jeg ikke gidder selv.. får meg til å bli så frustrert.... har sagt det 100 ganger.. Jeg gjør det jeg klarer... Aner ikke om jeg har fødsel dep... eller hormonbombe pluss bekkenløsning tilstand.. må få klarert det... I dag er 2 åringen grei og mor blir "greiere" da også... Skjønner du føler deg oppgitt og sliten nå er gravid og liksom alt er litt for mye. Tror det er bra å snakke med JM ..også om det at du syns det er vanskelig å glede deg over guttebaby når du ønsket deg jente... I mitt første svangerskap var jeg helt fokusert på død og dødfødsler..leste alt jeg kom over og klarte ikke helt å glede meg.. Det å prate om det gjorde meg godt.. og jeg måtte innse at det å fokusere på at worst case scenario er likedan som å forberede seg hver dag til atomkrig...bortkastet. jeg ser jo at min personlighet kanskje er litt Worry too much.. gjerne vil ha kontroll.. være forberedt..kombinert med ikke ønske om å være sensibel.. det sier vel seg selv at det av og til blir litt for mye krav til meg selv..

Jeg ville gjerne ha en jente til.. men har pratet litt med venner om det.. Jeg analyserete meg selv litt og fant ut mye var det at jeg har vokst opp i guttefamilie og alltid har ønsket meg en søster..og det at gutte aktiviteter ikke appelerer.. Men nå går det greit..men jeg måtte forberede meg og kjenne på det. Jeg spurte folk om de savnet noe.. og om hvordan disse organiserte idrettsgreiene..som er så typisk guttegreier og jeg alltid har syns vært ..forferdelig.. var. Mange sa at det å se engasjemet .. hvor enn det er på ballett..innebandy.. eller fotball så smitter stolthet over mestring og engasjemetglede over på foreldrene..så nå ser jeg det som noe jeg i alle fall skal prøve meg på.. hvis jeg ikke syns det er så fett så får far drive med det der. Jeg tror du også må jobbe med hvorfor føler du det slik.. Du skal i alle fall vite at jeg gjerne vil ..skravle litt her med deg... håper du har tid til det..

Og jeg sender deg også STOOOR klem til mamsen deg.. Det fikser seg for oss ..men my God ..det er slitsomt nu...

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Kjenner meg igjen i det du skriver om å ha kontroll og være forberedt...Og samtidig virke tøff utad..Så lei av å ta hensyn hele tiden, lider nok av snill-pike syndromet, ja. Syns det er så godt at det ikke bare er meg som har det tøft. Inne her er liksom "alle" i lykkerus, og gleder seg såå til babyen. Hadde det jo sånn de to andre gangene, og unner alle å ha det sånn for all del!! Men det blir så ekstra ensomt, og enda mer vanskelig å pirke i sårene da.

 

Så jeg spør meg selv hvorfor jeg er inne her da? Men man kommer jo uansett ikke unna den "boble"-følelsen det er å være gravid, og på den måten kan jeg jo identifisere seg med andre her inne...

 

Har snakka litt med sambo i kveld, det hjalp litt. Men fikk egentlig bare sagt at jeg ikke får til å åpne meg for han, siden han aldri har det tøft følelsesmessig. Han forsto det, men mente at jeg må jo prate med noen, prøve å løse dette - hva enn det er - som han sier...

 

Har det sånn at i ene øyeblikket er noe tøft og vanskelig, sånn som feks det med at det ble gutt. Så i neste øyeblikk, gjerne etter å ha snakke med noen, er jeg kjempeglad for at det ble gutt, gleder meg til han kommer og tror skuffelsen har gitt seg. Så begynner jeg å tenke igjen og er plutselig like lei meg igjen! Så lei av å være ambivalent!!!! Har du det sånn?

 

Huff, ja ja, iallefall veldig klar for å skravle her jeg!! Det kjennes godt!! Du har rett, det ordner seg for snille piker, he he:-) Men det tar vel TID! Husker at i fjor syns jeg alt var så fantastisk, at jeg tenke i noen øyblikk "ro ned, du vet ikke hvordan 2006 blir" Spørs om jeg fikk rett!! ÅH så irriterende at det alltid skal være en nedtur etter en opptur!! For vår del håper jeg det kommer en saftig opptur etter all nedturen også:-)

 

Nattaklem!! Vi "snakkes"!!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

gjett om jeg kjenner meg igjen.. med det å svinge fra det ene til det andre..topp til bunn.. Det er ikke det at jeg svinger til vanlig også.. men sånn uten kontroll.. var på platekompaniet og så hørte jeg en cd ..som jeg har fine minner til..så da satte jeg igang med grining da..kjempeflaut.... Tror det er vanskelig for andre å fatte hav humør hormonsvingninger fører til. En venninne av meg ..søreget og sørget..over at hun fødte 3 uker for tidlig.. for hun hadde ikke liksom komt til det stadiet at hun hadde sagt at hun var lei magen og sparkene..og hun hadde ikke fått lagt alt klart i skuffene og redd opp seng etc....til babyen.. ( denne sorgen varte i nesten 8 uker.. alt for at fødsel etc ble kaos og alt ikke var forberedt) Vi venninner syns jo at dette hørtes helt rart ut.. helt til vi ble gravide selv.. da vet en at små ting kan bli enorme... Leste om en her på bim som var livredd for å prompe når hun skulle føde... Større ting blir jo uovervinnelige...Jeg skal i alle fall ta kontak med fv-kontoret slik at vi har snakket litt om forventninger..før vi blir 4...har en ok dag i dag..foruten varmen...har tatt kald dusj.. og vi har akkurat fått bil med air condition.. så turen til handlesenteret ble ok nok..

Tror nok disse mannfolkene ikke kan skjønne dette som en graviditet sender en inn i.. Jeg sier til mannen min du behøver ikke forstå..bare ikke provoser.. med kjefting og argumenter...og hold ut... det fins en ende i tunellen... Når han blir irritert på eller av mine anfall...(som jeg fornuftmessig vet ikke alltid er "riktig kloke") og kjefter blir det bare verre.. for oss begge.. Jeg er veldig glad en tv3s nanny ikke er her hjemme og ser meg og sender det nationwide... Thanks Lord...

 

klem til deg og god lørdag..

 

 

 

[Anonym bruker]

jada i dag er det en ny dag ..og jeg har hatt..flere skrike ..grine anfall.. skjønner ikke dette ..etter 2 gode dager er det svart igjen... skal på svangerskaps kontroll imrg..og må prøve å høre om det er noe jeg kan gjøre.. Problemet er jo når jeg ikke klarer å tenke rasjonelt og alt bare blir ..grusomt.. opp i hodet mitt.. mannen min sier at jeg må..jobbe med selvtillit..og troen på at jeg er sterk og flink..men problemet er jo disse kortslutningene..når ingen fornuft gjelder..

 

lost on the highway...

[Katta & Lille Plom]

Hei, dere to !

Ville bare si at jeg føler med dere. Kan ikke helt sette meg inn i situasjonene deres, men jeg kjenner likevel igjen noen av følelsene, dog ikke så sterke som deres.

 

Kommunikasjon er nøkkelen til et godt forhold, så det må dere prøve å få til. Man kan jo ikke forvente at alle menn skal forstå hvordan en kvinne tenker og føler, så det gjelder å uttrykke seg enkelt nok ;-) gjerne gjennom kroppsspråk. Klemme? Veldig viktig å prøve å smile selv om man ikke klarer det, det gir mannen din litt håp og styrke, og dermed kan han være litt sterkere for deg. Prøv å ikke kritisere hverandre, gi heller komplimenter.

 

Har bare ett råd: Ikke gå på kjøpesenter, dra heller til sjøen eller ut på landet, et sted hvor man kan være alene. Prøv å få barnevakt til barna, slik at det bare er deg og barnet i magen. Det kan jo hende at du ved å komme i kontakt med naturen kan finne deg selv igjen. Og oppleve barnet i magen!

Vet det kan høres teit ut, men jeg mener det faktisk.

 

Dette høres enda teitere ut, men jeg vet at det virker: Se på deg selv i speilet og smil så bredt du klarer. Begynn å le til speilbildet. Le høyt og ta ikke blikket vekk fra speilet. Du begynner faktisk etterhvert å le naturlig, og etterpå vil du være i godt humør.

 

Det er ikke alltid så mye som skal til.

 

Håper dere finner ut av det, lykke til og stor klem!

[guttebedriften]

jeg har også klappet til småen en gang. ikke fordi jeg er for vold, men fordi alle har en grense, og min en tråkket på et par ganger for mye.

jeg personlig tror at fødselsdepresjoner har minst like mye sammenheng med psykososiale forhold å gjøre, som det har med hormoner.

 

jeg tror man kan få kortet ned ventetiden ved familievernkontorene, om man forklarer at situasjonen er litt prekær. og jeg synes du skal foreta deg noe nå, det blir ikke bedre etter fødselen, om du fortsatt skal være alene med husarbeidet, når babyen også kommer.

 

ellers synes jeg at du skal forsøke å komme deg mest mulig ut av huset, så sant det lar seg gjøre med bekkenløsning. da får du andre ting å tenke på, i tillegg til at det er lettere å ta seg sammen med folk rundt seg. kanskje kan du bli med i en eller annen mamma-gruppe (spør på helsestasjonen) eller mulig at det finnes ledig plass i åpen barnehage. helsestasjonen kan kanskje hjelpe deg med å få plass, om du forteller hvordan ting er.

 

ellers synes jeg ikke du skal klandre deg selv. alle gjør noen slike ting. det betyr ikke at det trenger skje igjen. du hadde aldri valgt å få bli gravid igjen, om du ikke er glad i barnet ditt.

 

forresten, har du råd til vaskehjelp en periode, så hvorfor ikke? kanskje samboeren også tar hintet da?

 

lykke til i alle fall.

[Katta & Lille Plom]

Gode råd fra Skrulletulla :-) Og om du ikke har råd til vaskehjelp, kanskje du har en venninne eller slektning som kan hjelpe deg litt? Det vanskeligste er gjerne å be om hjelp selv, jeg vet det.

[Anonym bruker]

Hei hei hovedinnlegger!!

 

Det var jeg som svarte deg først, og nå lurer jeg på hvordan du har det? Her går det fortsatt opp og ned, men alt i alt er det mye bedre. Forteller sambo hvordan jeg har det hver dag, og han er blitt flinkere til å engasjere seg.

 

Har blitt forelsket i minstegutten også, innimellom kan jeg føle meg litt snytt for at jeg ikke får ei jente, men det går fortere over...

 

Merker at jeg er bedre fordi jeg prioriterer søvn og hvile, og egentid når det er mulig. Nå blir det straks ferie også, og vi reiser til foreldrene mine, så da kan de hjelpe litt til også...Men det blir litt spennende for det blir masse folk, og det er ikke bestandig jeg liker det så godt.

 

Jordmor var selvfølgelig borte når jeg skulle bestille time, så fikk jeg endelig en time og så gjorde sekretæren en feil og måtte avlyse! Så nå har jeg ikke time før etter ferien, hårreisende synes jeg! Får snakke litt om depresjonen når jeg har neste time..

 

Håper det er bedre med deg også, og er det ikke det så har jeg et øre og sender en KLEM!!!

 

Hilsen meg!

 

[Anonym bruker]

ja hvordan det går...hm.. prøver å lade batteriene..mye ligging og vagging rundt med denne bekkenløsningen.. Det at jeg ikke har fått barnehageplass til lillegull på 2 sliter meg mye.... Mannen min er god nå.. han vasker ..lager middag og glor på vm.. Jeg har droppet å ta kontakt med familievernkontoret fordi jeg nå føler at vi lytter til hverandre og at the love is here snufs..)Tror faktisk han forstår litt bedre nå...hvordan det er med meg. Min mor er her og hjelper oss nå i en uke..og det er en velsignelse.. Jeg lader batterier til fødselen..men har nå fått influensa.. men får bare vente til det er over.. Litt av våre problemer var at mannen min akkurat har begynt i ny jobb og derfor ikke så hvordan ting var her hjemme.. Men en dag når han hadde fått litt større klarhet ( pratet litt med sjefen etc)i hva som forventes av han på den nye jobben.... lettet sløret hans..og humøret til min mister ble bedre... Og så får vi prøve å karre oss til en barnehageplas da.... Jeg har faktisk vært så fortvilet at jeg har ringt så godt som alle kommunale etatet..inklusiv barnevernet... De sier jeg må ta kontakt med helsesøster..og jeg har time der til uken. Jeg har snakket litt med JM.. men fikk vel bare sånne svar som jaja sånn kan det være..blabla. Har fått legeerklæring på bekkenløsning og sendt den til bhgkontoret..men fikk den i retur fordi det ikke var skrevet der..hvordan min hverdag ser ut..og hva jeg kan og ikke kan av gjøremål...my God.. det skal ikke være lett dette..

[Anonym bruker]

Hei hei!

 

Godt å se at det går bedre - tross alt! Betyr mye bare å føle at man er to...Forstår jo mannen din som har ny jobb og greier...det er jo stressende...Men han må jo følge med i svingene hjemme også...Huff det er ikke enkelt bestandig, nei!! Etter at jeg fortalte de dypeste tankene mine angående denne graviditeten har samboeren min forandret seg veldig. Han forteller meg hvor gla han er i meg oftere og er mer oppmerksom og spør om min dag....Det er så viktig for meg. Jeg sa til han at det er med et parforhold som med arbeidsbunken på jobben, det nytter ikke å utsette det da vokser det seg bare større..Tror han skjønte det da..:-)

 

Håper virkelig du får barnehageplass! Det er vel ikke for sent at det ordner seg enda, men det er jo typisk at papirmølla krever sitt av både tid og energi! Jeg har reist til foreldrene mine nå, og det kjentes veldig godt. Bare det å ikke ha hovedansvaret for et hushold er godt! Så triller de jo litt med minstemann og da får jeg jo hvile litt..Godt! Tenker med gru på hvordan det skal bli å håndtere tre unger om noen mnd, med lite søvn osv...Tror jeg er mest redd for parforholdet..

 

Men så prøver jeg å tenke at det blir jo koselig også! Et lite skrukkete vesen, som lukter søtt og som ikke kan stikke av når mamma vil ha kos:-) Det blir vel jobb på oss, men så lenge det er greit mellom meg og sambo, og jeg ikke har en ny nedtur så klarer jeg å se positivt på det...

 

Hadde bekkenløsning med førstemann jeg, gikk på krykker og det hele. Heldigvis forsvant det rett etter fødselen, og hadde bare små plager med nummer to. Kjenner det innimellom denne gangen også, men ikke nevneverdig...Er det lenge igjen nå for deg, 3 uker ca? Du får trøste deg med at jeg har 18 uker igjen!! Blæh!

 

Nå må jeg køye, er trett og sliten, til tross for avlastning, har en infeksjon i kroppen så det merkes godt. Penicillinen slår vel inn og tar det straks..

Ha det fint så lenge!!! Nyt avlastningen!!